|
«For
ingen har sitt liv av sin eiendom, selv om han har overflod.» (v.15b).
Her rammer Jesus det ugudelige sinn direkte - og i hele denne beretningen
er det dette sinn som blir malt ut. Det sinn som har sagt Gud farvel,
er fremmedgjort i forhold til Ham, og derfor søker en annen plattform for sitt
liv. Og hva ligger da nærmest for oss mennesker enn å søke å trygge oss ved materielle
ting - gods og gull!
Det er dette vi ser i verden omkring oss - i vårt
samfunn i særdeleshet - toppen av lykke er å bli rik! - Og som vi også kjenner
i oss selv som en stadig forlokkelse: Kunne jeg bare eie nok! Det oppleves
nemlig som
en trygghet.
Men som Jesus sier oss her, det er en aldeles falsk trygghet
- en falsk grunnvoll - en falsk garanti. Det er som å gi seg ut på en stillas
med råtne planker. De kan se sterke og solide ut i dine øyne, og du spaserer trygg
omkring, men en kjentmann kunne fortalt deg hvordan det egentlig står til.
Nå
er det nettopp en «kjentmann» som taler til deg om rikdommens bedrag.
Og egentlig burde vi kunne trekke denne konklusjon selv, men så forblindet er
vi bare. Rikdommen - dersom du har den - eller begjæret etter rikdom, gjør stokk
blind, man vil ikke høre. Rikdommen blender en.
Jakob peker også
på dette sinn, som han også registrerte midt i menigheten: «Nå vel,
dere som sier: i dag eller i morgen drar vi til den eller den byen.
Vi skal bli der et år og drive handel og tjene penger! Dere som ikke
kjenner morgendagen! For hva er vel deres liv? Dere er jo bare en
røk som viser seg en liten stund og så er borte! I stedet skulle dere
si: Om Herren vil, så får vi leve og kan gjøre dette eller hint.»
(Jak 4:13-15).
Det
var ikke hva de drev med i seg selv Jakob slår ned på, eller at de hadde planer,
men hva de hadde som grunnvoll for livet sitt - hva de stolte på og regnet
med - nemlig, sitt eget liv. Men, dere er jo bare en røk osv., som han
sier. «Om Herren vil -» det er det som gjør hele forskjellen,
og som åpenbarer hvilket sinn som råder. Denne dype erkjennelse av ens egen forgjengelighet,
og det nye liv - det evige - i Herren.
V.13 - 14. Han kunne sagt: Hva er problemet deres? Gud har jo gitt dere loven.
Ut fra den - som hviler på kjærlighetsbudet - skal dere avgjøre slike tvister
selv.
Hadde det vært Jesu Kristi sinnelag som rådet i dem, ville ikke dette
vært noe problem.
Jesus var ikke kommet for å forkynne loven - den hadde de
allerede hatt fra Moses' dager av - men for å forkynne Guds nåde og frelse. Og
den som får del i dette, han får også et helt nytt sinn i forhold til sin bror. At
det ikke var Jesu oppgave å forkynne loven, forhindrer Ham ikke fra å gjøre det.
Gang på gang forkynner Han dem loven - som de satte sin lit til, og mente å leve
i samsvar med. Så også her, for eksempel idet Han sier: «Se til å ta dere i vare for
all havesyke!» (v.15).
Du min leser, kjenner du lovens brodd i dette Jesu utsagn? Stans da en
stund for det, og prøv deg selv uten unnskyldning. Kjenner du til havesyke? Jeg
har selv truffet på mennesker som hevdet bestemt at de slett ikke var særlig
opptatt med penger, men ved nærmere undersøkelse viste det seg at de jevnlig
sendte inn kuponger på en hel rekke pengespill. Men jeg tror nok de mente det,
da de sa at de ikke var opptatt med penger. - De trodde virkelig det selv - men
gjerningene viste altså noe annet. Dette er selvbedrag! «Man ljuger så man
tror det selv,» er det et munnhell som sier.
|
Hos deg ligger det kanskje
nærmere til overflaten? Du merker det vel i forhold til dette Jesu utsagn for
eksempel?
Jesus
gikk lenger her - Han fortsatte med en beretning til belysning. Og hva er det
som belyses? - Jo, det ugudelige sinns totale mørke i forhold til sannheten - og nettopp
sannheten.
«Så vil jeg si til min sjel: Sjel! du har mye godt liggende for mange år. Slå
deg til ro - et, drikk, vær glad!» (v.19). Betrakt dette utsagnet: «Så vil jeg si.»
En klar og bestemt plan, men altså helt blind for, og
uten tanke på hva Gud - Han som har menneskets liv i sin hånd - sier.
Og hva sier Han? «Du dåre!» (v.20).
Er det ikke underlig å se, at det verden kaller dårskap - nemlig å tro på den
Herre Jesu Kristi frelse, og ved det være rik i Gud - det kaller Gud visdom og
herlighet - mens det verden kaller visdom og herlighet - det kaller Gud dårskap.
Verden ser på det som klokskap å ikke tro på, og regne med Gud i det store regnskapet.
Men hør hva Jesus sier her - dette har lydt, og skal fortsatt komme til å lyde
for mang en sjel -: «I denne natt kreves din sjel av deg. Hvem skal så ha
det du har samlet?»
Han mister alt - det han har samlet
i denne verden må han forlate ved døden, og i den kommende verden har han ikke
samlet seg noe. Kan hende ser du med nye øyne på rikmenn etter dette? Det burde
iallfall en kristen. De er nemlig dårer i Guds øyne!
Hør hva løfter
en kristen har derimot. - Jesus er ikke kommet for å gjøre oss fattige
- heller ikke på verdens gods, om det da ikke representerer en spesiell
snare for oss: «...han (den som har gitt avkall på alt for evangeliets
skyld) skal få hundrefold igjen: Her i tiden hus, brødre, søstre,
mødre, barn og åkrer - sammen med forfølgelser - og i den kommende
verden evig liv.» (Mark 10:30).
Her er løfter, både for livet i denne verden, og den kommende. Men det er for
den som nettopp ikke har søkt rikdom, men tvert imot gitt avkall på det alt, for
evangeliets skyld.
Det er en trang port! Jesus viser jo også hva det vil
føre til i denne verden, hvor menneskene er blinde for Guds herlighet
i Jesu Kristi åsyn (2 Kor 4:6), nemlig «sammen med forfølgelser.»
Alt fra spott, hån, latterliggjørelse og tilsidesettelse til drap.
Alt etter hva Gud - som en kristen har satt sin lit til - tillater.
En kristen har likevel ikke sin rikdom og ære i det han er, og eier
her i verden, men nettopp i Gud.
Forfølgelse
er en tung sak å bære for et menneske. Det er jo også så urettferdig - du forfølges
ikke fordi du har gjort noe galt - fordi du har brutt noen lov, men fordi du ikke
i alle ting vil gjøre som andre, og roser deg av et håp som de forakter. Men Jesus
sier at nettopp dette vil bli konsekvensen. Om
det er verd det, det får du vurdere ut fra hvor disse to helt forskjellige veier
ender til sist. Les Mrk. 10,30 og v.20 her i teksten om igjen.
|
21
søndag i treenighetstiden
