Tilbake            
                                               15 søndag i treenighetstiden

 

 

 

 

 

Som jeg har elsket dere

Joh. 15, 9 – 12

   9 Likesom Faderen har elsket meg, så har jeg elsket dere. Bli i min kjærlighet. 10 Hvis dere holder mine bud, da blir dere i min kjærlighet, likesom jeg har holdt min Fars bud og blir i Hans kjærlighet. 11 Dette har jeg talt til dere for at min glede kan være i dere, og deres glede bli fullkommen. 12 Dette er mitt bud at dere skal elske hverandre, likesom jeg har elsket dere.
 

   Her forkynner Jesus lov og evangelium. Det var dette lys som gikk opp for de lutherske reformatorene i sin tid – skjelningen mellom lov og evangelium.
   Jesus sier at hele loven hviler på kjærlighet – og som apostelen Johannes vitner om Gud i 1 Joh. 4,8: «Gud er kjærlighet.» Altså Gud ikke bare har kjærlighet, men er. Skal du oppfylle loven – eller for å si det på en annen måte – skal du gjøre Guds vilje slik den kommer til uttrykk i loven, gjøre Hans bud, da må du være kjærlighet. Da må du være som Gud.
   Det ser vi også i teksten her: «
Likesom Faderen har elsket meg, så har jeg elsket dere.» (v.9). Ikke noe mindre altså. Men så sier Han videre i vers 12: «Dette er mitt bud at dere skal elske hverandre, likesom jeg har elsket dere.»
   Likesom jeg har elsket dere. Men Han sa jo like før at Han hadde elsket oss, likesom Faderen elsker Sønnen.
   Så blir jo spørsmålet da: Har jeg denne kjærlighet? Uten den kan jeg jo ikke bestå for Gud. Så det er et alvorlig spørsmål, jeg absolutt trenger et sant svar på.

   I Mt. 22,34-40, kan vi lese: «Da fariseerne hørte at Han hadde stoppet munnen på saddukeerne, kom de sammen. En av de lovkyndige blant dem ville sette Ham på prøve og spurte: «Mester, hvilket bud er det største i loven?» Han svarte: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Dette er det største og første bud. Men et annet er like stort: Du skal elske din neste som deg selv. På disse to bud hviler hele loven og profetene.»
   På disse to bud hviler hele loven! Begge handler om å elske, ser du. Det ene om å elske Gud, det andre om å elske sine medmennesker.
   Det var dette Jesus forsøkte å opplyse fariseerne og de skriftlærde om hele veien. Visst gransker dere Skriftene inngående. Visst kan dere budene teoretisk. Visst har dere nidkjærhet for Gud osv., men dere har ikke den nødvendige kjærlighet som er en forutsetning for å gjøre Guds vilje.
   Har du og jeg det? Stiller vi bedre i forhold til loven enn hva fariseerne og de skriftlærde gjorde i sin tid? Men budet står jo der som det gjorde den gang. Det er dette vi står overfor.

   Vi skal stanse for noe som er svært så utbredt blant kristne – baktalelse. Nå skal du høre hvilken kategori Herren setter denne synd inn i: «For jeg frykter for at jeg kanskje ikke skal finne dere slik jeg ønsker, når jeg kommer - og at dere skal finne meg slik dere ikke ønsker, at det skal være strid, misunnelse, vrede, selvhevdelse, baktalelse, sladder, oppblåsthet, uorden.» (2 Kor. 12,20). Og i Slm. 101,5, sier kongen og profeten David: «Den som baktaler sin neste, ham vil jeg utrydde.»
   Og så kan altså mennesker som nettopp har sittet og baktalt sine medmennesker stå frem og vitne så andektig om Jesus, og hvor god Han er.
   Men dette har nettopp med kjærligheten å gjøre. La oss bare stanse for den menneskelige kjærligheten, og spørre: Ville du sitte blant andre mennesker og baktale dine barn, dine foreldre, dine nærmeste? Nei, det vil du neppe. Hvorfor ikke? Fordi du er glad i dem, ikke sant? Hva er det da du åpenbarer når du baktaler et menneske? At du ikke har denne kjærlighet.

