Hvem
er det egentlig Jesus taler om her, når Han taler om den barmhjertige samaritan?
De aller fleste ville nok
helt uten videre svare: Oss! Han setter opp et ideal for oss. Han taler
om, og viser oss, hvordan Han vil at vi skal være og gjøre.
Det er da også den vanlige utlegning du hører fra prekestolene nærmest over alt.
Den holdes frem som en forbilledlig tekst, og det som da stort sett klinger
for folks ører etterpå er nettopp: «Gå du bort og gjør likeså!» (v.
37).
Og forbilledlig
er den jo også, men ikke fremfor alt! Også her bør vi
gi akt på Jesu ord: «Se til hvorledes dere hører!» (Luk
8:18).
Denne - og disse - som stadig fristet Jesus (v.25),
var ikke i stand til å høre Guds ord annet enn som forbilder, formaninger og lov.
Hva vil Gud at vi skal gjøre? Og det er jo klart at det da krevdes en ikke
liten porsjon av hykleri, forstillelse og omtolkning av Guds lovs krav ned til
et «akseptabelt» nivå, for i det hele tatt å holde ut, og ha noe håp
om frelse (arv av evig liv).
Det er jo også
nettopp hva Jesus kaller disse menneskenes både lære og liv - hykleri!
Og dette ber Han sine disipler ta seg i vare for i Matt 16:6, hvor
Han beskriver den som en surdeig. Med andre ord, noe som etter
hvert vil gjennomsyre alt.
Hvordan denne forståelse - i forhold til Gud - hadde forstokket dem, ser
vi blant annet av hans innledningsspørsmål: «Mester, hva skal jeg gjøre
for å arve evig liv?» (v.25).
Er det normalt at man gjør
noe for å arve? Det er jo grunnet på fødselsrett.
Vi finner det
samme spørsmål rettet til Jesus, av en rådsherre i Luk 18:18. Dette
var Israels lærere!
Allerede det første ordet han tar i sin munn avslører hans hykleri: «Mester!»
Han holdt jo aldeles ikke Jesus for å være noen Mester, men han var tvert imot
ute etter å felle Ham, og avsløre Ham som en falsk lærer.
Denne mannen anså seg selv som hellig!
Jesus begynner da også sitt svar med motspørsmål: «Hva står skrevet i
loven?» Med andre ord: «Vet du
det?» Og: «Hvordan leser
du?» Jmf. tidligere nevnte: «Se til hvorledes dere hører.»
Men denne mannen - som den
lovkyndige han jo var (v.25a)
- stanser ikke et øyeblikk opp overfor dette, men har svar på rede hånd. (v.27).
Her følte han seg på hjemmebane, og Jesus har da heller ikke noe å utsette på
dette svaret, men sier tvert imot: «Du svarte rett.»
Kunnskapen var det ikke noe å utsette på - men Han fortsetter: «Gjør
dette, så skal du leve!» Det du vet er rett, og Guds vilje - gjør
det da også!
Veien til sann
erfaring går alltid her. For eksempel, du som tror at du har stor
tro - si til et fjell at det skal kaste seg i havet. (Matt
21:21b). Dette krever
ikke engang stor tro, men bare som et sennepsfrø (Matt17:20)
- det minste av alle frø (Matt
13:32) - i følge Jesus.
Vel, ikke la oss
ta så hardt i da, la oss nøye oss med å si til et tre: «Rykk deg opp
med rot og plant deg i havet!» (Luk
17:6b). Fungerer ikke
det heller?
Vel, nøy deg med å flytte på
boka på bordet fremfor deg da. Om ikke det heller lykkes, har du i det minste
lært noe sant - om ikke akkurat behagelig - om din tro: Den er mindre enn et
sennepsfrø! Du
slipper iallfall å innbille deg noe som ikke er sant.
Om det ikke var noe å utsette på denne mannens kunnskap, sto
det åpenbart ikke like vel til med hans praktisering, noe hans behov for
å rettferdiggjøre seg selv viser.
Jesus - det sanne lys - berørte og avdekket noe her som skapte uro i mannens
indre. Hans «byggverk» gjennom mange år knaket og vaklet, og han trådte derfor
umiddelbart til for å berge det, ved å søke å bryte brodden av det som berørte
ham, og omgå det ubehagelige og påtrengende i det, ved å få fokus rettet på en
annen problemstilling: «Hvem er min neste?» (v.29b).
Han sto selvfølgelig allerede dømt, og om han i sannhet ville ha åpnet
opp for den erkjennelse Jesus her hadde brakt ham til, skulle han ha «forstått»
og antatt Golgataverket, når den tid kom.
