Tilbake            
                                               17 mai

 

 

 

 

 

 

Den takknemlige samaritan

Luk 17:11 - 19

   11. Det skjedde på vandringen til Jerusalem, at Han drog gjennom grenselandet mellom Samaria og Galilea. 12. Da Han gikk inn i en landsby, møtte det Ham ti spedalske menn. De ble stående på avstand 13. og ropte med høy røst: Jesus, Mester! Miskunn deg over oss! 14. Han så dem og sa til dem: Gå av sted og fremstill dere for prestene! Og det skjedde mens de var på vei dit, at de ble renset. 15. Men en av dem vendte tilbake, da han så at han var blitt helbredet, og priste Gud med høy røst. 16. Og han falt ned på sitt ansikt for Hans føtter og takket Ham. Han var en samaritan. 17. Men Jesus svarte og sa: Var det ikke ti som ble renset? Hvor er da de ni? 18. Fantes det ingen som vendte tilbake for å gi Gud ære, uten denne fremmede? 19. Og Han sa til ham: Stå opp og gå bort! Din tro har frelst deg.
 

   V.11.
  
Gjennom grenselandet mellom Samaria og Galilea. Mellom det dårlige hedningenes Galilea (Matt 4:15) – om hvilket det heter: «Kan det komme noe godt fra Nasaret?» (Galilea) (Joh. 1,47) - og det verste - det vranglærende Samaria:
«Dere tilber det dere ikke kjenner.» (Joh 4:22)
   De - samaritanene - tilba Gud på fjellet Garisim, etter deres eget forgodtbefinnende.
   Om dette heter det i 5 Mos 12:13-14a:  «Vokt deg så du ikke ofrer dine brennoffer på noe sted som du selv utser deg! Men på det sted som Herren utvelger.»
   I dag kan det godt hete: «Vokt deg så du ikke velger deg ut din egen måte å være kristen på!»

   I disse traktene vandret Jesus - lyset som skinner i mørket - nå. «Midt i nattens mørke blinker som et fyrlys Jesu navn, og hver hjelp'løs seiler vinker inn til frelsens trygge havn.»

   Han drog virkelig ut i ødemarken, for å finne den ene som var kommet bort. (Luk 15:4). Noe vi ser et eksempel på, at det også lykkes i beretningen her.
   Det blir nevnt spesielt, at denne som kom tilbake for å takke Ham, var en samaritan, og Jesus kaller ham - denne fremmede.
(v.18). Det kan tyde på at de ni andre var jøder, i og med at de også får beskjed om å gå av sted og fremstille seg for prestene. (v.14a).
   Nå vet vi blant annet av Joh 4:9, at jøder ikke hadde omgang med samaritanere, men her ser det ut som om den store nød de hadde felles, hadde smeltet dem sammen. De var alle like fortapte! Her så man ingen fordel ved det å være jøde. - De var ett i lidelsen.
   Dette er jo nettopp hva Jesus ønsker å overbevise oss alle om: Vi er alle like fortapte - enten vi er jøder eller hedninger. 
   Dette var jo også hva jødene reagerte så kraftig på i Jesu forkynnelse. Hør bare hva som står å lese om dette i Luk 4:25-28: «Sannelig sier jeg dere: Det var mange enker i Israel i Elias' dager, den gang himmelen var lukket i tre år og seks måneder, da det ble stor hungersnød over hele landet. Men ikke til noen av dem ble Elias sendt, bare til en enke i Sarepta i Sidons land. Og mange spedalske var det i Israel på profeten Elias' tid. Men ingen av dem ble renset, bare syreren Na'aman. Alle i synagogen ble fylt av harme da de hørte dette.»
   Han gav dem ingen fordeler fordi de var jøder. Fordelen var i det de som jøder hadde fått - og som Paulus siden sier til de kristne i Korint: «Men har du fått det, hvorfor roser du deg da som om du ikke hadde fått det?»
(1 Kor 4:7b).

   Sann fred og fordragelighet i en menighet kan kun oppnås ved en klar erkjennelse av hva vi alle er i oss selv, og hva vi alle er i Kristus.

   Vi ser her i teksten, at lidelsen ikke hadde maktet å slette denne «surdeigen» helt ut hos disse jødene - for da de opplevde denne store velsignelsen - å bli renset som svar på deres bønn, fant de nok grunnen i dette, at de jo tross alt var jøder - Guds folk. Mens denne samaritanen ikke fant noen som helst rimelig grunn i seg selv, eller sitt eget, for en slik nåde fra jødenes Messias.
   Er det slik for deg også? Du finner ikke noen som helst rimelig grunn i deg selv, men snarere tvert imot? Først da blir nåden - nåde! Og da finner du hver dag på ny, mer enn nok grunn til å vende deg til Ham med takk og lov. Nåden og samfunnet med Herren blir ufattelig! - «Jeg har jo bare trettet Ham med mine synder, og voldt Ham møye med mine misgjerninger.»
(Jes 43:24). Jeg er jo nettopp spedalsk - uren - uten noen som helst mulighet til å fri meg selv ut av dette. 