   Det er de som har sett og erkjent denne totale mangel i seg selv, som gjør det Jesus ber oss om her: «Bli i min kjærlighet!» (v9b). Hans kjærlighet, særlig slik den blir åpenbart på korset, er deres eneste håp om frelse. Det er altså denne bestemte åpenbaring av Guds kjærlighet til oss mennesker, de sanne troende tar sin tilflukt til.

E.K.

   Johannes skriver om denne åpenbaring i sitt brev: «Ved dette» – merk deg uttrykket: Ved dette! Det har de klart å forandre i den nye bibeloversettelsen – jeg hadde nær sagt, selvfølgelig - men det er en viktig formulering: «Ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart iblant oss, at Gud har sendt sin enbårne Sønn til verden, for at vi skal leve ved Ham. I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at Han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.» (1 Joh. 4,9-10).
   Se nå er vi over på en helt annen bane. Nå handler det plutselig ikke om oss og våre evner lenger, men om Hans. Kan Hans kjærlighet til oss berge oss, nå når vi må innse sannheten – nemlig at det ikke finnes en trevl i vår sjel som kan bestå for Gud, fordi det alt er besmittet av synd. Ja, sier Ordet – Gud kan! Han både vil og kan! Og slik lyder det, som du så ofte har hørt det: «For så har Gud elsket verden at Han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv. For Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved Ham.» (Joh. 3,16-17).
   Det er ofte veldig lite konsekvenstenkning blant oss, når vi står overfor et Guds ord til oss. Slik som med dette kjente ordet fra Joh. 3,16-17. Får du tak i at Gud har frelst deg ved Jesus Kristus, så har du fått tak i det vesentlige. Men ordet inneholder jo mer. Hør bare: «For så har Gud elsket verden at Han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» En åpenbaring i dette ordet er jo, at uten dette Guds offer er vi fortapt, og går vi fortapt. Uten dette Guds offer arver vi ikke evig liv. Frelse fra en evig fortapelse og frelse til en evig himmel og salighet er i dypeste forstand avhengig av at Gud var villig til å bringe det nødvendige offer for oss, og at vi ved forkynnelsen av det kommer til tro på det.
   Fordi det foregår på denne måten – altså at det er noe som gis oss gjennom forkynnelsen – heter det fremfor alt at troen kommer til oss, og ikke som vi gjerne tenker at vi kommer til tro, om du kan se forskjellen. Troen er altså en Guds gave som virkes i oss ved forkynnelsen av Guds største gave til oss, nemlig nåden i Jesus Kristus.
   Og videre i det syttende verset: «For Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved Ham.» Det vil igjen si, at uten Ham og Hans fortjeneste er vi dømt. Du ser det, ikke sant?
   Det var dette vi hørte fra Hans eget ord: «I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at Han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.» Får det ordet flyttet blikket ditt fra deg selv, og de krav som ligger på deg, til Jesus og de krav Han oppfylte? Du kommer altså til tro på Ham ved Ordets forkynnelse!
   Bli i denne min kjærlighet, sier Jesus, så vil det andre følge på. I Joh. 15,4-5, fremstiller Jesus det på denne måten - vi skal ta det med til slutt: «Bli i meg, så blir jeg i dere. Likesom grenen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare når den blir i vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt uten at dere blir i meg. Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i meg, og jeg i ham, han bærer mye frukt. For uten meg kan dere intet gjøre.»
   Vi kan altså ikke gå omkring og produsere noen frukt, men blir vi i Ham – denne kjærlighet du ser som klarest på Golgata kors – da vil Han selv bære frukt i ditt liv. Alt i Guds rike er nåde!
   Reformatorene kalte skjelningen mellom lov og evangelium for et stort lys, som for all del ikke måtte gå tapt.
   Gud velsigne dette budskapet i oss alle, så vi ikke skal ta feil av veien!