Tilbake            
                                               22 søndag i treenighetstiden

 

 

 

 

 

 

Den barmhjertige samaritan

Luk 10:25 - 37

   25. Og se, en lovkyndig stod frem og fristet Ham og sa: Mester, hva skal jeg gjøre for å arve evig liv? 26. Han sa til ham: Hva står skrevet i loven? Hvordan leser du? 27. Han svarte og sa: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv! 28. Da sa Han til ham: Du svarte rett. Gjør dette, så skal du leve! 29. Men han ville rettferdiggjøre seg selv og sa til Jesus: Og hvem er min neste? 30. Jesus tok opp dette og sa: En mann gikk fra Jerusalem ned til Jeriko, og han falt blant røvere. De både kledde av ham og slo ham, og gikk bort og lot ham ligge igjen halvdød. 31. Nå traff det seg slik at en prest drog ned samme veien, og han så mannen, og gikk forbi. 32. Likeså kom en levitt til stedet og så ham, og gikk forbi. 33. Men en samaritan som var på reise, kom også dit mannen lå. Og da han så ham, fikk han inderlig medynk med ham. 34. Han gikk bort til ham og forbandt sårene hans, og helte olje og vin i dem. Og han løftet ham opp på sitt eget dyr, og førte ham til et herberge og pleiet ham. 35. Neste dag tok han frem to denarer, gav dem til verten og sa: Plei ham! Og hva mer du måtte legge ut, det skal jeg betale deg igjen når jeg kommer tilbake. 36. Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som var falt blant røvere? 37. Han sa: Den som viste barmhjertighet mot ham. Da sa Jesus til ham: Gå du bort og gjør likeså!
 

   Hvem er det egentlig Jesus taler om her, når Han taler om den barmhjertige samaritan?
   De aller fleste ville nok helt uten videre svare: Oss! Han setter opp et ideal for oss. Han taler om, og viser oss, hvordan Han vil at vi skal være og gjøre.
   Det er da også den vanlige utlegning du hører fra prekestolene nærmest over alt. Den holdes frem som en forbilledlig tekst, og det som da stort sett klinger for folks ører etterpå er nettopp: «Gå du bort og gjør likeså!»
(v. 37).
   Og forbilledlig er den jo også, men ikke fremfor alt! Også her bør vi gi akt på Jesu ord: «Se til hvorledes dere hører!»
(Luk 8:18).

   Denne - og disse - som stadig fristet Jesus (v.25), var ikke i stand til å høre Guds ord annet enn som forbilder, formaninger og lov. Hva vil Gud at vi skal gjøre? Og det er jo klart at det da krevdes en ikke liten porsjon av hykleri, forstillelse og omtolkning av Guds lovs krav ned til et «akseptabelt» nivå, for i det hele tatt å holde ut, og ha noe håp om frelse (arv av evig liv).
   Det er jo også nettopp hva Jesus kaller disse menneskenes både lære og liv - hykleri! Og dette ber Han sine disipler ta seg i vare for i Matt 16:6, hvor Han beskriver den som en surdeig. Med andre ord, noe som etter hvert vil gjennomsyre alt.

   Hvordan denne forståelse - i forhold til Gud - hadde forstokket dem, ser vi blant annet av hans innledningsspørsmål: «Mester, hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» (v.25).
   Er det normalt at man gjør noe for å arve? Det er jo grunnet på fødselsrett.
   Vi finner det samme spørsmål rettet til Jesus, av en rådsherre i Luk 18:18. Dette var Israels lærere!

   Allerede det første ordet han tar i sin munn avslører hans hykleri: «Mester!» Han holdt jo aldeles ikke Jesus for å være noen Mester, men han var tvert imot ute etter å felle Ham, og avsløre Ham som en falsk lærer.
   Denne mannen anså seg selv som hellig!
   Jesus begynner da også sitt svar med motspørsmål: «Hva står skrevet i loven?»
Med andre ord: «Vet du det?» Og: «Hvordan leser du?» Jmf. tidligere nevnte: «Se til hvorledes dere hører.»
   Men denne mannen - som den lovkyndige han jo var
(v.25a) - stanser ikke et øyeblikk opp overfor dette, men har svar på rede hånd. (v.27). Her følte han seg på hjemmebane, og Jesus har da heller ikke noe å utsette på dette svaret, men sier tvert imot: «Du svarte rett.»
   Kunnskapen var det ikke noe å utsette på - men Han fortsetter: «Gjør dette, så skal du leve!» Det du vet er rett, og Guds vilje - gjør det da også!
   Veien til sann erfaring går alltid her. For eksempel, du som tror at du har stor tro - si til et fjell at det skal kaste seg i havet.
(Matt 21:21b). Dette krever ikke engang stor tro, men bare som et sennepsfrø (Matt17:20) - det minste av alle frø (Matt 13:32) - i følge Jesus.
   Vel, ikke la oss ta så hardt i da, la oss nøye oss med å si til et tre: «Rykk deg opp med rot og plant deg i havet!»
(Luk 17:6b). Fungerer ikke det heller?
   Vel, nøy deg med å flytte på boka på bordet fremfor deg da. Om ikke det heller lykkes, har du i det minste lært noe sant - om ikke akkurat behagelig - om din tro: Den er mindre enn et sennepsfrø!
   Du slipper iallfall å innbille deg noe som ikke er sant.

