|
Det som umiddelbart slår en når en leser denne
hendelsen er den gjennomstrømmende takknemligheten i denne mannens
hjerte: Tenk Han renset meg samaritanen, uforskyldt av nåde – og ikke
minst: - Han gjorde ingen forskjell på meg og jødene!
De andre ni var jøder, og
blandet nok det inn i årsaken til denne mirakuløse helbredelsen. Det
ble ikke uforskyldt av nåde for dem, slik som for denne fremmede som
Jesus kaller ham, derfor var de nok takknemlige for det som hadde
skjedd de også, og vitnet nok om det, men de så det ikke som nåde
blott, og falt derfor heller ikke på sitt ansikt for Ham, som denne
gjorde. Men de gjorde nok seg selv interessante ved det, som mennesker
som har hatt særlige opplevelser med Herren gjerne gjør. Man mener
å ære Herren med det, men blir gjerne selv stående igjen med glansen.
Det som også kom for meg
var ordet fra Jes 63:1b: «- Det er jeg, jeg som taler rettferdighet,
som er mektig til å frelse.»
Hvem er Han som taler slik
i Jes 63? – jo, det er Han som står midt iblant jødene, som mennesket
Jesus fra Nasaret og sier: «Gå av sted og fremstill dere for prestene!
Og det skjedde mens de var på vei dit, at de ble renset.»
Denne makt hadde altså Han!
Han rørte ikke engang ved disse, men Hans vilje var nok! De ble legemlig
helbredet.
De var urene, og de visste
det – de sto langt borte og ropte på Ham. Og det var en iblant dem
som var særlig uren i egne øyne, konfrontert med jødene. Han var ikke
bare legemlig uren, men også åndelig – samaritanen! Det var de andre
også, men de var seg ikke det bevisst slik som han var det.
Han hadde ingenting å vise
til overfor Jesus. Han var ingenting i egne øyne, i
møte med Israels Gud! Men så ser du også at det Jesus forkynte
går i oppfyllelse her på denne mannen: «Den som er mye tilgitt elsker
mye!» Han priste Gud med høy røst, da han så han var renset, leser
vi! Og så måtte han tilbake til Jesus. Han forsto jo da hvem Jesus
i virkeligheten var: Dette er Messias, den levende Guds Sønn, og Han
viste denne godhet mot meg! Han renset meg, enda jeg er helt
uten fortjeneste! Og så måtte han tilbake til Ham! Håper du kjenner
deg igjen her!
Han var full av lovprisning,
og lovprisningen hadde én årsak, ett utspring – Guds nåde imot
meg: «Vi elsker fordi Han elsket oss først,»
som vi leser det i 1 Joh 4:19.
Det er mye vi kan få til
av såkalt kristelig vandel og åndelige øvelser, men du kan ikke elske
Gud bare ved å bestemme deg for det. Det blir problematisk i motgangstider
iallfall. Da blir det fort knurr: Hvorfor lar Gud meg oppleve dette?
Hvorfor gjør Han ikke slik og slik til mitt beste? Og så åpenbares
du som hva du i virkeligheten er, nemlig en slik utakknemlig jøde.
Selvfølgelig skulle Han gjøre godt mot oss, vi er jo jøder. Men de
ble dermed uten vitnesbyrdet om frelseren Jesus. Guds frelsende
vitnesbyrd om Sønnen! I Ham er gitt oss evig liv, for ved Ham tok
Gud vår virkelige urenhet – synden – bort! Og synden er ikke noe utenpå
oss, vet du! Noe vi har noen kontroll på – nei, det er selve vårt
vesen, som er slik.
Fra hjertet, sier Jesus,
kommer det som gjør mennesket - hele mennesket - urent. Tenk det!
– Fra hjertet! Det dypeste i deg! Det er altså en kilde i deg,
et oppkomme, som gjør deg uren for Gud! Og det kan du
jo ikke kvitte deg med, vet du – ditt legemlige og sjelelige liv utgår
jo fra det!
