Kvinnen som vitnet el. Vitnesbyrd om Jesus

Joh 4:27 - 30; 39 - 43

   27. I det samme kom Hans disipler og de undret seg over at Han talte med en kvinne. Likevel spurte ingen: Hva vil du med henne? eller: Hvorfor taler du med henne? 28. Kvinnen lot da sin vannkrukke stå og gikk inn i byen. Og hun sa til folket der: 29. Kom og se en mann som har sagt meg alt det jeg har gjort! Han skulle vel ikke være Messias? 30. De drog da ut fra byen og kom til Ham.

   Vi tar også med oss de mellomliggende vers:

   31. I mellomtiden sa disiplene til Ham: Rabbi, et! 32. Men Han sa til dem: Jeg har mat å ete som dere ikke vet om! 33. Disiplene sa da seg imellom: Kan noen ha brakt mat til Ham? 34. Jesus sier til dem: Min mat er å gjøre Hans vilje som har sendt meg, og å fullføre Hans gjerning. 35. Sier ikke dere at det ennå er fire måneder, og så kommer høsten? Se, jeg sier dere: Løft deres øyne og se markene, de er alt hvite til høst! 36. Den som høster, får lønn, og han samler inn grøde til evig liv, for at både den som sår og den som høster, kan glede seg sammen. 37. For her er det et sant ord at én sår og en annen høster. 38. Jeg har sendt dere ut for å høste det dere ikke har arbeidet med. Andre har arbeidet, og dere er kommet inn i deres arbeid.
   39. Det var mange av samaritanerne fra denne byen som trodde på Jesus på grunn av kvinnens ord da hun vitnet: Han har sagt meg alt det jeg har gjort. 40. Da nå samaritanerne kom til Ham, bad de Ham å bli hos dem. Og Han ble der to dager. 41. Og mange flere kom til tro på grunn av Hans ord. 42. Og de sa til kvinnen: Nå tror vi ikke lenger på grunn av det du sa. For nå har vi selv hørt, og vi vet at Han i sannhet er verdens frelser. 43. Men etter de to dagene drog Han derfra til Galilea.
 

   Vi skal begynne med slutten denne gang - her kommer nemlig noe meget viktig frem: «...nå har vi selv hørt ...» (v.42). Nå trodde de ikke lenger på grunn av kvinnens ord. Selv det hadde gjort et mektig inntrykk på dem: «De drog da ut fra byen og kom til Ham.» (v.30).
   Det var to ting i dette hennes vitnesbyrd som skapte undring hos dem - først dette: «...en mann som har sagt meg alt det jeg har gjort!» Og: «Han skulle vel ikke være Messias?» (v.29). Hun hadde tidligere vitnet for Jesus om Messias, ut fra hennes tro og forståelse på det tidspunkt at «når Han kommer, skal Han forkynne oss alt,» som det står i vers 25, i samme kapittel. At dette alt, også innebar «alt det jeg har gjort,» det tenkte hun nok ikke, og det tenkte nok heller ingen andre.

   Vi tenker gjerne at det Han og Den hellige Ånd skal gjøre er å lære oss mer om religionen, gjøre oss mer opplyste i kristendommen og lignende. Og det er også sant, men det er ikke alt, og det begynner heller ikke der - men du, hvem er du? Hvordan står det nå til med deg egentlig? Og Jesus - Sannheten - taler nettopp sannhet. «Slik og slik er det fatt med deg,» sier Han.
   Noen ganger begynner Han å tale slik, når du sitter og leser i Ordet, eller når du ber - midt under bønnen begynner du å se deg selv - det kan være spesielle tanker som plutselig dukker opp, tanker som ikke akkurat passer seg i en hellig stund kan hende, eller du minnes noe som skjedde eller ble sagt ved en gitt anledning. Andre ganger skjer det når du rett og slett har en stille stund, eller det kan slå ned som et lyn fra klar himmel midt i arbeid og virksomhet. Eller Han begynner å tale slik med deg gjennom en forkynners utleggelse av Ordet.
   Da har du din mulighet for å få del i lyset! Dette er det lys som opplyser hvert menneske! (Joh 1:9). Nå begynner det å skinne i ditt liv, inn i ditt hjerte - lyset som skal lede deg hjem - lyset, om hvilket salmisten ber: «Send ditt lys og din sannhet, la dem lede meg! La dem føre meg til ditt hellige berg og til dine boliger.» (Sal 43:3). «I ditt lys ser vi lys,» vitnes det også (Sal 36:10) - og du avviser det?
   De fleste gjør det, også av dem som sliter kirke- og bedehusbenker gjennom et langt liv. Man lar ikke dette lyset få skinne når det kommer - man tar rett og slett ikke imot lyset, men forherder seg imot det, lukker det ute, søker å stenge igjen for det og slukke det ut, så det ikke skal få talt ut med deg og åpenbart sannheten. Å bryte brodden av ordet, kalles det.

