Jeg har satt dere til å bære frukt el. Kjærligheten

Joh 15:13 - 17

   Vi tar også med noen av de forutgående vers:

   10. Hvis dere holder mine bud, da blir dere i min kjærlighet, likesom jeg har holdt min Fars bud og blir i Hans kjærlighet. 11. Dette har jeg talt til dere for at min glede kan være i dere, og deres glede bli fullkommen. 12. Dette er mitt bud at dere skal elske hverandre, likesom jeg har elsket dere.
   13.  Ingen har større kjærlighet enn denne at han setter sitt liv til for sine venner. 14. Dere er mine venner dersom dere gjør det jeg pålegger dere. 15. Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva hans herre gjør. Men dere har jeg kalt venner, for alt det jeg har hørt av min Far, har jeg kunngjort dere. 16. Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere, og bestemt dere til å gå ut og bære frukt. Og deres frukt skal vare, for at Faderen skal gi dere alt det dere ber Ham om i mitt navn. 17. Dette er mitt bud til dere at dere skal elske hverandre.
 

   «Den som blir i kjærligheten, blir i Gud, og Gud i ham,» leser vi i 1 Joh 4:18.
   Så avgjørende er dette med kjærligheten i kristen sammenheng. Dette er altså viktig for Gud! Dette skal du nemlig lese slik: «Den som blir i kjærligheten, blir i Gud.» Punktum! Altså, den og ingen andre!
   Da blir det jo selvsagt av stor betydning at vi vet hva det vil si å «bli i kjærligheten,» så vi ikke igjen skal komme inn under trelldommens åk, som Paulus advarer så sterkt imot i Gal 5:1 - med å skulle utøve bestemte kjærlighetsgjerninger for å tilfredsstille Guds vilje med oss og lignende.

   «På dette har vi lært kjærligheten å kjenne,» sier Johannes i 1 Joh 3:16, «at Han satte livet til for oss.»
   Da ser du vel også hva det vil si å (for)bli i kjærligheten? Bli værende i det ved hvilket du lærte den å kjenne - nemlig at Han satte sitt liv til for deg. Bli i evangeliet! Bli i Hans kjærlighet!
   Ikke å undres på da at Johannes vitner: «Hans bud er ikke tunge.» (1 Joh 5:3).

   Det er mange som taler om at det må bli mer kjærlighet de kristne imellom, og gjør dette med kjærligheten til en ny lovgjerningsvei. En blir ført inn i et strev, hvor en liksom skal presse dette frem og ut av seg selv - men Guds ord sier: Hør virkelig evangeliet! Og bli i det! Ordet om den uforskyldte nåde, som viser seg i at Han satte sitt liv til for deg - gav sitt liv for ditt liv, til tross for all din ukjærlighet og likegyldighet.

   Du leser om synderinnen i Simons hus, hun som lå ved Jesu føtter, gråt og tørket Hans føtter med sitt hår - der åpenbarer Jesus denne hemmeligheten idet Han sier: «Hennes mange synder er henne forlatt derfor elsker hun meget.» For den som er mye tilgitt, elsker mye, men den som er lite tilgitt, elsker lite.
   Du ser denne kvinnen ved Jesu føtter - hun hadde ikke noen fromhet og åndelighet hun kunne sitte å prange i, slik som fariseeren Simon og hans likemenn. - Det ser ikke engang ut som om hun hadde ord, til tross for at hun hadde del i en åndelighet som langt overgikk Simons. Med henne hadde det skjedd som Ordet sier: «Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd» (Rom 5:5), og hun kunne bare gråte. Det var hennes vitnesbyrd i forhold til Jesus.
   Det er ingenting som tilsier at hun fra naturens side var noen kjærligere person enn Simon, men hun hadde fått se inn i noe ved møtet med Jesus som hadde åpnet hennes hjerte for Guds kjærlighet - ja, hun hadde rett og slett fått et møte med Guds kjærlighet.
   Er det denne Jesus du har møtt?

