Tilbake            
                                               20 søndag i treenighetstiden

 

 

 

 

 

 

De små har sine engler hos Gud el. Hvem er størst?

Matt 18:1 - 11

   1 I samme stund kom disiplene til Jesus og sa: Hvem er den største i himlenes rike? 2 Han kalte da et lite barn til seg og stilte det midt iblant dem, og sa: 3 Sannelig sier jeg dere: Uten at dere omvender dere og blir som barn, kommer dere slett ikke inn i himlenes rike. 4 Den som gjør seg liten som dette barn, han er den største i himlenes rike. 5 Og den som tar imot ett slikt lite barn for mitt navns skyld, tar imot meg. 6 Men den som forfører én av disse små som tror på meg, for ham var det bedre om en kvernstein ble hengt om halsen på ham og han ble senket i havets dyp. 7 Ve verden for forførelser! For forførelser må komme, men ve det menneske som forførelsen kommer ved! 8 Om din hånd eller din fot frister deg til fall, da hogg den av og kast den fra deg! Det er bedre for deg å gå halt eller vanfør inn til livet, enn å ha begge hender eller begge føtter og bli kastet i den evige ild. 9 Og om ditt øye frister deg til fall, da riv det ut og kast det fra deg! Det er bedre for deg å gå enøyd inn til livet, enn å ha begge øyne og bli kastet i helvetes ild. 10 Se til at dere ikke forakter én av disse små! For jeg sier dere at deres engler i himmelen ser alltid min himmelske Fars åsyn. 11 For Menneskesønnen er kommet for å frelse det som var fortapt.    
 

   «I samme stund kom disiplene til Jesus og sa: Hvem er den største i himlenes rike?» (v.1). Det var et spørsmål de gjerne ville vite svaret på. Det står også om dem i Mark 9:34, at de «hadde de snakket med hverandre om hvem som var den største.» Hvem av dem altså! Her vandret de sammen med ingen ringere enn Jesus, Guds Sønn, og det de er opptatt av, det er dem selv. Kjenner vi oss igjen? Hva er vi opptatt av egentlig?
   «Men det sier jeg, brødre: Kjøtt og blod kan ikke arve Guds rike. Heller ikke skal forgjengelighet arve uforgjengelighet,» leser vi i Paulus' brev til korinterne. (1 Kor 15:50). Dette vesen skal altså ikke inn i Guds rike. Det ville jo bli å lukke selve syndefallet med alle dets følger inn i himmel og salighet. Det ville ikke bli mye salighet! Nei, overhode ingen!
   Så møter da Jesus dem - og oss her nå - med det alvorlige budskap: «Sannelig sier jeg dere: Uten at dere omvender dere og blir som barn, kommer dere slett ikke inn i himlenes rike.» (v.3). Om barn er aktet lite i den store sammenheng i dag - så var de det enn mer den gang. Ingen ville jo betro et barn en fremtredende og ansvarsfull stilling. Det ville jo være galskap. Men slik må du være for å være betydningsfull i Guds rike. Og så legger Han det hele på oss! Han overgir til oss å utføre denne transformasjon, som vi vel kan kalle det. Hør bare hvordan Han fortsetter sin tale til dem: «Den som gjør seg liten som dette barn, han er den største i himlenes rike.» (v.4). Den som gjør seg liten! Det er altså en oppgave Han gir deg!
   Hvordan vil du gå frem for å få til dette? Og om du nå skulle lykkes - ville det gi deg en stor og glansfull posisjon i andres øyne? Nei, på ingen måte! Hvem vil være som et barn? Er det noe stort i det?

   To ting: Her er ordet et sverd i Jesu hånd. Og med det sverd hogger han av alle de store tanker de har om seg selv. Hele deres karrierestige faller sammen her. De så på seg selv - de evner og muligheter og fortrinn de mente seg å finne der - og når de bare satte dette inn i Guds rike, skulle de nok kunne nå rimelig langt. Så blir det plutselig klart for dem, ved Jesus ord, at Han ikke tar imot eller vil benytte seg av noe av dette. Men der Han har fått avslørt, avkledd og brent ned vårt eget, der begynner Han å tjene andre mennesker ved oss.
   Paulus - den gang han var fariseeren og den skriftlærde Saulus fra Tarsus - hadde nådd virkelig langt på den karrierestigen det religiøse menneske ser for seg. Han kan til og med vitne om seg selv: «- i rettferdighet etter loven uten lyte.» (Fil 3:6). Uten lyte!