Alternativet til dette, er et glødende og bittert hat mot sannheten, hvilket
vil si mot Jesus, fordi den/Han river ned det de setter sin lit til, og er en
ære for dem.
|
Det var dette
hatet som brakte Jesus til korset. Årsaken til Jesu korsfestelse leser du i det
som står her om denne mannen: «Men han ville rettferdiggjøre seg selv.»
(v.29a).
Selv om den dypeste årsak til Jesu kors finnes i Guds frelsesvilje. Det er Hans
frelsesvei for deg!
«Men Jesus tok opp dette.» (v.30a).
Han benyttet nå anledningen til å komme med denne beretningen. Denne
mannen som hadde falt blant røvere, hørte åpenbart ikke til de rettskafne
i Israel. Det ser vi på de to byene Jesus taler om: Jerusalem og Jeriko.
Den første - Guds hellige stad, og den andre - den av Gud, ved Josva,
forbannede byen. (Jos
6:26-27).
Her står det at han gikk fra den ene, og ned til den andre.
(v.30).
Likesom den bortkomne sønn, som forlot farshuset, og drog til et
land langt borte. Og hva er lenger borte fra Gud enn det som for syndens skyld
er forbannet av Ham? Da
- på veien - falt han blant røvere.
Ligger du halvdød, uten liv i Gud, blant røvere, du som var tiltenkt Herrens
samfunn her på jord, og himmelens herlighet i evigheten?
Både presten og levitten som kom der, så ham, men de gikk forbi. (v.31-32).
Hvorfor? Jo, for deres harde hjerters skyld for det første, men også - og nok
mest av den grunn - at de ikke hadde det som skulle til for å berge ham.
Deres Gud var den Gud som
hjalp den som hjalp seg selv - med andre ord, lovens Gud. Og hvordan skulle en
slik stakkar, som ikke engang kunne løfte en finger, klare seg overfor Ham?
Men så kommer altså denne samaritanen, den utstøtte, vranglæreren, den
som det i deres øyne ikke var noe rett ved.
Ser du nå hvem den barmhjertige samaritan er? Og hvem er
så han som ligger hjelpeløs ved veien? Forhåpentligvis kjenner du svaret!
Kan hende må du si: «Han
ligner så utrolig på meg der han ligger, avkledd, hjelpeløs og lammet!» Jeg
trodde verden - dette Jeriko - skulle kunne tilfredsstille hjertets attrå, men se, det
har etterlatt meg med en tom sjel, langt borte fra Gud.
Jesus hadde jo også, overfor denne lovkyndige som Han ville
frelse, en helt bestemt hensikt med å bruke nettopp en samaritan
i beretningen. De var - med sin kvasilære - sett ned på av de rettroende
jødene, men her må den lovkyndige innse og innrømme, at etter loven
er en ikke rettferdig som følge av avstamning - at man er jøde - men
etter gjerning, uansett hva folk man så hørte til. Som jo også Paulus
sier i Rom 2, at «ikke de som hører loven, er rettferdige for
Gud, men de som gjør etter loven...» Om de nå er jøder eller
hedninger.
Dette var altså Herrens svar på den lovkyndiges spørsmål: «Og
hvem er så min neste?» (Og han måtte selv gi svaret): «Den som viste
barmhjertighet mot ham.» (v.37a).
Kjærligheten er lovens oppfyllelse!
Jesus er altså
den sanne lovoppfyller! Han måtte - uten å vite det selv - vitne om
Jesus denne lovkyndige - nemlig den som viser barmhjertighet:
«Jeg har lyst til barmhjertighet og ikke til offer.» (Matt
12:7).
Han ville friste og felle
Jesus, men ble selv stående som en avkledd, fortapt synder - en som ikke engang
hadde gjort det selv en samaritan kunne gjøre, til tross for all sin kunnskap.
Det står ingenting
om det her, men nå så han forhåpentligvis: Det er jeg som ligger
der ved veien! For ingen fattig og hungrende, går noen gang tomhendt
bort, fra et møte med Jesus. (Luk
1:53a).
Har du det som skal til for å berge en slik stakkar? Du har det dersom
du er blitt berget selv! Det er nemlig ikke din kjærlighet, din
evne eller din gjerning det spørres etter da, men Jesu - den barmhjertige
samaritans.
V.34 - 35. Se
hvordan Han på alle måter leger og sørger for stakkaren! Alt er det tenkt
på her! Ingenting blir spart!
Det er først når
Jesus på dette viset har fått ta seg av et menneske, at det virkelig
hører Ham til. Derfor er det også Han sier: «Jeg er ikke kommet for
å kalle rettferdige, men for å kalle syndere.» (Matt
9:13b).
|