Tilbake            
                                               17 søndag i treenighetstiden

 

 

 

 

 

Jesus vekker opp Jairus' datter

Mrk. 5, 35 - 43

   35 Mens Han ennå talte, kom det folk fra synagogeforstanderens hus og sa: «Din datter er død. Hvorfor bryr du mesteren lenger?» 36 Jesus hørte det som ble sagt, og sa til synagogeforstanderen: «Frykt ikke, bare tro!» 37 Nå lot Han ingen andre følge med enn Peter, Jakob og Johannes, Jakobs bror. 38 Da de kom til synagogeforstanderens hus, og Han så alt oppstyret og folk som gråt og jamret seg, 39 gikk Han inn og sa til dem: «Hvorfor larmer og gråter dere? Barnet er ikke død; hun sover.» 40 De bare lo av Ham. Men Han drev alle ut og tok med seg barnets far og mor og dem som var med Ham, og gikk inn der barnet lå. 41 Så tok Han barnet i hånden og sa: «Talita kumi!» Det betyr: «Pike, jeg sier deg: Stå opp!» 42 Straks reiste piken seg opp og gikk omkring; hun var tolv år gammel. Og de ble helt ute av seg av undring. 43 Men Han forbød dem strengt å la noen få vite dette, og bad dem gi henne noe å spise.
 

   «De bare lo av Ham.» (v.40a). Ja, det er mye Jesu lodd i denne falne verden det – de ler av Ham. De ler av Ham inntil det begynner å gå opp for dem hvem Han i virkeligheten er. For manges vedkommende skjer det aldri i livet her – ikke før det vi leser om i Fil. 2,9-11: «Derfor har og Gud høyt opphøyet Ham og gitt Ham det navn som er over alle navn, for at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen og på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære.» Den dagen ler de ikke mer.
   Men det sto: «Derfor har og Gud høyt opphøyet Ham osv.» Derfor. Hvorfor? Det står i versene før: «- Han som, da Han var i Guds skikkelse, ikke holdt det for et røvet bytte å være Gud lik, men gav avkall på det og tok en tjeners skikkelse på seg, da Han kom i menneskers liknelse. Og da Han i sin ferd var funnet som et menneske, fornedret Han seg selv og ble lydig til døden - ja, døden på korset.» (v.6-8).
   Denne fornedrelsesdrakten Jesus åpenbarte seg i er årsaken til verdens latter og hån. Dette er nemlig ikke verdens vei og vis – nei, tvert om! Verden søker i absolutt motsatt retning – å vinne ære, makt og velstand for seg selv. Ikke bli et offer for andres ve og vel. Ikke bli et offer selv for at andre skal oppnå goder.
   Så leser vi allerede i profetien om Ham i Jes 53,2-3: «Han skjøt opp som en kvist for Hans åsyn, som et rotskudd av tørr jord. Han hadde ingen skikkelse og ingen herlighet. Vi så Ham, men Han hadde ikke et utseende så vi kunne ha vår lyst i Ham. Foraktet var Han og forlatt av mennesker, en smertenes mann, vel kjent med sykdom. Han var som en som folk skjuler sitt åsyn for, foraktet, og vi aktet Ham for intet.»
   Hør det!: Aktet Ham for intet! Mindre kan du jo ikke bli i andres øyne enn intet! Du kan ikke bli mindre enn ingenting! Og slik skulle altså Han, Guds egen Sønn, bli betraktet her i verden. Da forstår vi vel noe av Hans ord der Han taler til Pilatus i Joh. 18,36: «Jesus svarte: Mitt rike er ikke av denne verden. Var mitt rike av denne verden, da hadde mine tjenere kjempet osv..»
   Her har du den egentlige årsaken til Judas’ fall. Visst var han pengekjær og stjal av kassen, men det blant annet hadde sin årsak i den forakt for Jesus – Hans vei og Hans måte – som vi allerede har fått forutsagt av profeten Jesaja. Judas var i virkeligheten inntatt av verdens ånd, og det endte som kjent med at Satans – denne verdens fyrstes ånd – fòr i ham. (Joh. 13,27).  
   Men hva sier så Jesaja videre om denne foraktede gudesønnen? Jo hør!: «Sannelig, våre sykdommer har Han tatt på seg, og våre piner har Han båret. Men vi aktet Ham for plaget, slått av Gud og gjort elendig.» (v.4).
   Med andre ord – for vår skyld! Og det er jo nettopp hva vi er vitne til i teksten vår – denne fattige og foraktede nasareeren hadde makt over døden. Det vil si den ytterste konsekvens av menneskets synd. Han hadde makt over alt ondt og alle syndens konsekvenser. Ikke slik at Han alltid frir oss fra sykdom, for ikke å tale om død, men gjennom disse tegn og under Han gjorde, har Han gitt oss forsikringen om at de døde ikke er døde for Ham. At det ikke er døden som går av med seieren, men som blant annet apostelen Paulus har sett det så klart, og formidler det videre til oss idet han nærmest håner døden i 1 Kor. 15,55: «Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier?»