  
Spedalskheten - denne grufulle sykdommen - er mer enn noen annen et bilde på synden. Synden som ikke blir sett på som noe alvorlig hos mennesker i vårt samfunn i dag, og i stor grad heller ikke i den kristne forsamling. - Og da tenker jeg ikke bare spesielt på syndens mange utslag, men på synden selv som et problem - at den i seg selv stenger oss ute fra samfunnet med Gud, nedkaller Hans vrede og forbannelse over oss, og til sist fører oss inn i den endelige evige fortapelse, hvorfra det ikke finnes noen vei tilbake.
   Men hvor mange står av den grunn på avstand i dag, og roper: «Jesus! Miskunn deg over meg!»
(v.13).

   Og du som er en kristen - så snart du tenker at du har noe, i for eksempel ditt kristennavn (eller hva det ellers måtte være), og ikke i Jesus alene, er du på vei bort, og inn i den samme villfarelse som så mange jøder svevde i.

   Det manglet ganske sikkert ikke på takknemlighet hos de ni - du kan vite de var glade for det som hadde skjedd, og vitnet sikkert vidt og bredt om at Jesus hadde helbredet dem. Det var ikke der det skrantet, men de så ikke ved dette hvem Jesus i virkeligheten var, og hadde ikke bruk for Ham til noe mer.
   Hjertets spedalskhet trengte de ikke noen renselse for, og minner oss om de nittini som ikke hadde omvendelses behov
(Luk 15:7), og som Jesus forlot for å lete etter den ene. 
   Hadde de sett (trodd) at det var Israels Gud, i egen person, de hadde møtt i og med Jesus: «Jeg og Faderen vi er ett»
(Joh 10:30) - hadde de sikkert og visst vendt tilbake. Men de trodde altså ikke på Ham som annet enn en slags «Mester,» sendt fra Gud.
   At det ikke var noen annen vei til samfunn med Gud enn Ham, det visste, og trodde de ikke. At de kunne motta noe fra Gud ved Ham, det trodde de jo, men at Han selv var Gud åpenbart iblant dem, og derfor eneste frelsesvei, nei, det trodde de ikke.

   Du som sier du tror på Jesus, er du klar over hvem du har møtt i Ham?

   Samaritanen - denne mannen, tilhørende det foraktede folket, og i tillegg utstøtte, for sin urenhets skyld - han så hvem Jesus var ved dette. Og ikke mindre, han så hvordan Han var, og fylt av takknemlighet over dette han bare kunne forstå som ren nåde, måtte han tilbake til denne Jesus, «- og priste Gud med høy røst,» står det om ham.
   Ja, slik blir det når frelsen ikke er en selvfølge for en! Så ble det ham også mer til del enn bare å bli helbredet: «Din tro har frelst deg.»
(v.19b).
   Her åpenbarer Jesus for oss hva denne samaritanen gjorde, i motsetning til de ni jødene: «Fantes det ingen som vendte tilbake for å gi Gud ære, uten denne fremmede?»
(v.18). Han gav Gud ære!
   Det er som om vi hører det såre i Jesu spørsmål: «Hvor er da de ni?»
(v.17b).
   Ja, hvor er denne typen i dag? De som nok kan vitne om at Jesus (Gud) har gjort ett og annet - ja, kan hende mye og store ting for dem, men som ikke har bruk for Ham selv, Hans frelse, Hans rensende blod, Hans syndsforlatelse, det som blir åpenbart på Golgata kors.

   Vi skal merke oss det her, at den frelsende tros kjennetegn åpenbares oss i dette, at samaritanen ikke fant noen annen grunn til det Jesus gjorde imot ham, enn nåde.
   Enkelte vil hevde at dette ikke stemmer, for mange av de som kom til Jesus, og fikk høre: «Din tro har frelst deg» - kom jo til Ham med sin sykdom bare, og ikke med sin synd.
  
Men for det første da - om dette var rett, så ville også de ni ha blitt frelst ved sin tro. - Og for det annet - en glemmer da at den alminnelige tro, (vrang)lære og oppfatning i Israel på den tid, var nettopp dette at sykdom var et klart tegn på Guds mishag og forbannelse for synds skyld, og dess verre sykdom, dess større måtte Guds mishag være overfor det mennesket. Hør bare på disiplenes spørsmål til Jesus i Joh 9:2, i deres møte med den blindfødte: «Rabbi, hvem har syndet, han eller hans foreldre, siden han ble født blind?»
   Det kaster noe mer lys over hvordan de egentlig hadde det - og så på seg selv - mange av dem som kom til Jesus for å bli helbredet, og hvilken tro de egentlig hadde.

   I Matt 9 leser vi om en lam mann som av andre ble båret til Jesus. Og det er jo også helt klart hva denne stakkaren strevde med mer enn noe annet, idet Jesus først av alt sier til ham: «Vær frimodig, sønn! Dine synder er deg forlatt!»
   Du som har kommet - og stadig kommer - til Jesus - «dømd av ditt eige hjarta,» som det heter i sangen - du skal høre de samme ord!
   «For Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved Ham.»
(Joh 3:17).
   Kan hende får dette skape noe av den samme takknemlighet i ditt hjerte, som det du ser hos denne samaritanen?
   Men ha for all del det klart for deg, det var ikke hans takknemlighet som frelste ham, men hans tro på Jesus. Han hadde sett Guds nåde i Ham.

 


  
Ser du deg svart og urein,
Kjenner på syndig trå,
Dømd av ditt eige hjarta,
Kjære, på Jesus sjå!

E.K.