   Men hva vitner han så om sine fortrinn, etter å ha møtt den oppstandne Jesus Kristus, som Herre og frelser?: «Ja, jeg akter i sannhet alt for tap, fordi kunnskapen om Kristus Jesus, min Herre, er så meget mer verd. For Hans skyld har jeg tapt alt, jeg akter det for skrap, for at jeg kan vinne Kristus.» (Fil 3:8). Skrap! Skarn - som det tidligere var oversatt! Skrap kan jo enda noen ønske å ha, for det kan jo utvinnes noe av noe av det. Skraphandler har vi jo hørt om. Men skarn! Hvem vil ha det? Avfall! Det er jo noe du vemmes ved.
   Hvem er det da som taler? Det er Paulus, mannen som nå er blitt avkledd hele fariseerdrakten - og det så grundig at han endatil har fått et nytt navn.
   Så var altså fariseeren ute av Paulus da? Nei, det var Paulus som var ute av fariseeren. Det var Guds gjerning i Paulus' liv, Han hadde flyttet ham ut av hans villfarelse i det åndelige mørke han befant seg i, og satt ham over i sin elskede Sønns rike - Lysets rike! Men fariseeren var fremdeles i Paulus, og det i en slik grad at han måtte ha en torn i kjødet, en Satans engel til å slå ham i ansiktet, så han ikke skulle opphøye seg av de overmåte høye åpenbaringer Gud hadde forunt ham!

E.K.

   Paulus var ikke lenger rettferdig i seg selv, forstår du - men i Kristus Jesus! Han roser seg fortsatt, men hør av hva: «Men det skal være langt fra meg å rose meg, uten av vår Herre Jesu Kristi kors!» (Gal 6:14). Han roser seg av noe utenfor seg selv, nemlig det han eier i Jesus. Men nå skal du høre - han roser seg også av noe hos seg selv. Hva kan det være? «- jeg vil helst rose meg av min skrøpelighet!» Har du hørt på maken! I årenes løp har du vel hørt mang en kristen vitne om sin skrøpelighet, men da med beklagelse, ikke sant? Når hørte du sist en kristen rose seg av sin skrøpelighet? Har du overhode hørt det noen gang? Og veldig viktig, ikke sant: Når gjorde du det selv?
   Paulus hadde fått innsikt og del i Guds visdom - den som er en dårskap i den kloke grekers øyne, men som Skriften vitner slik om: «For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene.» (1 Kor 1:25). Jeg skal lese hele verset hos apostelen Paulus brev til korinterne så du ser hva Paulus hadde fått se: «- jeg vil helst rose meg av min skrøpelighet, for at Kristi kraft kan bo i meg.» (2 Kor 12:9) - for at Kristi kraft kan bo i meg! Det er i vår skrøpelighet Herren er virksom ved sin Ånd! Men vi er ofte like inntatt av den kjødelige tankegang om dette, som vi ser disiplene er i teksten vår. Hvordan skal jeg bli den største! Hvordan skal jeg bli noe å regne med? Så begynner jeg å se etter eventuelle ressurser hos meg selv, og mine medmennesker, i stedet for å se hva Jesus kan utrette og skape av ingenting!
   «Det som er lavt i verden, og det som er foraktet, det utvalgte Gud seg, det som ingenting er.» Lavt, foraktet, ingenting! Hvem med forstanden i behold ville ta utgangspunkt i slike emner? Nei, det er jo nettopp tale om det verden ikke akter for noe! Men hva gjør Gud ved dette? Hvorfor bruker Han slikt? «- for å gjøre det til intet som er noe -.» (1 Kor 1:28).

   Når det gjelder din frelse og salighet, da skal du få lov til å se fullkomment bort fra deg selv, og hen til Jesus i stedet! Når det gjelder din eventuelle tjeneste for Herren, er det samme sak, du skal få se fullkomment bort fra deg selv, og hen til Jesus i stedet! Du kan ikke bli så dårlig at Herren ikke kan frelse deg - men du kan bli så god i egne øyne at Han ikke kan. Du kan ikke bli så dårlig at Herren ikke kan bruke deg - for Han har jo nettopp utvalgt det som ingenting er - men du kan bli så dyktig i egne øyne at Han ikke kan.

   «Gjør deg liten som et barn!» Har du prøvd? Du skal nok finne at fariseeren ikke har flyttet ut av deg ennå heller. Men du skal komme til den erkjennelse, at du vil takke Gud for at Han har flyttet deg ut av fariseeren som bor i deg! Dette har skjedd ved Jesus! Og du har fått del i det ved troen på Jesus! Ved at Gud i sin uendelige nåde formidler dette budskapet til deg. Men vil du heller beholde ditt eget - ja, så får du jo også lov til det. Men det vil du vel ikke? Du vil vel heller takke Gud i kveld - kanskje for første gang, eller kanskje for tusende gang, hva vet jeg - for den usigelige gave Han har gitt deg i sin Sønn, Jesus Kristus? For denne gave er beregnet på deg - det behøver du aldri tvile på!

   Om du fristes av noe som vil føre deg på avveier, så kast det fra deg, hugg det av og riv det ut, det vil i praksis si, vend deg til Jesus med det, min venn - for Menneskesønnen er jo kommet nettopp for å frelse det som var fortapt. (v.11). De som lever her, de er nettopp de små det er tale om.