For å frelse det som var fortapt!

Matt 18:1-11

   1 I samme stund kom disiplene til Jesus og sa: Hvem er den største i himlenes rike? 2 Han kalte da et lite barn til seg og stilte det midt iblant dem, og sa: 3 Sannelig sier jeg dere: Uten at dere omvender dere og blir som barn, kommer dere slett ikke inn i himlenes rike. 4 Den som gjør seg liten som dette barn, han er den største i himlenes rike. 5 Og den som tar imot ett slikt lite barn for mitt navns skyld, tar imot meg. 6 Men den som forfører én av disse små som tror på meg, for ham var det bedre om en kvernstein ble hengt om halsen på ham og han ble senket i havets dyp. 7 Ve verden for forførelser! For forførelser må komme, men ve det menneske som forførelsen kommer ved! 8 Om din hånd eller din fot frister deg til fall, da hogg den av og kast den fra deg! Det er bedre for deg å gå halt eller vanfør inn til livet, enn å ha begge hender eller begge føtter og bli kastet i den evige ild. 9 Og om ditt øye frister deg til fall, da riv det ut og kast det fra deg! Det er bedre for deg å gå enøyd inn til livet, enn å ha begge øyne og bli kastet i helvetes ild. 10 Se til at dere ikke forakter én av disse små! For jeg sier dere at deres engler i himmelen ser alltid min himmelske Fars åsyn. 11 For Menneskesønnen er kommet for å frelse det som var fortapt.

   Hvem er den største? Ja, det er et ganske så typisk spørsmål for den falne slekt – for dette trakter vi av naturen etter. Dette å bli stor og best i andres øyne – å bli tilbedt og sett opp til av andre mennesker. Ja, det gjennomsyrer mennesket i den grad at det umiddelbart tenker: Er det noe galt i det da?
   Vi stiller oss i virkeligheten i Guds sted og blir vår egen og andre menneskers avguder. Se bare hvordan enkelte predikanter blir tilbedt. Deres ord veier gjerne tyngre enn Jesu ord.

   Vi leser i Åp 19:1: «Deretter hørte jeg likesom en mektig lyd av en stor skare i himmelen, som sa: Halleluja! Frelsen og æren og makten tilhører vår Gud!»
   Han skal du tilbe!
   Selvopphøyelsen er en uhelbredelig sykdom i vårt kjød. Det blir ikke bedre i morgen! Nei, det er selve fordervelsen – den dårlige ferd vi har arvet fra fedrene som Peter skriver om i 1 Pet 1:18. Tror du at du kan nedkjempe det? Å selv ta kampen opp imot dette er jo selvopphøyelsen i funksjon. Selvopphøyelsen er pr. definisjon – tro på deg selv!
   Men så er det jo synd å bare leve i det også, og ikke ta kampen opp, som loven jo nettopp tilskynder oss til. Hva da?
   Hva leste vi det ellevte og siste vers i teksten vår: «For Menneskesønnen er kommet for å frelse det som var fortapt.»

   Vi møter dette ikke minst i kristne kretser også – tilbedelse av personer, organisasjoner, kirkesamfunn: Hvem gjelder for å være størst og best på den ene eller andre måten?
   Men hva er så sannheten? Jo, vi er alle så små, at vi må trå innfor Gud skjult i en annen!  Og så krangler vi gjerne om hvem av oss som er størst!

   Vi må tilbake til fallets dag. Menneskets problem finner du i syndefallsberetningen. Der falt mennesket bort fra Guds ord, og det innebærer at det falt bort fra Gud. Det henger nøye sammen.
   Djevelen kom og fristet: Dere skal bli som Gud og kjenne godt og ondt – ta bare imot denne frukten. Har du sett hva som tilbys i karismatiske kretser? – ta imot denne åndsdåpen, så skal du selv bli i stand til å mestre dette åndelige livet. Med andre ord: Du skal bli!
   Nei, en sann kristen har alt sitt innfor Gud, i Kristus!

