Den spedalske mannen el. Vår sykdom og Herrens gjerning

Mark 1:40 - 45

   40 Da kom en spedalsk til Ham. Han bad Ham og falt på kne for Ham og sa til Ham: Om du vil, så kan du gjøre meg ren! 41 Jesus fikk medynk med ham, rakte ut hånden, rørte ved ham og sa: Jeg vil, bli ren! 42 Og straks forlot spedalskheten ham, og han var ren. 43 Men Jesus talte strengt til ham og sendte ham straks bort, 44 og sa til ham: Se til at du ikke sier dette til noen. Men gå og vis deg for presten og bær frem det renselsesofferet som Moses har påbudt, til et vitnesbyrd for dem. 45 Men han gikk ut og begynte å kunngjøre det og utbredte ryktet vidt og bredt. Derfor kunne Jesus ikke lenger gå åpenlyst inn i noen by. Han var utenfor, på øde steder, og folk kom til Ham fra alle kanter.

   «Om du vil, så kan du gjøre meg ren!» (v.40b). Om du vil. Det åpenbarer jo tro – jeg tror at Jesus kan, men det åpenbarer jo også denne snev av tvil: Men mon Han vil?
   Vi har en medfødt tvil i oss, når det gjelder Guds godhet. Og da særlig når vi har sett noe inn i oss selv, hva som egentlig bor der. Da kommer tvilen ut av det: Kan Gud virkelig være for en slik en som meg? Vil Han hjelpe en som er slik? Jeg vet Han kan, men så var det meg da.
   Når det gjelder disse spedalske var dette særlig fremtredende, for denne sykdom ble gjerne sett på som resultat av en særlig Guds forbannelse. De var urene.  Du ser det er dette han begjærer av Jesus også: «Du kan gjøre meg ren.» Alt i dem higet etter dette ene – å bli rene, bli renset. Det var deres fremste ønske og begjær i livet. Og det er nettopp hva som skjer med den som kommer inn i Guds lys også – det fremste ønske og begjær er å bli ren. Å bli renset i Lammets blod! Syndenes forlatelse! Å ja!

   Vi skal repetere noen vers fra Rom 7. Jeg sier repetere, for du har nok lest dem mer enn én gang, du som leser i Skriften, men vi glir så lett bort derfra. «Jeg kjente ikke synden uten ved loven. For begjæret hadde jeg ikke kjent dersom ikke loven hadde sagt: Du skal ikke begjære! Men synden benyttet seg av budet og vakte alle slags begjær i meg. For uten lov er synden død. Jeg levde en gang uten lov. Men da budet kom, våknet synden til live. Jeg derimot døde. Og det viste seg at budet, som skulle være til liv, ble til død for meg. For synden benyttet seg av budet og dåret meg og drepte meg ved det.» (Rom 7:7-11).
   Nå var det slutt på all tanke om egen hellighet hos denne før så egenrettferdige fariseer. Men du ser hvor han befant seg hen, så lenge han kun var et religiøst menneske – han trodde seg å være ren innfor Gud. Han trodde seg å være ren ved sin gudsdyrkelse – at han gjorde slik og slik etter som Gud krevde det i sitt ord. Gud så til hans gode vilje, og tilgav ham det som ennå sto tilbake. Det skulle jo ved Guds hjelp og egeninnsats bedres etter hvert.
   Men så blir budet levende! Gjør det av hjertet! Gjør alt fordi du fremfor alt elsker Gud av hele ditt hjerte! Og du vet hvis du elsker Gud av hele ditt hjerte – ja, så vil jo alt annet komme i annen rekke. Alt annet!
   Da forandres den egenrettferdige og arrogante fariseeren til en tigger som roper fortvilet til Gud om nåde! Da ber han som den spedalske: Gjør meg ren!
   «For vi vet at loven er åndelig, jeg derimot er kjødelig, solgt til trell under synden. Jeg skjønner ikke det jeg gjør. For det jeg vil, det gjør jeg ikke. Men det jeg hater, det gjør jeg.» (v.14-15). «For jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor intet godt. For viljen har jeg, men å gjøre det gode, makter jeg ikke. Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke. Men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg.» (v.18-19). «Jeg finner altså den lov for meg, jeg som vil gjøre det gode, at det onde ligger meg for hånden. For etter mitt indre menneske slutter jeg meg med glede til Guds lov. Men i mine lemmer ser jeg en annen lov, som strider mot loven i mitt sinn, og som tar meg til fange under syndens lov, som er i mine lemmer. Jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme!» (v.21-24).
   Det munner ut i dette ropet: «Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme!»
   Men Paulus har fått se noe, som han også gir deg del i her. Han kan rope ut med fryd – ikke fordi han ser noen bedring i det han klager over her – nei, for all del, han er ferdig med fariseismen og religiøsiteten som vei til frelse, han har fått åpenbart noe mye større og bedre, og det er også hva han roper ut her som et svar på sitt eget fortvilte utrop: «Gud være takk, ved Jesus Kristus, vår Herre!» (v.25). Altså, ved Ham – i Ham – er jeg fridd fra dette dødens legeme!
   Så fortsetter han også i det neste kapittel med dette så kjente skriftstedet: «Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus.» (Rom 8:1). Men du skal legge merke til at det er de som er i Kristus Jesus det er tale om. De som har måttet ta sin tilflukt til Ham med andre ord, fordi de har gjort de samme erfaringer hva sin egen person angår som Paulus her.
   Og da forkynner han oss noe velsignet her apostelen – alt dette han ikke kunne gjøre noe som helst med der han strevde under loven med å gjøre Guds vilje, det gjorde Gud for ham. Han formulerer det slik: «For det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud, da Han sendte sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse, for syndens skyld, og fordømte synden i kjødet.» (Rom 8:3).

