Tilbake            
                                               17 mai

 

 

 

 

 

 

Sann lovprisnings grunn!

Luk 17:11 - 19

   11. Det skjedde på vandringen til Jerusalem, at Han drog gjennom grenselandet mellom Samaria og Galilea. 12. Da Han gikk inn i en landsby, møtte det Ham ti spedalske menn. De ble stående på avstand 13. og ropte med høy røst: Jesus, Mester! Miskunn deg over oss! 14. Han så dem og sa til dem: Gå av sted og fremstill dere for prestene! Og det skjedde mens de var på vei dit, at de ble renset. 15. Men en av dem vendte tilbake, da han så at han var blitt helbredet, og priste Gud med høy røst. 16. Og han falt ned på sitt ansikt for Hans føtter og takket Ham. Han var en samaritan. 17. Men Jesus svarte og sa: Var det ikke ti som ble renset? Hvor er da de ni? 18. Fantes det ingen som vendte tilbake for å gi Gud ære, uten denne fremmede? 19. Og Han sa til ham: Stå opp og gå bort! Din tro har frelst deg.

 

   Det som umiddelbart slår en når en leser denne hendelsen er den gjennomstrømmende takknemligheten i denne mannens hjerte: Tenk Han renset meg samaritanen, uforskyldt av nåde – og ikke minst: - Han gjorde ingen forskjell på meg og jødene!
   De andre ni var jøder, og blandet nok det inn i årsaken til denne mirakuløse helbredelsen. Det ble ikke uforskyldt av nåde for dem, slik som for denne fremmede som Jesus kaller ham, derfor var de nok takknemlige for det som hadde skjedd de også, og vitnet nok om det, men de så det ikke som nåde blott, og falt derfor heller ikke på sitt ansikt for Ham, som denne gjorde. Men de gjorde nok seg selv interessante ved det, som mennesker som har hatt særlige opplevelser med Herren gjerne gjør. Man mener å ære Herren med det, men blir gjerne selv stående igjen med glansen.

   Det som også kom for meg var ordet fra Jes 63:1b: «- Det er jeg, jeg som taler rettferdighet, som er mektig til å frelse.»
   Hvem er Han som taler slik i Jes 63? – jo, det er Han som står midt iblant jødene, som mennesket Jesus fra Nasaret og sier: «Gå av sted og fremstill dere for prestene! Og det skjedde mens de var på vei dit, at de ble renset.»
   Denne makt hadde altså Han! Han rørte ikke engang ved disse, men Hans vilje var nok! De ble legemlig helbredet.
   De var urene, og de visste det – de sto langt borte og ropte på Ham. Og det var en iblant dem som var særlig uren i egne øyne, konfrontert med jødene. Han var ikke bare legemlig uren, men også åndelig – samaritanen! Det var de andre også, men de var seg ikke det bevisst slik som han var det.
   Han hadde ingenting å vise til overfor Jesus. Han var ingenting i egne øyne, i møte med Israels Gud! Men så ser du også at det Jesus forkynte går i oppfyllelse her på denne mannen: «Den som er mye tilgitt elsker mye!» Han priste Gud med høy røst, da han så han var renset, leser vi! Og så måtte han tilbake til Jesus. Han forsto jo da hvem Jesus i virkeligheten var: Dette er Messias, den levende Guds Sønn, og Han viste denne godhet mot meg! Han renset meg, enda jeg er helt uten fortjeneste! Og så måtte han tilbake til Ham! Håper du kjenner deg igjen her!
   Han var full av lovprisning, og lovprisningen hadde
én årsak, ett utspring – Guds nåde imot meg: «Vi elsker fordi Han elsket oss først,» som vi leser det i 1 Joh 4:19.
   Det er mye vi kan få til av såkalt kristelig vandel og åndelige øvelser, men du kan ikke elske Gud bare ved å bestemme deg for det. Det blir problematisk i motgangstider iallfall. Da blir det fort knurr: Hvorfor lar Gud meg oppleve dette? Hvorfor gjør Han ikke slik og slik til mitt beste? Og så åpenbares du som hva du i virkeligheten er, nemlig en slik utakknemlig jøde. Selvfølgelig skulle Han gjøre godt mot oss, vi er jo jøder. Men de ble dermed uten vitnesbyrdet om frelseren Jesus. Guds frelsende vitnesbyrd om Sønnen! I Ham er gitt oss evig liv, for ved Ham tok Gud vår virkelige urenhet – synden – bort! Og synden er ikke noe utenpå oss, vet du! Noe vi har noen kontroll på – nei, det er selve vårt vesen, som er slik.
   Fra hjertet, sier Jesus, kommer det som gjør mennesket - hele mennesket - urent. Tenk det! – Fra hjertet! Det dypeste i deg! Det er altså en kilde i deg, et oppkomme, som gjør deg uren for Gud! Og det kan du jo ikke kvitte deg med, vet du – ditt legemlige og sjelelige liv utgår jo fra det!
   Samaritanen her fikk nå se inn i en hemmelighet, som ellers var skjult både for jøder og hedninger på det tidspunkt, selv om du også finner det åpenbart i Det Gamle Testamente - nemlig det Paulus vitner i Rom 3:29:
«Eller er Gud bare jøders Gud? Er Han ikke også hedningers? Jo, Han er også hedningers Gud.»