   Om det ikke var noe å utsette på denne mannens kunnskap, sto det åpenbart ikke like vel til med hans praktisering, noe hans behov for å rettferdiggjøre seg selv viser.
   Jesus - det sanne lys - berørte og avdekket noe her som skapte uro i mannens indre. Hans «byggverk» gjennom mange år knaket og vaklet, og han trådte derfor umiddelbart til for å berge det, ved å søke å bryte brodden av det som berørte ham, og omgå det ubehagelige og påtrengende i det, ved å få fokus rettet på en annen problemstilling: «Hvem er min neste?»
(v.29b).

   Han sto selvfølgelig allerede dømt, og om han i sannhet ville ha åpnet opp for den erkjennelse Jesus her hadde brakt ham til, skulle han ha «forstått» og antatt Golgataverket, når den tid kom.
   Alternativet til dette, er et glødende og bittert hat mot sannheten, hvilket vil si mot Jesus, fordi den/Han river ned det de setter sin lit til, og er en ære for dem.

   Det var dette hatet som brakte Jesus til korset. Årsaken til Jesu korsfestelse leser du i det som står her om denne mannen: «Men han ville rettferdiggjøre seg selv.» (v.29a). Selv om den dypeste årsak til Jesu kors finnes i Guds frelsesvilje. Det er Hans frelsesvei for deg!
   «Men Jesus tok opp dette.» (v.30a). Han benyttet nå anledningen til å komme med denne beretningen. Denne mannen som hadde falt blant røvere, hørte åpenbart ikke til de rettskafne i Israel. Det ser vi på de to byene Jesus taler om: Jerusalem og Jeriko. Den første - Guds hellige stad, og den andre - den av Gud, ved Josva, forbannede byen. (Jos 6:26-27).
   Her står det at han gikk fra den ene, og ned til den andre.
(v.30). Likesom den bortkomne sønn, som forlot farshuset, og drog til et land langt borte. Og hva er lenger borte fra Gud enn det som for syndens skyld er forbannet av Ham?
   Da - på veien - falt han blant røvere.
   Ligger du halvdød, uten liv i Gud, blant røvere, du som var tiltenkt Herrens samfunn her på jord, og himmelens herlighet i evigheten?

   Både presten og levitten som kom der, så ham, men de gikk forbi. (v.31-32). Hvorfor? Jo, for deres harde hjerters skyld for det første, men også - og nok mest av den grunn - at de ikke hadde det som skulle til for å berge ham.
   Deres Gud var den Gud som hjalp den som hjalp seg selv - med andre ord, lovens Gud. Og hvordan skulle en slik stakkar, som ikke engang kunne løfte en finger, klare seg overfor Ham?

   Men så kommer altså denne samaritanen, den utstøtte, vranglæreren, den som det i deres øyne ikke var noe rett ved.
   Ser du nå hvem den barmhjertige samaritan er? Og hvem er så han som ligger hjelpeløs ved veien? Forhåpentligvis kjenner du svaret!
   Kan hende må du si: «Han ligner så utrolig på meg der han ligger, avkledd, hjelpeløs og lammet!» Jeg trodde verden - dette Jeriko - skulle kunne tilfredsstille hjertets attrå, men se, det har etterlatt meg med en tom sjel, langt borte fra Gud.

   Jesus hadde jo også, overfor denne lovkyndige som Han ville frelse, en helt bestemt hensikt med å bruke nettopp en samaritan i beretningen. De var - med sin kvasilære - sett ned på av de rettroende jødene, men her må den lovkyndige innse og innrømme, at etter loven er en ikke rettferdig som følge av avstamning - at man er jøde - men etter gjerning, uansett hva folk man så hørte til. Som jo også Paulus sier i Rom 2, at «ikke de som hører loven, er rettferdige for Gud, men de som gjør etter loven...» Om de nå er jøder eller hedninger.

   Dette var altså Herrens svar på den lovkyndiges spørsmål: «Og hvem er så min neste?» (Og han måtte selv gi svaret): «Den som viste barmhjertighet mot ham.» (v.37a). Kjærligheten er lovens oppfyllelse!
   Jesus er altså den sanne lovoppfyller! Han måtte - uten å vite det selv - vitne om Jesus denne lovkyndige - nemlig den som viser barmhjertighet: «Jeg har lyst til barmhjertighet og ikke til offer.»
(Matt 12:7).
   Han ville friste og felle Jesus, men ble selv stående som en avkledd, fortapt synder - en som ikke engang hadde gjort det selv en samaritan kunne gjøre, til tross for all sin kunnskap.
   Det står ingenting om det her, men nå så han forhåpentligvis: Det er jeg som ligger der ved veien! For ingen fattig og hungrende, går noen gang tomhendt bort, fra et møte med Jesus.
(Luk 1:53a).

   Har du det som skal til for å berge en slik stakkar? Du har det dersom du er blitt berget selv! Det er nemlig ikke din kjærlighet, din evne eller din gjerning det spørres etter da, men Jesu - den barmhjertige samaritans.

   V.34 - 35.
   Se hvordan Han på alle måter leger og sørger for stakkaren! Alt er det tenkt på her! Ingenting blir spart!
   Det er først når Jesus på dette viset har fått ta seg av et menneske, at det virkelig hører Ham til. Derfor er det også Han sier: «Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men for å kalle syndere
(Matt 9:13b).


   Han tvettet mine vunder,
Gjød olje ren og vin
I syndens sår og hvisket:
Nå er du evig min!

   Ja, da er du evig Hans!

E.K.