E.K.

   Dette Paulus har sett her i og med Jesus Kristus, det er forutsagt med nærmest samme ord av profeten Hosea: «Av dødsrikets vold vil jeg frelse dem ut. Fra døden vil jeg forløse dem. Død, hvor er din pest? Dødsrike, hvor er din sott?» Og der føyer Herren også til: «- Anger er skjult for mine øyne.» Det vil si: «Jeg angrer ikke det jeg har lovt!» (Hos. 13,14).

   Og så er det nettopp oppfyllelsen av dette vi ser i denne teksten – Jairus’ datter ble brakt tilbake til livet, og Jesus var den som hadde denne makt. Jeg regner med at latteren forstummet hos disse, da jenta kom levende ut til dem. Ja, latteren skal forstumme en dag hos dem som forakter Jesus, men bryte ut hos dem som har tatt sin tilflukt til Ham – en evig gledeslatter.

   «Sannelig, våre sykdommer har Han tatt på seg, og våre piner har Han båret.» Vi vet det er dem som bruker dette som om vi ikke skal ha noe sykdom for eksempel, vi som hører Herren til, for her står det jo at Han har tatt våre sykdommer på seg. Ja, men Han tok jo også på seg vår synd – men er vi uten synd? Er det noen her som kan si han er uten synd annet enn i Jesus Kristus? Ja, Han gjorde mer, som vi allerede har nevnt – Han tok døden, vår død på seg – men dør vi ikke den legemlige død? Jeg spurte en av dem: Hva skal dere dø av til slutt da? Og hva med Timoteus, Paulus’ mest betrodde medarbeider for evangeliet – hadde han for lite tro, siden Paulus skriver til ham: «Drikk ikke lenger bare vann, men bruk litt vin for din mage og for de sykdommer du så ofte lider av.» (1 Tim 5,23). «- de sykdommer du så ofte lider av.» Dette var apostelens mest betrodde medarbeider for evangeliet, som selv har fått to av sine mottatte brev inn i selve Skriften.
   Og en annen av apostelens medarbeidere for evangeliet Trofimus, kan vi lese om i 2 Tim. 4,20: «Trofimus etterlot jeg i Milet fordi han var syk.» Hvordan skal vi forklare dette ut fra en slik teologi? Trofimus skulle jo ikke være syk, og Paulus hadde vitterlig nådegaven til å helbrede! Men hør! Ikke når han selv ville.
   Vi takker Gud når Han leger oss for sykdom – og hvor glade ville vi ikke blitt om Han oppreiste enn av våre nærmeste fra de døde, men det skal vi altså vite, dersom Han ikke gjør det, at dette er foreløpige ting. Han har vist oss i sitt ord, at det kommer andre tider – tider da alt dette er en saga blott. Og det er også det vi ser i teksten vår her. Det er hva Jesus viser deg i teksten her. Det Han sa til Jairus her, det sier Han også til deg: «Frykt ikke, bare tro!» (v.36).
   Det er ikke en befaling til tro – det er et ord til tro! Det er Jesus som sier det. Det er det som er avgjørende. Men vi er oftest så ulykksalig fokusert på oss selv, så vi hører helst ut av et slikt ord: «Jeg må tro!» Nei, se litt høyere opp: Det er Jesus som sier det!
   De lo av Ham den gang – og det er det mange som gjør fremdeles, men ikke du vel? Nei, det står om noen lykkelige, salige sjeler i Hebr. 10,39: «Men vi er ikke blant dem som unndrar seg og går fortapt, vi er av dem som tror til sjelens frelse.»
   Måtte vi alle være blant dem – blant dem Herren kjenner som sine.