   Vi ser også hva denne kvinnen angår, hvordan hun slår inn på denne for oss så farlige vei når Jesus åpenbarer hennes syndeliv like ut under samtalen med henne. (v.18). Hun erkjente da at Han måtte være en profet, siden Han, en fremmed mann, visste nøyaktig hvor mange menn hun hadde hatt, og hvordan hun hadde levd med dem. Men så går hun videre og vil begynne å diskutere religion: Vi mener så ... men dere mener jo så ... osv.
   Her ser vi dette typiske forsøk på å komme utenfor og utenom dette ransakende lys, det som blottlegger nettopp alt - absolutt alt!
   Her sitter altså mang en år ut og år inn under hørelsen, og har lukket så til for dette lyset at man rett og slett ikke er i stand til å erkjenne det lenger. Fremdeles lar kan hende Gud i sin godhet, sitt ord nå innenfor det tykke forsvarsverket som er bygd opp og stikker en i hjertet, men det virker bare irritasjon og aggresjon. All motstand imot Ordet, som ellers ligger godt skjult under et kristelig ferniss, kommer da for dagen - lyset skinner i mørket, men alt Guds ord lyder som lov og formaninger - ja, selv selve evangeliet lyder - ikke som noe som virker tro, men som noe en må tro! Sannheten er at da har dette mennesket igjen muligheten til å erkjenne sin sanne stilling. Se på deg selv nå! Se hva Ordet virker! Se ditt sanne forhold til meg, Sannheten! Se hva din «kristendom» er verd! Du vil jo ikke høre sannheten! Kan ikke tåle den, og kaster Ordet bak din rygg!
   Hva vil Han med dette Han taler til deg nå? Vil Han med dette felle den endelige dom over deg? Nei, den dagen er ennå ikke kommet! Han vil at du skal finne frem til Ham og bli frelst! Han vil at alt skal bli nytt også for deg! At du skal få oppleve hvor ufattelig herlig det er å kjenne Ham, og leve i et fortrolig samfunn med Ham, til tross for all synd og elendighet som bor i deg.

   Kvinnen tok imot Hans ord. Noe ved Jesus var så overbevisende at hun ikke uten videre kunne avvise det. Ikke bare talte Han med henne, en kvinne, men også med en samaritansk kvinne - Han som var jøde - og nå viser det seg noe enda mer - ikke nok med dette, men også til tross for at Han vet alt om henne! Hvem kunne Han være? Han var jo åpenbart ikke noen vanlig mann - noen vanlig jøde - det viser Han bare ved sin oppførsel, og så også ved at Han åpenbarer det som er skjult.
   Han skulle vel ikke være Messias? - det var spørsmålet som oppsto i henne. (v.29). Kan hende henger det ennå en liten tvil igjen i dette spørsmålet - det var da så alt for overveldende - hun som hadde sneket seg ut dit på en tid av dagen, da hun ikke regnet med å treffe noen. - Hun levde altså i mørket. - Og så treffer hun altså ingen ringere enn Messias! Han sitter der og venter på henne! Kan dette være sant? Ikke underlig at hun tvilte! Men hun hadde da også vitterlig møtt Ham, så ... Hun trodde på Ham altså.

   Og dette var det som drev henne tilbake til hennes landsmenn, og dette var det som drev frem vitnesbyrdet: Troen!

   Har du noen gang kjent noe til denne forundringen over at Han kom til din dør? At Han ventet på deg - kanskje i årevis - nettopp der hvor du snek deg omkring for å unngå folks dom.
   Det er mange som går rundt slik. - Det er markene som er hvite til høst! (v.35) - De som har ondt. (Matt 9:12).

   Den grunnleggende synd i mennesket er ikke alt dette som vanligvis holdes for å være synd blant oss, men denne motstand i oss imot sannheten - imot Guds ord - denne innbitte motstanden.

