|
Ha tro, sier Herren - ha tro til Gud! Men så oppdager du mer og mer
til din store fortvilelse, at det er nettopp hva du mangler - tro
til Gud! Tro som forandrer noe.
Det er lett å «tro,» når det ikke er noe alvorlig som
står på, når livet går på det jevne - noen mennesker er jo også av
et slikt temperament at de har lett for å «flyte ovenpå,» som det
gjerne kalles. Det er ikke så mye som beveger seg på et dypere plan
hos dem. De hører dette ordet: «Alt dere ber om i bønnen, tro bare
at dere får det, så skal det bli gitt dere» (v.24), og finner det
svært så enkelt og liketil - vi skal jo bare tro, så får vi det!
Men er det så enkelt dette? Hva om det går lang tid?
Hva om det går det ene år etter det annet? Tenk bare på Abraham, som
fikk et konkret løfte fra Herren - fra Herrens egen munn, men opplevde
at de mange år gikk uten å se løftet oppfylt. Til sist var det ikke
engang mulig etter naturen, dette som Gud hadde lovt. Var det da lett
for Abraham å tro? Hør hans utbrudd i 1 Mos 15:3: «Og Abram sa: Meg
har du ikke gitt barn, og se, en som er født i mitt hus, skal arve
meg.» Dette var etter at Abraham var lovt etterkommere - en
ætt.
Du forstår - en tro som virkelig kan gripe, slik at det
faktisk skjer det vedkommende tror, den tro kan også flytte fjell,
bokstavelig talt. Det Herren sier her i teksten om å flytte fjell
ved tro, er nøyaktig det samme som Han sier om å tro at det du ber
om skal skje. Det er jo nettopp samme sak! Så kan du prøve om du virkelig
kan få fjell til å løfte seg og kaste seg i havet, ved din tro. Jeg
tenker du ikke engang vil gi deg ut på å prøve, for du ser det umulige
i det. Men slik er det i virkeligheten i alt - det er like umulig
å få noe som helst - den minste ting - til å skje ved din
tro! Og jo før du og jeg blir klar over dette, jo bedre. Jo mer blir
vi fokusert på Jesus selv, og ikke på vår tro som en prestasjon fra
vår side. Fordi situasjonen nå engang er slik, kan et barn på søndagsskolen
ha en større og mer virksom tro, enn en professor i teologi - og da
mener jeg en sann teolog!
Det er nå de som vil hevde at denne forkynnelsen tar troen fra folk
- og til det vil jeg bare svare: Gid det var så vel! For det er i
tilfelle en tro som ikke er av Gud! Det er en tro som i virkeligheten
er en lovgjerning! Jesu velsignede ord til oss i Joh 14:1: «La ikke
deres hjerte forferdes! Tro på Gud, og tro på meg!» - må forståes
slik: Tro på Gud ved å tro på meg! Det er nettopp hva Han sier
i Joh 14:6: «Jeg er veien og sannheten og livet. Ingen kommer til
Faderen uten ved meg.»
Den tro som vokser frem i et menneske ved at det
fokuseres på Jesus, ved at alt ens eget svikter og viser seg å ikke
holde mål, det er en gudgitt tro! Som Studiebibelen sier om
det 24 vers i teksten vår: «Verset inneholder en oppsummering av Jesu
undervisning om bønnen. Vår tro må konsentreres om Ham som har gitt
løftene og ikke få preg av en prestasjon fra vår side. Jo mer vi får
av Kristi sinn og ber som Han gjorde, jo mer vil Han utrette gjennom
oss. Troen på den levende Gud vil vokse og bære frukt.»
Når den sanne tro - den tro som virker - ikke er en prestasjon
fra din side, da står du vel uten muligheter, ikke sant? Det er jo
da ikke noe du kan gjøre! For - som nevnt - troen er jo ikke
en prestasjon fra din side!
Hva skal jeg da gjøre? «Be, og dere skal få,» det er
Herrens svar! (Joh 16:24). Det er på denne «bare bakke,» et
menneske virkelig begynner å be. Da er det ikke lenger noen tro på
egen prestasjon, egen tro, men kun en fattig sjels henvendelse til
Ham som har all makt i himmel og på jord. Da begynner du å forholde
deg til Jesus alene - det vil si, tror på Ham! Det er en tro som ikke
kan måles av deg selv - du bare vet at den er der, ved at du ikke
kan klare deg uten Jesus mer. Du må vite at Han er der, og
at du hører Ham til.
Det er mye forvirring ute og går, når det gjelder troen, i vår tid.
Man har i stor grad forlatt reformatorenes lære om hva sann kristendom
består i, og har latt seg lokke ut i åndelige «eksperimenter,» for
å få mer ut av Gud enn man får «bare» ved troen på Jesus. Så blir
det basering på egne handlinger av forskjellig slag, metoder, ulike
åndelige øvelser, svermeri. «Det skal komme en tid da de ikke skal
tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster skal de ta seg lærere
i mengdevis, etter som det klør i øret på dem.» (2 Tim 4:3). De skal
ikke bare vike fra den sunne lære, men komme i en slik åndelig tilstand,
at de ikke lenger skal tåle den. I sin religiøse iver og åndelige
interesse - de skal jo ta seg lærere i mengdevis! - skal de ikke tåle
det som er av Gud! Disse som står der og roper ut at de representerer
Gud, de skal ikke tåle Hans vei, nemlig det som kalles den sunne
lære.