   Simon var så innhyllet i sin egen fromhet - sin egen åndelighet - at han ikke kunne se inn i dette. Han var bare opptatt med hvordan han kunne bli enda mer åndelig, og mer from. Mer kristelig ville vi vel si i dag. Ikke opptatt med - hvordan kan jeg hjelpe han eller henne, så også de kan bli funnet av Jesus, men hvordan kan jeg skinne med en sterkere glans? Jeg! Jeg!
   Det var jo også det som var årsaken til at han hadde innbudt Jesus. Det var likesom en from gest fra Simons side, i hans egne øyne.
   Vi kjenner vel til denne veien? Er det kanskje den du vandrer på?

   Når vi hører - som i teksten vår - om å holde Hans bud, så tenker mange at det er tale om lovens bud, men det er det jo ikke. «Dette er mitt bud at dere skal elske hverandre, likesom jeg har elsket dere.» (v.12). Altså ikke bare noen slike gode følelser for hinannen en gang iblant, men «likesom jeg har elsket dere.» Og vi vet, Han gav sitt liv for oss.
   Det er jo også nettopp hva Johannes skriver i sitt brev til de troende: «Også vi skylder å sette livet til for brødrene.» (1 Joh 3,16).

   Nå opplever vi plutselig å stå overfor Guds målestokk, og ikke vår. Og da vil jeg spørre - på den bakgrunn: Er det da noen her iblant oss som trenger mye tilgivelse? Eller holder du mål etter denne målestokk?
   Du vet hva slags brødre Jesus gav sitt liv for. De var langt fra perfekte. De sviktet Ham - ja, en bannet og sverget på at han ikke kjente Ham osv. - Og du trenger vel bare å se på deg selv, ikke sant? - Hva slags broder var det Jesus var villig til å gi sitt liv for? Jeg har jo «bare trettet Ham med mine synder, og voldt Ham møye med mine misgjerninger.» Jeg - ja, jeg! - har jo faktisk det! Hva er det da som gjør at jeg ennå står her som en kristen, det vil si, en Herren ser på med behag? Det skyldes jo kun det dyp av nåde og kjærlighet som finnes i Guds hjerte - det som drev Ham til å gjøre opp med all min synd og ondskap, ved å bringe sitt eget uskyldige og dyrebare blod som sonoffer.

   Dette er målestokken! Har du stor kjærlighet? Er du mye tilgitt? Trenger du å ta din tilflukt til synderes frelser? Kanskje lukke din munn og gråte i stedet? Gråte over at du med så lite kjærlighet overfor både Gud og dine medmennesker, skal få stå i en slik ufattelig nåde som Guds nåde i Jesus Kristus jo er. Den er ufattelig - men det er det bare synderen som ser rett.

   V.16. Ja tenk at det er slik! Ikke engang det skal jeg få å rose meg av - at jeg har valgt Jesus. Nei, Han har valgt meg! - Derfor, og bare derfor, er jeg en kristen i dag. For en frihet! Det skyldes ikke meg - det har ikke sin grunn i eller ved meg - det har sin grunn ene og alene i Gud! Min frihet, min frelse, den er kjøpt meg, og betalt av en annen.
   Hvem kan da gjøre det ugjort? Tenk om det skulle bero på noe ved meg! Da var det virkelig grunn til å være engstelig - ja, mer enn det, grunn til å fortvile. - Mon det holder? Mon det da holder? Ja, det svaret vet jeg jo. Som den engstelige tone du hører i en kjent og ofte sunget sang: «Mon jeg når det skjønne land som snubler gang på gang?»
   Men nå er det ikke slik - det er grunnet på hva Jesus har gjort, og hva Jesus er.
   Hvor er så mitt hen? Det er skjult med Kristus i Gud, ifølge Kol 3:3. Mitt eget kommer aldri på tale i mitt forhold til Ham.
   Det er på dette grunnlaget det lyder: «Da er også vi skyldige å elske hverandre.» (1 Joh 4:11).