Samaritanen her fikk nå
se inn i en hemmelighet, som ellers var skjult både for jøder
og hedninger på det tidspunkt, selv om du også finner
det åpenbart i Det Gamle Testamente - nemlig det Paulus vitner
i Rom 3:29: «Eller er Gud bare jøders Gud? Er Han ikke
også hedningers? Jo, Han er også hedningers Gud.»
E.K.
|
Uren
for Gud! – det er det som er det alvorlige her! Uren for Ham som dømmer
all synd, fordi den ytre synd åpenbarer hjertets beskaffenhet – kilden,
om du vil. Viser hva som bor i deg!
Vi har av naturen en vaklevoren
ånd – det har ikke Gud. Han er lys og i Ham finnes intet mørke. Ikke
så mye som en skygge!
Når dette lyset kommer nær, åpenbares
ditt hjerteforhold! Derfor elsker mennesket i utgangspunktet den åndelig
skodde, tussmørket. Men det bor en opprørsånd i deg, min venn! Fiendskap
imot Gud! Det er det som er åndelig død! Åndelig død vil ikke si noe
som ligger stille, men aktiv fiendskap imot Gud. Det må bare komme
noe til som vekker det – det er loven, ja, lovens egentlige hensikt
er nettopp å trekke dette frem i mlyset, så du selv ser
det!
Har du noensinne opplevd
denne kilde i deg? Dette oppkomme av ondt? Det er der – der du sitter
nå! Det renses ikke bort slik som denne spedalskheten vi leser om
her!
Jeg har måttet stå langt
borte og rope til Jesus mang en gang. Det vil si, jeg har av årsak
liten tro, plassert meg selv så langt borte, fordi denne kilden har
boblet så over.
En annen ting er jo at Jesus
på sin side aldri er langt borte fra slike noen. Det kan du vite ut
fra Hans eget ord, du som måtte sitte og ha det slik her nå! Hvordan
det nå enn føles, og din fornuft måtte fortelle deg!
Jesus er kommet for den som
ingenting har, de fattige i ånden, for syndere. Det gjelder alle mennesker,
men det er ikke alle som innser det, at de er så fattige i seg selv.
De kan deles i to kategorier: De som overhodet ikke bryr seg – og
de som går inn i Guds menighet med den største selvfølgelighet, uten
at dørvokteren har åpnet for dem.
Hvem var det som slapp deg
inn? Og så er det noen som står og roper til Jesus, som disse vi leser
om her: Miskunn deg over oss! – for de ser og opplever i livet, hva
som bor i dem. Men som også priser og takker Jesus, fordi de ser hva
som bor i Ham! Det åpenbares på Golgata: Frelse for alle - og alle
slags - mennesker! Dørvokteren har åpnet for dem, så de har fått se,
hva som er innenfor forhenget – en forsonet Gud! En Gud som bærer
naglemerker i hendene for syndere – for dine synder! Det er
passet som åpner himmelen for deg, og det er lovprisningsgrunnen for
de frelste som står for Lammets trone!
Det er en type mennesker
som kalles entusiaster. De begeistres lett. Det er mange av dem i
kristenheten – begeistret for Jesus, heter det da. Rives med på bølger
som bruser, men nede i dalen der raser det sammen for dem!
Og hva er ofte dalen for
slike noen? Jo, det er det sanne budskapet! – Det er de ikke i stand
til å spise! De støter an på anstøtsklippen! Han de roper så høyt
om, blir dem i virkeligheten til fall, for Han viser seg da å ikke
være slik som de ville Han skulle være!
Det gamle mennesket er ikke
satt til å prise Gud – det er satt til å dø! – og da blir det bare
Jesus igjen! Og det er dit Han vil ha oss alle, at vi ikke finner
noen grunn i oss selv, slik som denne samaritanen vi leser om her
i teksten. Da blir det også sann lovprisning av Gud, som ikke trenger
noen manende musikk for å bryte frem, bare en åpenbaring av sannheten
rett og slett!
|
17 mai