   Hva tror du blir hovedtonen i din sang den dag du måtte stå i himmelen? Jo, det skal jeg si deg: Det gjorde Gud!

E.K.

   Vi synger i en av disse kjente bedehussangene: «Kan du synge den nye sangen, synder som ferdes på sorgens jord? Å, den synges alt hist av mangen som seg nå fryder ved himlens bord.» Og så kommer noe vi skal merke oss: «Men de lærte den først her nede, den gang til Golgata de kom.»

   Spedalskheten – denne forferdelige sykdom – har alltid vært brukt som et bilde på synden. Det var ikke noe legemiddel som kunne dempe eller helbrede denne sykdom. Ble du rammet av den, kunne det bare ende på ett vis. For det første ble du støtt ut fra de rene. Som synden støtte mennesket ut av Edens hage. De kunne ikke lenger ha samfunn med de rene, og fremfor alt ikke med den rene. Siden gikk de sakte men sikkert i forråtnelse. Deres eneste håp var en guddommelig inngripen. Deres eneste håp! De kunne ikke på noen måte lege seg selv eller bedre sin situasjon ved noen egeninnsats. Det fantes som nevnt heller ikke noe legemiddel som kunne bedre deres situasjon. Dette er en beskrivelse av å være en synder. Det er ikke noe du kan gjøre for å forandre det – og det finnes ikke noe legemiddel i denne verden.
   Det er jo klart, den spedalske kunne ha sminket seg – særlig med de midler en har til rådighet i dag – men sminken er jo ikke deg, den er noe som er påført utenfra. Ta bort den, hva får vi se da?
   Det var dette som skjedde med Paulus i Rom 7, den selvpåførte sminken ble vasket vekk, da budet ble levende!

   Men det er noe i dette fryderopet til Paulus, som er fraværende i bønnen til den spedalske i teksten vår – Paulus nærer ingen tvil om at Herren vil. Nei, han har sett at Han allerede har gjort det! Gud har allerede fridd ham ut fra det som fordømte ham, ved Jesus Kristus, det Guds lam! Han har kjøpt meg fri fra alt dette! Har kjøpt meg fri! Han har både hørt og svart min bønn om redning før jeg ropte! Han gav meg Jesus Kristus for snart to tusen år siden. «Gud være takk, ved Jesus Kristus, vår Herre!» ropte apostelen ut.

   Det var atskillig mindre tro og forvissning i den bønn vi hører i teksten vår: «Om du vil, så kan du gjøre meg ren!» Men denne bønn fikk også en konsekvens: «Jesus fikk medynk med ham, rakte ut hånden, rørte ved ham og sa: Jeg vil, bli ren! Og straks forlot spedalskheten ham, og han var ren.» (v.41-42).
   Jesus tar imot dem som har lite tro, forstår du. Men Han vil gjerne ha deg nærmere, så du kan fryde deg i Ham.

   Men så sier Han noe videre her Jesus, som Han sier ved flere andre slike anledninger også: «Men Jesus talte strengt til ham og sendte ham straks bort, og sa til ham: Se til at du ikke sier dette til noen.» (v.43-44).
   Det er vel noe å tenke på i dag, når enkelte reiser omkring med nærmest slike «mirakelshow.»

   Jesus er kommet for å ta bort noe langt, langt alvorligere enn våre sykdommer – selv om Han også gjør det, nå og da, når Han ser det tjener oss best – og det er den makt i verden som kalles syndens makt. Den er reell. Det er en makt som binder deg borte fra Gud, enten i et verdensvendt sinn - det vil si, åpenbar verdslighet – eller i religiøsitet, hvor det også tales om Jesus, men ikke den Jesus om hvem engelen forkynte: «Hun (Maria) skal føde en sønn, og du skal gi Ham navnet Jesus, for Han skal frelse sitt folk fra deres synder.» (Matt 1:21).
   Så står Han siden frem, og hva sier Han til folket? Jo: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de som har ondt. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse.» (Mark2:17). Og i Matt 18:11 og Luk 19:10, sies det ganske så sterkt: «For Menneskesønnen er kommet for å frelse det som var fortapt.»
   Du vet det som er fortapt, det er hinsides enhver mulighet for redning! Det er dette Jesus sier til sine disipler ved en anledning, og som er en beskrivelse av det aller største under Gud gjør, når det gjelder oss mennesker, men det er ikke alltid like påaktet: «For mennesker er dette umulig, men for Gud er alt mulig.» (Matt 19:26).
   Det var din frelse du hørte beskrevet her nå fra Jesu egen munn, så hør den gjerne en gang til: «For mennesker er dette umulig, men for Gud er alt mulig.»
   Sitter du der nå som et frelst menneske, så er altså noe aldeles umulig skjedd – noe bare Gud kunne gjøre!
   Måtte vi finne hvile i det, at vår frelse og bevarelse beror på Gud alene! Han ber deg om én ting i denne sammenheng: Bli i meg! Bli i min kjærlighet! Den kjærlighet som åpenbares ved korsets tre!