|
Dette er jo
en meget sterk tekst som viser oss at kristendom ikke er noen søndagstur
til kirken i ny og ne.
«Men Jesus
sa til ham: La de døde begrave sine døde. Gå du av sted og forkynn Guds
rike.» (v.60). Guds rike, og forkynnelsen av Guds rike, er for dem som
fremdeles er i live – når døden først har inntrådt så er det for sent.
Vi – familien – var på en rundtur i Jylland for en del år siden. Da
besøkte vi en del kirker som sto åpne for besøk. Det var mye flott kunst,
fine utsmykninger – men det var noe tungt og dystert over det. Nærmest
over alt sto det slike plasser til båre, og gjerne sorte tepper med gule
frynser og lignende ting som minte om død og begravelser – og jeg tenkte:
er dette vitnesbyrdet om Guds rike? Disse kirkene har jo ofte kirkegårder
rundt seg også. Ytterligere minnelse om døden.
Jo da, skal ikke si så mye om det, men forkynnelsen av
Guds rike er en forkynnelse om liv. Til og med liv ut over
dette her på jord – evig liv! «Jeg er kommet for at de skal
ha liv og ha overflod,» sier Jesus i Joh 10:10. Overflod – en fylde
av liv!
Men så sier
Han noe underlig her, Han som er Sannheten og derfor kun taler sannhet.
Han opplyser oss om, at det er ikke bare den som ligger i kista i en
begravelse som er død, men også de som bærer kista.
I en slik setting vi befinner oss i nå, kan vi lett tippe over i den
tanke og forståelse at nå skal vi fremfor alt ha det koselig og hyggelig.
Slik tenkte aldri Jesus eller apostlene – selv om de absolutt ikke hadde
imot at folk hadde det godt – men når det var samling om Ordet, så var det
først og fremst sannheten som var satt i høysetet, selv om den ikke alltid
var hyggelig for tilhørerne.
Ja, hva med de som bærer kista? I Ef 2:1, forkynner Paulus
hvordan det sto til med dem før de hadde funnet tilflukten hos Jesus:
«Også dere har Han gjort levende, dere som var døde ved deres overtredelser
og synder.» Dere som var døde! Vi er altså ved våre synder
døde for Gud. Det vil si skilte fra livet. For Gud er som kjent Livets
kilde. Vi kan lese blant annet i Jer 2:13, hva som hadde skjedd med
det frafalne Israel: «For to onde ting har mitt folk gjort: Meg har
de forlatt, kilden med det levende vann, og de har hogd seg ut brønner,
sprukne brønner som ikke holder vann.»
Her beskriver Herren seg selv som «kilden med det levende vann.» Han
ikke bare har en slik kilde, men er! Og så taler Han om to
onde ting: Det ene er at de har forlatt Ham – og det andre er at de søker
i andre kilder. At de søker det annetsteds som kun er å finne i Gud.
Mennesket selv tror det er klokt når det har forlatt Gud. Ugudelighet
blir sett på nærmest som en dyd i enkelte vitenskapskretser for eksempel.
Det er jo en forutsetning for å bli tatt på alvor og få være med i det
gode lag.
Men hva er konsekvensen av dette? Altså hvordan skal du betrakte deg
selv som skapning, om ikke Gud er opphavet?
Jeg satt for noen dager siden i bilen og hørte et intervju på radioen
av en vitenskapsmann – og han brukte stadig uttrykket om mennesket: Det
som skiller oss fra andre dyr. Vi er annerledes riktignok, men vi
er bare dyr vi også. Hva synes du om å se på deg selv som et dyr? Er ikke
hele tanken motbydelig? Jo, for den som har opplevd livets kilde og
sannheten i Guds ord, så er det særdeles vemmelig å høre den slags tanker
og tale.
Men han hadde helt rett sett fra hans utgangspunkt – ta Gud bort og vi
er bare dyr. Dette er konsekvensen av å «forlate Gud, kilden med det
levende vann, og hogge seg ut brønner, sprukne brønner som ikke holder
vann.» Herren selv kaller det to onde ting. Døde ved våre
overtredelser og synder, leste vi.
Vi tenker gjerne på drap og andre alvorlige forbrytelser som synder og
overtredelser – og det er det jo også – men den største synd er jo å ha
forkastet Gud som Gud. Da er det ingen redning for oss. En drapsmann for
eksempel kan bli frelst – ja, det står åpent også for ham – men har du
forkastet frelseren og forsoneren, hva skal da frelse deg?
Å se inn i evangeliet, som vi kaller det – å få Guds frelse åpenbart
for hjertet, derfra går det ingen vei tilbake til det som var før,
for nå vet du at Gud er til og at Jesus er frelse – Han alene. Nå
er det ikke lenger noe i livet ditt som peker bakover. Som en sa,
så riktig: En kristen er et menneske uten fortid. Det minuttet som
nettopp gikk, det er ikke mer. Du lever alltid i nåtid for Gud. Derfor
kan det også hete at du skal glemme det som ligger bak. Men det er
ikke alt som blir sagt i den sammenheng, men hør!: «-
og strekker meg ut etter det som er foran»
Og hva er nå det? «- og jager mot målet, til den seierspris som Gud
har kalt oss til der ovenfra i Kristus Jesus.» (Fil 3:14).
