1 mai

   Ja, størst og først! - Hvem ser og kjenner ikke dette fra menneskelivet! Ja, vel også i fra ditt eget - dette grunnleggende behov for å utmerke og hevde seg. - Behovet for å få plassert sin egen person i et beundringsverdig lys.
   For verden er dette helt greit - ja, det applauderes frem. Det er ikke for ingenting at nettopp sporten har en slik appell - men det gjør seg gjeldende ned til minste detalj i vårt liv. Dette er det naturlige for verden, og verdens mennesker ser ikke noe galt i dette, som jo Jesus også viser oss her: «... fyrstene hersker over sine folk, og deres stormenn har makt over dem.» (v.25).
   Ikke så at mennesker ikke finner ubehag i at det blir hersket over dem, og til tider også gjør opprør mot dette – revolusjon – men det er bare for å komme til makten selv, og selv kunne herske.

   Men foranledningen for at Jesus sier og viser dette, er at disiplene nettopp har tinget på, og kranglet om de første - øverste - plassene i Jesu rike. Også der - hos dem - viser dette seg, og Jesus finner anledning til å si dem noe om dette: «Slik skal det ikke være blant dere.» (v.26a). Ikke: «Slik bør det ikke være ..,» men: «Slik skal det ikke være.» Her er altså overhodet ikke noe slingringsmonn i dette. Den som vil være stor, skal være de andres tjener. (v.26b). Det er ingen annen måte å bli stor på i Guds rike!
   Altså, den som følger verdens vei og vis, han blir mindre og mindre jo mer han lykkes i dette.
   Ikke å undres på at Guds rike - der det fremstår slik Skriften presenterer det - synes å være dårskap i verdens øyne!
   Karrierens toppunkt er altså å bli alles tjener! Med andre ord, den som gir til andre. Du skal prøve deg på dette. Befinner du deg i virkeligheten der hvor disiplene befant seg på det tidspunkt Jesus taler til dem om dette? Eller hvordan står det til, prøvd på denne Jesu opplysning? Er du de andres tjener? - Er du de andres trell? - Eller søker du posisjoner?

   Da er altså situasjonen den at mange av dem menneskene har holdt for, og holder for, å være de store, de er i virkeligheten de minste i Guds øyne. Ja, den som søker posisjon ut fra sitt naturlige jeg, han er på kollisjonskurs med Herrens vilje, aldeles.
   Det er hva Jesus sier deg her.
   Tenk på Ham - og det fremholder Han da også her i teksten (v.28) - som virkelig ble alle menneskers tjener, Han som var den største - Guds Sønn.
   Han er to ting i det vi leser her - Han er forbilde for oss, og Han er løsepenge.
   Når du ser Jesus, Guds Sønn, slik, da glem all tanke om at du skulle ha noen som helst rett til å herske over dine medvandrere her på jord. Her er Han et forbilde for deg som du ikke kan komme utenom! Når Han ble alles tjener, hva da med deg?
   Og så er Han den velsignede løsepengen. Den som betaler for oss - ja, som vi vet, med sitt eget legeme og blod. Han er altså i seg selv selve løsepengen. Når du står innfor dette som har med inngang i Guds rike å gjøre, har du altså denne - og bare denne - løsepenge å vise hen til. Og den har åpnet alle stengsler for deg, slik at når du søker, og kommer til Gud, ved Ham, møter det deg ingen stengsler - de er tatt bort før du innfinner deg!

   Og hør nå endelig hva Han virkelig sier - for mange års forkynnelse iblant oss har nærmest talt imot dette Jesus selv sier her: «...likesom Menneskesønnen ikke er kommet for å la seg tjene.» (v.28). Ikke! Les det gjerne igjen og igjen, til du ser (hører) hva som står skrevet her! - Det er ord fra Jesu munn.
   Nei, nei, ikke din tjeneste for Ham er Han ute etter, men å selv få tjene deg. - Nei, nei, ikke har Han bruk for deg, men du har så definitivt bruk for Ham. Å få gi sitt liv for deg, det var hva Han begjærte her på jord. La dette budskap få senke seg i deg. Grunn på det. Alt som vokser frem av dette, det er tjeneste for Ham. Ikke alle dine bestemmelser og tiltak, men «hjertetrangen anfører sangen, emnet er Jesu Kristi blod.»
   Så hører du det altså igjen - løsepengen (for deg) er Hans liv. Så spør jeg deg ganske enkelt: Er dette liv gitt? Men da er jo løsepengen betalt! Og du har din frelse i dette!
   Ja, tenk at vi også skal få bli brukt av Jesus, slik at dette budskap kan nå ut til andre, men det er også her all denne tale om tjeneste er farlig - den trekker så snart fokus bort fra løsepengen. Det viktigste er aldri vår tjeneste, men Hans! Og det er jo nettopp denne Hans tjeneste du skal få vitne om for andre mennesker! - Det er da du tjener Jesus (evangeliet). Du ser, tjenesten i seg selv er ingenting, men tjenestens innhold. (Luk 17:10). Likesom det er troens innhold som er det avgjørende i spørsmålet om tro.

   Her sier Jesus: «Løsepenge i manges sted,» og når Paulus vitner om Jesus som løsepengen, sier han: «Han som gav seg selv til en løsepenge for alle.» (1 Tim 2:6).
   Det er denne dobbelheten vi finner i hele Skriften - Jesus gav seg selv for alle mennesker - og er dermed en løsepenge for alle, som Paulus taler om - men ikke alle tar imot denne løsepenge, bare noen, og de er de mange.
   Det blir bare den til gode som tar imot det i tro.

Nå er det jo også slik at det ikke finnes ord for alle på Jesu språk, mens det finnes på gresk, så i virkeligheten sies det samme. De mange er det samme som alle. Likevel er det fullt ut rett med denne skjelning den norske teksten gir anledning til.

Ja, de kranglet om hvem som var størst, men det var kun fordi de ennå ikke hadde innsett hva Jesus skulle gjøre for dem. Ingen kan ha fokus på det, og samtidig tenke høye tanker om seg selv - ja, til og med utse seg en høyere plass enn den Han inntok.
Når Johannes senere taler om dette Jesus her er inne på, sier han rett og slett: «Også vi skylder å sette livet til for brødrene.» (1 Joh 3:16). Tenk på det, særlig du som har en fremskutt plass i menigheten. Slipp det til!

Du som vil være stor - vær de andres tjener! Du som vil være først - vær de andres trell! Du som har møtt din egen litenhet i møte med Guds ords lys - hør Jesus ord: «Menneskesønnen er kommet for å tjene og gi sitt liv til en løsepenge i manges sted.» (v.28).