   På den dagen – fallets dag – ble mennesket sine egne guder, den menneskelige fornuft født. Men av hvem?

   La det være sagt de evner du har som menneske, bruk dem på beste måte – det er ikke det vi taler om – her taler vi om forholdet til Gud, den sanne Gud. Kjennskapet til Ham er ikke noe vi kan studere oss frem til.
   Når du vet, at din fornuft er født ut av et opprør mot Gud og Hans vei, da forstår du at denne fornuft aldri kan føre deg til sannhets erkjennelse – den fører alltid bort derfra. Så den må forlates – men er det noe et menneske ikke vil forlate, så er det den, for det er å miste sitt liv! – Det er å bøye seg for dypt! Du vil aldri bli i stand til det etter ditt gamle menneske.
   Men se på fallet en gang til, og se hvem som gav deg dette livet! Den ånd Paulus skriver om i Ef 2:2, som er virksom i vantroens barn.. Virksom! Det er den ånd som kom inn i denne fødselen. Det er dette som bobler til overflaten hos disiplene her: Hvem er den største?
   Men det som er stort i verdens øyne, er en styggedom – eller en vederstyggelighet som det het før – for Gud, og det sier og viser Jesus dem på denne måten: «Han kalte da et lite barn til seg og stilte det midt iblant dem, og sa: Sannelig sier jeg dere: Uten at dere omvender dere og blir som barn, kommer dere slett ikke inn i himlenes rike.»
   I denne popkulturens kristendomsforståelse vi ser så mye av i dag, helt inn i våre kretser, så er Jesus en mektig konge, Han vi skal følge, tjene og kjempe for. Men Jesus er ikke en slik konge! Han vil ikke ha slike soldater som skal kjempe for Ham – Han er stedfortrederen, frelseren, offerlammet som tjener oss ved å rense oss fra vår synd og urettferdighet i sitt blod. En som lever til å gå i forbønn for oss, for det er hva vi virkelig trenger. En slik konge er Jesus! Og en slik konge må vi ha, og har vi takk Gud, ifølge Skriften!
   Å kjenne Herren slik, det er å kjenne Ham rett, og det er det evige liv, som Jesus sier i Joh 17:3.
   Og bare den som kjenner Ham slik, kan tjene Ham. Han tjener ikke lenger for daglønn, eller for å oppnå noe som helst for egen del, for han ser at han allerede har fått alt. En skatt i himmelen, som han må vitne om, for han har også sett at den er for alle.

   «Sannelig sier jeg dere: Uten at dere omvender dere og blir som barn, kommer dere slett ikke inn i himlenes rike.» (v.3).
   Uten at dere omvender dere! Hvordan går nå det til? Vi kan lese det i Jes 55:7: «Den ugudelige må forlate sin vei og den urettferdige sine tanker og omvende seg til Herren.»

E.K.

   Det stemmer det jeg sa altså! Det var også derfor jeg sa det, for jeg har Guds ord på det. Dette er altså omvendelse, å forlate sitt eget, det vil si, å gi Gud rett. Å tro Ham er altså omvendelse. Og da kan vi jo spørre: Er du omvendt? Er du blitt som barn?
   Denne formaning og oppfordring til å forlate sine tanker og vei, som vi leser i Jes 55, kommer også frem i alt sitt alvor i Jesu ord her i teksten: «Om din hånd eller din fot frister deg til fall, da hogg den av og kast den fra deg! Det er bedre for deg å gå halt eller vanfør inn til livet, enn å ha begge hender eller begge føtter og bli kastet i den evige ild. Og om ditt øye frister deg til fall, da riv det ut og kast det fra deg! Det er bedre for deg å gå enøyd inn til livet, enn å ha begge øyne og bli kastet i helvetes ild.» (v.8-9).
   Med andre ord: behold dine tanker og din vei, og gå inn i den evige ild. For dine tanker og din vei er opprør imot Gud.