E.K.
|
Derfor ser vi også så mange som sliter med troen, som om troen var
deres egen sak - altså noe de kan hente ut fra sitt eget bryst, om
de bare får den rette undervisning om hvordan dette går til.
Nei, se du på Jesus! Hør Hans
ord! Han kom hit til vår arme jord, vår arme slekt og forkynte: «Kom
til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere
hvile!» (Matt 11:28). Og så fortsetter Han med å si: «Ta mitt åk på
dere og lær av meg, for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet. Så skal
dere finne hvile for deres sjeler. For mitt åk er gagnlig, og min
byrde er lett.» (v.29-30).
Ta mitt åk på dere, for det er lett og gagnlig! Men hva
skjer så ofte, og så altfor snart i vårt kristenliv? Jo, at vi legger
våre egne åk på oss! I stedet for å ta imot Ham som er kommet for
at vi skal finne hvile for våre sjeler, som det uttrykkes her, prøver
vi å få noe opp å gå, som da skal bestå for Guds hellige åsyn - noen
mye, noen mindre, men uansett er vi på feil vei med dette. Han er
vår fullkomne frelse, etter Hans egne ord: «Det er fullbrakt!» (Joh
19:30).
Og så enda et ord som burde få oss til å søke Herrens åsyn med iver,
om vi bare forsto det rett - apostelens ord i Ef 4:27: «Og gi ikke
djevelen rom.» Se det i sammenheng med de siste vers i teksten vår:
«Og når dere står og ber, så tilgi om dere har noe imot noen, for
at også deres Far i himmelen skal tilgi dere deres overtredelser.
Men om dere ikke tilgir, da skal heller ikke deres Far i himmelen
tilgi dere overtredelsene deres.» (v.25-26).
Dette er viktig å være klar over - at vi her har svært
lett for, nettopp å gi djevelen rom! Vi bærer på ondt imot andre!
Noen berger seg da ved å hevde at de har rett til det. Harmen de bærer
på mot den eller de det gjelder kalles da gjerne hellig harme - så
er det faktisk blitt noe godt. De mener seg å ha en rettferdig sak.
Og det er godt mulig etter menneskelige mål, men hos Gud er vi alle
under den samme dom, ved hva vi er i oss selv! Vi har fått forlatelse
hos Ham! Han har tilgitt oss!
Her er det også mange som sliter, for de opplever at
de ikke makter å tilgi som de burde. Det er de som er av sannheten.
Og det er nettopp saken - vi makter ikke, har rett og slett ikke den
evne, å skulle tilgi som Gud tilgir. Vi er nemlig - i følge Jesu egne
ord - pålagt å tilgi av hjertet! (Matt 18:35). Anklagen skal
ikke lenger finnes i ditt hjerte! Så kommer du altså til kort her!
Ja, gudskjelov at du ser det! Alt vårt kommer til kort innfor
det hellige, det fullkomne!
Derfor heter det om de troende, at det er de som bekjenner
sine synder! Ikke de som slår seg på brystet over hvor langt de etter
hvert er kommet, men de som lever i sannhets erkjennelse, og derfor
dag for dag må innfor Herren, nettopp med den bønn Han selv lærte
oss å be: «Og forlat oss vår skyld, som vi òg forlater våre skyldnere.»
(Matt 6:12).
Det er de som hevder at vi ikke lenger har synd etter
at vi er kommet til tro, vi har ikke lenger noen skyld innfor Gud.
Ja, det er takk og lov sant, og det skal vi få forkynne med frimodighet,
men alt etter Guds ord, og ikke egne tanker om det. Etter Guds ord
pådrar vi oss hele tiden skyld, vi er alltid skyldige for Gud, og
må derfor be denne bønn - eller la oss si: Leve i denne erkjennelse:
«Forlat oss vår skyld!» Hvorfor skulle vi ellers be denne bønn, om
vi ikke hadde noen skyld innfor Gud! Dette er jo en bønn som skal
bes nettopp av dem som kaller Gud sin Fader!
Hør profetens ord!: «På den dag skal det være en åpnet
kilde for Davids hus og for Jerusalems innbyggere mot synd og urenhet.»
(Sak 13:1). Herren har åpnet en rensende kilde! Stående i denne kilde
er du uten synd og skyld for Gud. Det er altså en rensende kilde!
En kilde som renser deg fra den skyld du på grunn av ditt gamle menneske,
stadig pådrar deg. «Det rensende blod som taler bedre enn Abels blod.»
(Hebr 12:24). Altså et blod, som i motsetning til Abels blod, som
ropte om hevn og straff, roper til Gud om forlatelse for synd! I 1
Pet 5:12, kalles den: «Guds sanne nåde som dere står i.»
Vi må aldri flytte noe av det som har med vår frelse
å gjøre over på oss! Det beror på Jesus alene! Vi kan ikke trekke
noe fra Hans gjerning ved vår synd og våre fall, og vi kan ikke legge
noe til ved våre gjerninger, gode vilje eller noen slags dyder fra
vår side. Bare bli værende i denne kilde - det rensende blod!
Hør det!: Det beror på Jesus alene!
|
10
søndag i treenighetstiden