   Disse samaritanerne opplevde den samme forundring - av samme grunn - som kvinnen. Men de hadde en mangel i forhold til henne - og denne mangel er så visst ikke liten og uten betydning: De hadde ikke hørt Ham selv!
   Men de gjorde altså noe med denne mangel - «de drog da ut fra byen og kom til Ham,» leser vi. (v.30). Og hva ble resultatet? Jo, hør: «Vi vet at Han i sannhet er verdens frelser.» (v.42).
   Har du «prøvd» Jesus? eller går du der inne i byen og gjør deg dine tanker?

   Det var ikke bare kvinnen og de øvrige samaritanere som forundret seg over Ham, men også disiplene, ser vi her. Han holdt seg ikke innenfor de «gjerder» hvor de selv befant seg. Han gjorde underlige og uventede ting. Han var ikke til å bli klok på, rett og slett.
   Har du blitt «klok på» Jesus? Har du Han greit innenfor «gjerdet,» eller må du mang en gang forundre deg, slik som disiplene her, og bare innse at Han ikke er så lett å gjerde inne?

   Han går dit hvor det er noen å frelse! For Han utfører nemlig Faderens hjertetrang, som nettopp er vår alles frelse! Og Han sier at det «er Hans mat» å gjøre det. Det er det Han lever av, med andre ord. Det er det som metter Ham.

   Du må klage så ofte over hvor lite i samsvar med Faderens vilje du er. Ja, det er nok sant også det, men se her er en som er helt i samsvar med Hans vilje! - Han fullfører Hans gjerning, leser vi her i teksten vår. (v.34). Han gjør altså Hans vilje fullt ut. Da blir sangerens ord virkelig meningsfulle: «Jesus gjelder i mitt sted For den hvite trone ...»

   Kvinnen lot sin vannkrukke stå og gikk inn i byen, leser vi. Denne hendelsen er altså åpenbart her, men det skjer også noe som vi ikke ser: «På samme måte, sier jeg dere, blir det glede blant Guds engler over én synder som omvender seg.» (Luk 15:10). Ser du det?
   Vi ser gjerne etter de mange, etter de store flokker - det er noe som smaker oss. Og det er ikke alltid kjærlighet til sjelene deres som ligger bak dette, men ønsket om å se store resultater av egen virksomhet - men i himmelen, blant Guds engler, blir det altså glede over én! La oss merke oss det!

   Dette var det som fylte Jesu hjerte, og dette var det som fylte himmelen, på grunn av henne som nå gikk inn i byen for å fortelle om hva hun hadde opplevd. En slik glede har fylt Guds hjerte, og en slik glede har fylt himmelen, også på grunn av deg, du som har erkjent sannheten og som en følge av det, tatt din tilflukt til Jesus. Og den gleden har aldri avtatt den minste smule på grunn av de ting som bor i deg, og er blitt åpenbart underveis, men heller øket denne, da det bare har virket at du er blitt mer knyttet til Jesus. Dette er nemlig den sanne omvendelse - at man i sin synd og fortvilelse over seg selv, tar sin tilflukt til Jesus.
   Jo da, det er glede i himmelen over deg også i dag! Ikke fordi du i deg selv er så verdifull, og alt slikt vås som det forkynnes så mye av i dag, men fordi Jesu gjerning har lykkes i deg - du er blitt omvendt til Ham, det vil si, født på ny!

   Det er altså til slike du skal få bringe ordet om Ham - de som går og sukker over seg selv, i mørket. Om du lever midt i et folk med frekke ansikter og hårde hjerter (Esek 2:4), så må du aldri tvile på at det likevel finnes mange slike. Og de vil ta imot!
   Se på samaritanerne her - de hørte til det foraktede folket, de som ikke var regnet med - og så kom Han altså til dem!
   Jødene derimot (bortsett fra de som også gikk der og sukket over sin synd og svikt), så det som den største selvfølge at Messias kom til dem, og det ble deres store tragedie - nemlig deres stolthet. Å tro at man selv er noe og har noe, til og med i møte med det guddommelige, det er det som gjør deg blind for denne Guds utsendte. Han er nemlig kommet for å søke og frelse det som var fortapt! (Luk 19:10).

   «Se markene, de er alt hvite til høst!» (v.35).
   Ser du de «hvite?»

E.K.