«Den
som blir i kjærligheten, blir i Gud, og Gud i ham,»
leser vi i 1 Joh
4:18.
Så avgjørende er dette med kjærligheten
i kristen sammenheng. Dette er altså viktig for Gud! Dette
skal du nemlig lese slik: «Den som blir i kjærligheten, blir
i Gud.» Punktum! Altså, den og ingen andre!
Da blir det jo selvsagt av stor betydning at vi vet hva
det vil si å «bli i kjærligheten,» så vi ikke igjen skal komme inn
under trelldommens åk, som Paulus advarer så sterkt imot i Gal 5:1
- med å skulle utøve bestemte kjærlighetsgjerninger for å tilfredsstille
Guds vilje med oss og lignende.
«På dette
har vi lært kjærligheten å kjenne,» sier Johannes i 1 Joh 3:16,
«at Han satte livet til for oss.»
Da ser du vel også hva det vil si å (for)bli i kjærligheten?
Bli værende i det ved hvilket du lærte den å kjenne - nemlig at Han
satte sitt liv til for deg. Bli i evangeliet! Bli i Hans kjærlighet!
Ikke å undres på da at Johannes vitner: «Hans bud er
ikke tunge.» (1 Joh 5:3).
Det er mange som taler om at det
må bli mer kjærlighet de kristne imellom, og gjør dette med
kjærligheten til en ny lovgjerningsvei. En blir ført inn i et strev,
hvor en liksom skal presse dette frem og ut av seg selv - men Guds ord
sier: Hør virkelig evangeliet! Og bli i det! Ordet om den uforskyldte
nåde, som viser seg i at Han satte sitt liv til for deg - gav sitt liv for
ditt liv, til tross for all din ukjærlighet og likegyldighet.
Du leser om
synderinnen i Simons hus, hun som lå ved Jesu føtter, gråt og tørket Hans føtter med
sitt hår - der åpenbarer Jesus denne hemmeligheten idet Han sier:
«Hennes mange synder er henne forlatt derfor elsker hun
meget.» For den som er mye tilgitt, elsker mye, men den som er lite
tilgitt, elsker lite.
Du ser denne kvinnen ved Jesu føtter - hun hadde ikke
noen fromhet og åndelighet hun kunne sitte å prange i, slik som fariseeren
Simon og hans likemenn. - Det ser ikke engang ut som om hun hadde
ord, til tross for at hun hadde del i en åndelighet som langt overgikk
Simons. Med henne hadde det skjedd som Ordet sier: «Guds kjærlighet
er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd» (Rom 5:5), og hun kunne
bare gråte. Det var hennes vitnesbyrd i forhold til Jesus.
Det er ingenting som tilsier at hun fra naturens side var noen kjærligere
person enn Simon, men hun hadde fått se inn i noe ved møtet med Jesus
som hadde åpnet hennes hjerte for Guds kjærlighet - ja, hun hadde
rett og slett fått et møte med Guds kjærlighet.
Er det denne Jesus du har møtt?
Simon var så innhyllet
i sin egen fromhet - sin egen åndelighet - at han ikke kunne
se inn i dette. Han var bare opptatt med hvordan han kunne bli enda
mer åndelig, og mer from. Mer kristelig ville vi vel si i dag.
Ikke opptatt med - hvordan kan jeg hjelpe han eller henne, så
også de kan bli funnet av Jesus, men hvordan kan jeg
skinne med en sterkere glans? Jeg! Jeg!
Det var jo også det som var årsaken til at han hadde
innbudt Jesus. Det var likesom en from gest fra Simons side, i hans
egne øyne.
Vi kjenner vel til denne veien? Er det kanskje den du
vandrer på?
Når vi hører - som
i teksten vår - om å holde Hans bud, så tenker mange at det er tale
om lovens bud, men det er det jo ikke. «Dette er mitt bud at
dere skal elske hverandre, likesom jeg har elsket dere.» (v.12). Altså
ikke bare noen slike gode følelser for hinannen en gang iblant, men
«likesom jeg har elsket dere.» Og vi vet, Han gav sitt liv for oss.
Det er jo også nettopp hva Johannes skriver i sitt brev
til de troende: «Også vi skylder å sette livet til for brødrene.»
(1
Joh 3,16).
Nå opplever vi plutselig å stå overfor Guds målestokk,
og ikke vår. Og da vil jeg spørre - på den bakgrunn: Er det da noen
her iblant oss som trenger mye tilgivelse? Eller holder du mål etter
denne målestokk?
Du vet hva slags brødre Jesus gav sitt liv for. De var
langt fra perfekte. De sviktet Ham - ja, en bannet og sverget på at
han ikke kjente Ham osv. - Og du trenger vel bare å se på deg selv,
ikke sant? - Hva slags broder var det Jesus var villig til å gi sitt
liv for? Jeg har jo «bare trettet Ham med mine synder, og voldt Ham
møye med mine misgjerninger.» Jeg - ja, jeg! - har jo faktisk
det! Hva er det da som gjør at jeg ennå står her
som en kristen, det vil si, en Herren ser på med behag? Det
skyldes jo kun det dyp av nåde og kjærlighet som finnes
i Guds hjerte - det som drev Ham til å gjøre opp med
all min synd og ondskap, ved å bringe sitt eget uskyldige og
dyrebare blod som sonoffer.
|
Dette er målestokken! Har du stor kjærlighet? Er du
mye tilgitt? Trenger du å ta din tilflukt til synderes frelser? Kanskje
lukke din munn og gråte i stedet? Gråte over at du med så lite
kjærlighet overfor både Gud og dine medmennesker, skal få stå i en
slik ufattelig nåde som Guds nåde i Jesus Kristus jo er. Den er ufattelig
- men det er det bare synderen som ser rett.