E.K. |
Du
har fått en helt ny retning. Du har fått et mål du ikke før hadde. Du
skal et sted, og det stedet finnes ikke her på jord. Så sier også Jesus
så alvorlig i teksten her: «Ingen som legger sin hånd på plogen og ser
seg tilbake, er skikket for Guds rike.» (v.62).
Jesus minner også om dette i Luk 17:32: «Kom Lots hustru
i hu!» Det var nettopp det hun gjorde – hun så seg tilbake. Så med
lengselsfullt blikk tilbake på det hun hadde forlatt – overflodslivet
i Sodoma.
Hør hva som sies om Sodoma: «Da løftet Lot sine øyne,
og han så at hele Jordan-sletten like til Soar overalt var vannrik,
som Herrens hage, som landet Egypt. Dette var før Herren ødela Sodoma
og Gomorra.» (1 Mos 13:10).
Vannrik som Herrens hage. Disse byene hadde en nærmest
utrolig velstand. Derfor var også Sodomas synd – ikke det du gjerne
forbinder med Sodoma, det var bare følgen av hovedsynden der – nei,
Guds ord sier oss hva det var. I Esek 16:49, kan vi lese: «Se, dette
er Sodomas, din søsters misgjerning: Overmot. Overflod av brød
og trygg ro hadde hun og hennes døtre. Men den elendige og fattige
hjalp hun ikke.»
Overmot! På grunn av velstanden! Rikdommens bedrag, som
Jesus taler om. (Matt 13:22; Mark 4:19). Derfor våget de å leve i
de verste synder. De følte seg trygge på et falskt grunnlag. Det er
vel det som mye skjer med oss i dette landet også.
Men da må vi høre apostelens veiledning: «Er dere da
oppreist med Kristus, så søk det som er der oppe, der Kristus sitter
ved Guds høyre hånd. La deres sinn være vendt mot det som er der oppe,
ikke mot det som er på jorden.» (Kol 3:1-2).
Vi har ikke målet her i det som går under, men i det
som er evig, det som er av Gud! «La deres sinn være vendt mot det
som er der oppe!» Men hva er det som skal trekke vårt sinn opp dit?
Hva er der oppe? Jo, der sitter Kristus ved Guds høyre hånd! Og hør
et ord om Ham fra Hebr 1:3: Der sitter Han som har fullført renselsen
for dine synder! Med andre ord: Der sitter din frelser og forsoner!
Der sitter Han som har betalt for deg, og kjøpt deg himmel og salighet
med sitt eget blod. Det trekker mitt sinn opp dit. Du har en uendelig
skatt i himmelen!
«Mens de
gikk videre på veien, sa en til Ham: Jeg vil følge deg hvor du så går!
Jesus sa til ham: Revene har huler, himmelens fugler har reder, men
Menneskesønnen har ikke det Han kan helle sitt hode til.» (v.57-58).
Jesus gjør ham oppmerksom på, at det blir ikke nødvendigvis
et liv i stor velstand å følge meg – se bare på meg. Men det betyr
jo først og fremst at Han var satt på utsiden. Han hadde ikke noen
instans her i verden Han kunne anke sin sak innfor. Ikke noe her å
helle sitt hode til. Et utskudd for verden. Vil du følge med?
Men også – du får neppe gullkraner på badet, som enkelte
av disse fantastene som kommer til oss over dammen kan love deg. Iallfall
ikke som en direkte følge av å følge Ham. Men du får noe mye mer og
mye større, og det ligger alt ferdig for deg før du kommer: En evig
himmel og salighet! Vi kan ikke forestille oss hva det er, men apostelen
går så langt som til å si: «For jeg er overbevist om at den nåværende
tids lidelser ikke er for noe å regne mot den herlighet som skal åpenbares
på oss.» (Rom 8:18). Ikke for noe å regne! Ikke noe – det er ingenting
det!
Nei, selv om vi kan oppleve Herrens nærvær alt her –
og det gir oss en ganske så god indikasjon på hva det vil si – så
kan vi likevel ikke forestille oss fullt ut hva det innebærer å være
i himmelen, i et evig nærvær av Gud, men jeg kan forkynne deg hvordan
det også kan bli din fremtid: Det er ved å høre hva Guds ord forkynner
deg: Han kjøpte deg til Gud med sitt blod! Som apostelen Johannes
skriver i sitt brev: «Han
er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også
for hele verdens.» (1 Joh 2:2).
Hørte du det ikke? Han er en soning for dine synder.
Men er det ikke noe mer? Nei, dette er hva Gud er fornøyd med, vitner
Ordet. Da skulle det vel være all grunn til at du og jeg også kan
være fornøyd med det, ikke sant? Fornøyd med Jesus! Fornøyd med Hans
verk! Jesus hadde en misjon her på jord – å gjøre opp vår sak med
Gud, og denne misjon, dette oppdrag, det fullførte Han så komplett
at Han kan rope det ut fra korsets tre: «Det er fullbrakt!» (Joh 19:30).
Noe kan ikke bli mer enn fullbrakt, vet du. Og hva er det som er
fullbrakt? Jo, din frelse - og det før du kom til denne verden og fikk
høre om det.
Så altså, som Jesus minner oss så alvorlig om i teksten her: Glem det
som ligger bak – det som har med denne verden, og det som gjelder her å
gjøre – og strekk deg etter det som ligger foran - «den seierspris som
Gud har kalt oss til der ovenfra i Kristus Jesus.» |
19
søndag i treenighetstiden