   «Men den som forfører én av disse små som tror på meg, for ham var det bedre om en kvernstein ble hengt om halsen på ham og han ble senket i havets dyp. Ve verden for forførelser! For forførelser må komme, men ve det menneske som forførelsen kommer ved!» (v.6-7).
   Gud taler til oss om et syndens mål. Når dette målet er fullt kommer dommen over det mennesket eller det folk det gjelder. Tenk på det, det er satt et mål for deg, som bare Gud kjenner. Det er en grense å passere. I dag lever mennesket i synd og utskeielser av alle slag – fritt uten å bry seg verken om Gud eller mennesker. Fører ugudelighet inn i skole og hjem – ja, begynner gjerne i barnehagen. Men det er satt et mål, og det ser de ikke, at de ved dette arbeider på sin egen undergang. Ja, jo mer de står på, jo fortere når de målet.
   «Men den som forfører én av disse små som tror på meg, for ham var det bedre om en kvernstein ble hengt om halsen på ham og han ble senket i havets dyp.» (v.6).
   Vi kan bel spørre om hva fortapelsen egentlig er. Uansett hvor klart vi har det for oss, skjønner vi i det minste, at det er om å gjøre å unngå. Det er sterke ord Jesus bruker her, og Han vet hva fortapelsen er.

   Fly dine tanker og din vei, til Ham som kom for å frelse det fortapte! I dag ser du egenrådigheten langt inn i den troende forsamling. Alle disse som har sine tanker om hvordan ting skal være.  Og du ser det ikke minst i ungdomsarbeidet. De gir det gjerne et engelsk navn og fører inn sine metoder, og alt dette nye i musikk og måte å forkynne på, slik at de eldre ikke lenger føler seg hjemme i forsamlingen.
   Disse ting føres inn i et opprør mot de eldre, et opprør mot foreldre. Dere har ikke greie på dette! Dere forstår dere ikke på denne tid!
   Jeg vil spørre dem da i tilfelle: Hva har du greie på i dette som har med Gud å gjøre? Hvor har du det fra?

   Vi skal ikke gå i detalj om dette mørket som brer seg i dag, men la oss få peke på Guds gjerning for oss åndelig forkomne. Den som har sett hemmeligheten her gleder seg: Tenk jeg er kjøpt fri fra dette selvlivet, og kan leve med Gud i barnekår, så skrøpelig som jeg nå engang er. Han tilregner meg ikke lenger noen synd!

   Hvem er den største? Nå kan vi jo se til slutt, om du har slike tanker!
   Du vet, det brukes forskjellige betegnelser på Guds folk i Skriften: En Guds plantning! En vellukt for Gud! Gud fryder og gleder seg i dem og lignende fine ting, står det.
   Ja, sier du, at Han kan se slik på den ene og den andre, det kan du forstå, men ikke på meg, for jeg er slik og slik. Jeg er ikke stor nok ikke fast nok, ikke god nok, ikke tro nok! Akkurat den tanken stiger opp, ja – jeg må være noe! Men hva slags folk bar Jesus på utkikk etter, for å si det på den måten?
   Det svarer teksten vår på, så klart vi bare måtte ønske det: «For Menneskesønnen er kommet for å frelse det som var fortapt.» (v.11).
   Fortapte! Det er slike Gud har sin glede i! De som lever i lyset med sin synd og skrøpelighet, så de ikke ser seg noe annet til frelse enn Jesus Kristus og Ham korsfestet.
   I det høye og hellige, hvor Gud bor ifølge sitt ord, det passer dårlig for meg, men Han bor et sted til, nemlig hos den som er sønderknust og nedbøyd i ånden.
   Hvor sønderknust? Vet ikke om du er her, du som spør: Hvor sønderknust må jeg være? Vi får vel tro, at det ennå er noen slike blant oss. Det kom en slik en til Per Nordsletten og stilte det spørsmålet, og han svarte: Er du sønderknust nok til at du må ha Jesus for alt?
   Alt er gjort ferdig, men du kan ikke få både Jesus og ditt eget!