V.16. Ja tenk at det er
slik! Ikke engang det skal jeg få å rose meg av - at jeg har valgt
Jesus. Nei, Han har valgt meg! - Derfor, og bare derfor, er
jeg en kristen i dag. For en frihet! Det skyldes ikke meg - det har ikke
sin grunn i eller ved meg - det har sin grunn ene og alene i Gud!
Min frihet, min frelse, den er kjøpt meg, og betalt av en annen.
Hvem kan da gjøre det ugjort? Tenk om det skulle bero
på noe ved meg! Da var det virkelig grunn til å være engstelig - ja,
mer enn det, grunn til å fortvile. - Mon det holder? Mon det
da holder? Ja, det svaret vet jeg jo. Som den engstelige tone
du hører i en kjent og ofte sunget sang: «Mon jeg når det skjønne
land som snubler gang på gang?»
Men nå er det ikke slik - det er grunnet på hva Jesus har gjort, og hva
Jesus er.
Hvor er så mitt hen? Det er skjult med Kristus i Gud,
ifølge Kol 3:3. Mitt eget kommer aldri på tale i mitt forhold
til Ham.
Det er på dette grunnlaget det lyder: «Da er også
vi skyldige å elske hverandre.» (1 Joh 4:11).
Ja men, vi skal jo bære frukt!
Det sier da vitterlig Jesus. Å ja, vi er født treller vi mennesker, og
nåde forstår vi oss ikke på. Vi er ikke enkle å lose ut av
mørket - ut i friheten. Men hør nå, om du kan høre hva Jesus egentlig
sier her: «Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere, og bestemt
dere til å gå ut og bære frukt. Og deres frukt skal vare, for at Faderen
skal gi dere alt det dere ber Ham om i mitt navn.» (v.16).
Han har bestemt oss til det. Det er Hans sak! Det er Han som
skal sørge for det, for Han vil ha frukt som varer, sier Han - og
det
kan ikke du og jeg få til.
Hva er så din
sak? «Bli i Hans kjærlighet!» leser vi. Og: «På dette har vi lært
kjærligheten å kjenne at Han satte livet til for oss.» (1 Joh 3:16).
Det er til disse - de som lever her, det lyder: «Elsk hverandre!»
Verset før vår
tekst begynner, slutter slik: «Bli i min kjærlighet.» (v.9). «Hvis
dere holder mine bud, da blir dere i min kjærlighet.» (v.10a).
Det er altså ett og det samme. «Dette er Hans bud, at vi skal tro
på Hans Sønns, Jesu Kristi navn og elske hverandre, slik Han bød oss.
Den som holder Hans bud, blir i Ham, og Han i ham.» (1 Joh 3:23-24a).
Og Johannes vitner da om følgene av det, videre i sitt
brev: «Og vi har kjent og trodd den kjærlighet som Gud har til oss.
Gud er kjærlighet. Den som blir i kjærligheten, blir i Gud, og Gud
i ham. I dette er kjærligheten blitt fullkommen hos oss, at vi har
frimodighet på dommens dag. For slik som Han er, slik er også vi i
denne verden. Frykt er ikke i kjærligheten, men den fullkomne kjærlighet
driver frykten ut. For frykten har med straff å gjøre, og den som
frykter, er ikke blitt fullkommen i kjærligheten. Vi elsker fordi
Han elsket oss først.» (1 Joh 4:16-19).
Det er jo de som
ser på det som en egen form for åndelighet, dette å
gå og være engstelig på egne vegne. Da er man likesom
særlig gudfryktig!
Å tvile på Guds ord og løfte - hva
slags gudfryktighet er det? Det har jo sin grunn i den rene skjære
vantro! Eller som vi leser her - er ikke blitt fullkommen i kjærligheten!
Hvor ser du den fullkomne kjærlighet som driver
frykten ut? - jo, på Golgata, ikke sant?
Og for at vi ikke
skal bedra oss selv, la oss merke oss noen ord fra Skriften til slutt:
«Den som sier at han er i lyset (Jesus), og som hater (det vil si,
har imot, bærer nag til) sin bror, han er ennå i mørket
... Men den som hater sin bror, han er i mørket og vandrer
i mørket,» kan vi lese i 1 Joh. 2:9 og 11a. Og i 1 Joh 3:14b-15:
«Dem som ikke elsker, blir i døden. Hver den som
hater sin bror, er en morder, og dere vet at ingen morder har evig
liv værende i seg.»
Det som her er sagt, er at disse ting (hatet og den manglende kjærlighet)
viser at dette mennesket ikke lever i, og av Guds nåde i Jesus
Kristus, og livet (det evige) er følgelig ikke der.
I Titus 3:3, skriver Paulus til opplysning om hva de
troende før levde i, og blant mange laster nevner han
blant annet: «Vi var forhatt og hatet hverandre.» Med andre
ord, når dette dukker opp i deg - for det vil det gjøre
- da skal du erkjenne det som av det gamle menneske, og bekjenne det
som den synd det er. Ingenting gir deg rett til å
hate, eller bære nag, du som selv er tilgitt alt, men overlat
dommen «til Ham som dømmer rettferdig.» (1 Pet 2:23).
|