   Ja men, vi skal jo bære frukt! Det sier da vitterlig Jesus. Å ja, vi er født treller vi mennesker, og nåde forstår vi oss ikke på. Vi er ikke enkle å lose ut av mørket - ut i friheten. Men hør nå, om du kan høre hva Jesus egentlig sier her: «Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere, og bestemt dere til å gå ut og bære frukt. Og deres frukt skal vare, for at Faderen skal gi dere alt det dere ber Ham om i mitt navn.» (v.16).
   Han har bestemt oss til det. Det er Hans sak! Det er Han som skal sørge for det, for Han vil ha frukt som varer, sier Han - og det kan ikke du og jeg få til.

   Hva er så din sak? «Bli i Hans kjærlighet!» leser vi. Og: «På dette har vi lært kjærligheten å kjenne at Han satte livet til for oss.» (1 Joh 3:16). Det er til disse - de som lever her, det lyder: «Elsk hverandre!»

   Verset før vår tekst begynner, slutter slik: «Bli i min kjærlighet.» (v.9). «Hvis dere holder mine bud, da blir dere i min kjærlighet.» (v.10a). Det er altså ett og det samme. «Dette er Hans bud, at vi skal tro på Hans Sønns, Jesu Kristi navn og elske hverandre, slik Han bød oss. Den som holder Hans bud, blir i Ham, og Han i ham.» (1 Joh 3:23-24a).
   Og Johannes vitner da om følgene av det, videre i sitt brev: «Og vi har kjent og trodd den kjærlighet som Gud har til oss. Gud er kjærlighet. Den som blir i kjærligheten, blir i Gud, og Gud i ham. I dette er kjærligheten blitt fullkommen hos oss, at vi har frimodighet på dommens dag. For slik som Han er, slik er også vi i denne verden. Frykt er ikke i kjærligheten, men den fullkomne kjærlighet driver frykten ut. For frykten har med straff å gjøre, og den som frykter, er ikke blitt fullkommen i kjærligheten. Vi elsker fordi Han elsket oss først.» (1 Joh 4:16-19).
   Det er jo de som ser på det som en egen form for åndelighet, dette å gå og være engstelig på egne vegne. Da er man likesom særlig gudfryktig!
   Å tvile på Guds ord og løfte - hva slags gudfryktighet er det? Det har jo sin grunn i den rene skjære vantro! Eller som vi leser her - er ikke blitt fullkommen i kjærligheten!
   Hvor ser du den fullkomne kjærlighet som driver frykten ut? - jo, på Golgata, ikke sant?

   Og for at vi ikke skal bedra oss selv, la oss merke oss noen ord fra Skriften til slutt: «Den som sier at han er i lyset (Jesus), og som hater (det vil si, har imot, bærer nag til) sin bror, han er ennå i mørket ... Men den som hater sin bror, han er i mørket og vandrer i mørket,» kan vi lese i 1 Joh. 2:9 og 11a. Og i 1 Joh 3:14b-15: «Dem som ikke elsker, blir i døden. Hver den som hater sin bror, er en morder, og dere vet at ingen morder har evig liv værende i seg.»
   Det som her er sagt, er at disse ting (hatet og den manglende kjærlighet) viser at dette mennesket ikke lever i, og av Guds nåde i Jesus Kristus, og livet (det evige) er følgelig ikke der.
   I Titus 3:3, skriver Paulus til opplysning om hva de troende før levde i, og blant mange laster nevner han blant annet: «Vi var forhatt og hatet hverandre.» Med andre ord, når dette dukker opp i deg - for det vil det gjøre - da skal du erkjenne det som av det gamle menneske, og bekjenne det som den synd det er. Ingenting gir deg rett til å hate, eller bære nag, du som selv er tilgitt alt, men overlat dommen «til Ham som dømmer rettferdig.» (1 Pet 2:23).

E.K.