E.K.

   Uren for Gud! – det er det som er det alvorlige her! Uren for Ham som dømmer all synd, fordi den ytre synd åpenbarer hjertets beskaffenhet – kilden, om du vil. Viser hva som bor i deg!
   Vi har av naturen en vaklevoren ånd – det har ikke Gud. Han er lys og i Ham finnes intet mørke. Ikke så mye som en skygge!

   Når dette lyset kommer nær, åpenbares ditt hjerteforhold! Derfor elsker mennesket i utgangspunktet den åndelig skodde, tussmørket. Men det bor en opprørsånd i deg, min venn! Fiendskap imot Gud! Det er det som er åndelig død! Åndelig død vil ikke si noe som ligger stille, men aktiv fiendskap imot Gud. Det må bare komme noe til som vekker det – det er loven, ja, lovens egentlige hensikt er nettopp å trekke dette frem i mlyset, så du selv ser det!

   Har du noensinne opplevd denne kilde i deg? Dette oppkomme av ondt? Det er der – der du sitter nå! Det renses ikke bort slik som denne spedalskheten vi leser om her!
   Jeg har måttet stå langt borte og rope til Jesus mang en gang. Det vil si, jeg har av årsak liten tro, plassert meg selv så langt borte, fordi denne kilden har boblet så over.
   En annen ting er jo at Jesus på sin side aldri er langt borte fra slike noen. Det kan du vite ut fra Hans eget ord, du som måtte sitte og ha det slik her nå! Hvordan det nå enn føles, og din fornuft måtte fortelle deg!
   Jesus er kommet for den som ingenting har, de fattige i ånden, for syndere. Det gjelder alle mennesker, men det er ikke alle som innser det, at de er så fattige i seg selv. De kan deles i to kategorier: De som overhodet ikke bryr seg – og de som går inn i Guds menighet med den største selvfølgelighet, uten at dørvokteren har åpnet for dem.
   Hvem var det som slapp deg inn? Og så er det noen som står og roper til Jesus, som disse vi leser om her: Miskunn deg over oss! – for de ser og opplever i livet, hva som bor i dem. Men som også priser og takker Jesus, fordi de ser hva som bor i Ham! Det åpenbares på Golgata: Frelse for alle - og alle slags - mennesker! Dørvokteren har åpnet for dem, så de har fått se, hva som er innenfor forhenget – en forsonet Gud! En Gud som bærer naglemerker i hendene for syndere – for dine synder! Det er passet som åpner himmelen for deg, og det er lovprisningsgrunnen for de frelste som står for Lammets trone!

   Det er en type mennesker som kalles entusiaster. De begeistres lett. Det er mange av dem i kristenheten – begeistret for Jesus, heter det da. Rives med på bølger som bruser, men nede i dalen der raser det sammen for dem!
   Og hva er ofte dalen for slike noen? Jo, det er det sanne budskapet! – Det er de ikke i stand til å spise! De støter an på anstøtsklippen! Han de roper så høyt om, blir dem i virkeligheten til fall, for Han viser seg da å ikke være slik som de ville Han skulle være!
   Det gamle mennesket er ikke satt til å prise Gud – det er satt til å dø! – og da blir det bare Jesus igjen! Og det er dit Han vil ha oss alle, at vi ikke finner noen grunn i oss selv, slik som denne samaritanen vi leser om her i teksten. Da blir det også sann lovprisning av Gud, som ikke trenger noen manende musikk for å bryte frem, bare en åpenbaring av sannheten rett og slett!