Tilbake            
                                   Vingårdssøndag / 14 søndag i treenighetstiden

 

 

 

   



 

Vinning og tap el. Jag etter ...!

Fil. 3, 7 - 14

   7 Men det som var en vinning for meg, det har jeg for Kristi skyld aktet som tap. 8 Ja, jeg akter i sannhet alt for tap, fordi kunnskapen om Kristus Jesus, min Herre, er så meget mer verd. For Hans skyld har jeg tapt alt, jeg akter det for skrap, for at jeg kan vinne Kristus 9 og bli funnet i Ham, ikke med min egen rettferdighet, den som er av loven, men med den jeg får ved troen på Kristus, rettferdigheten av Gud på grunn av troen, 10 så jeg kan få kjenne Ham og kraften av Hans oppstandelse og samfunnet med Hans lidelser, idet jeg blir gjort lik med Ham i Hans død - 11 om jeg bare kunne nå frem til oppstandelsen fra de døde!  12 Ikke så at jeg alt har nådd dette eller allerede er fullkommen. Men jeg jager etter det for å kunne gripe det, fordi jeg selv er grepet av Kristus Jesus. 13 Brødre, jeg mener ikke om meg selv at jeg har grepet det. 14 Men ett gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak og strekker meg ut etter det som er foran, og jager mot målet, til den seierspris som Gud har kalt oss til der ovenfra i Kristus Jesus.

   Vi tar også med oss ytterligere noen vers:

   15 La oss da, så mange som er fullkomne, ha dette sinn. Og om dere skulle være annerledes innstilt i noe, så skal Gud også åpenbare dere dette. 16 Det gjelder bare at vi, så langt vi er kommet, holder frem i samme spor. 17 Brødre, vær mine etterfølgere! Og akt på dem som vandrer etter det forbilde dere har i oss. 18 For som jeg ofte har sagt dere, og nå igjen sier med tårer: Mange vandrer som fiender av Kristi kors. 19 De ender i fortapelsen. Deres gud er buken, og de setter sin ære i sin skam. De trakter bare etter jordiske ting. 20 Men vi har vårt hjemland i himmelen. Derfra venter vi også Herren Jesus Kristus som frelser.
 

   Det er de som oppfatter det apostelen vitner her - og det kan også være snart gjort å gjøre det - som om han ennå ikke var kommet frem til en klar erkjennelse. Som om det ennå manglet noe i hans tro.
   Det er jo helt klart - ut fra det vi faktisk leser i denne teksten også - at det absolutt ikke er tale om noe slikt.
   Han skriver jo underlig her, om en ikke forstår hvordan det er å være en kristen: «Ikke så at jeg alt har nådd dette eller allerede er fullkommen.» det skriver han i vers 12 her - og så i vers 15: «La oss da, så mange som er fullkomne, ha dette sinn.» Han er altså ufullkommen og fullkommen på samme tid! Ja, men da kan det jo ikke dreie seg om det samme.
   La oss se nærmere på det. Hva er det som får ham til å kalle seg fullkommen? Hva er han fullkommen i? Og ikke han alene - han taler jo her om så mange som er fullkomne. (v.15). Det finnes altså mennesker her på jord som er fullkomne i noe, eller rettere sagt - ved noe. Er du som er her nå blant dem, mon tro?
   Det han taler om her, er hva han er ved troen på Jesus. Ved sin tilflukt til Jesus og den Guds gjerning som er skjedd ved Ham. Bare et blikk på Golgata kors tar syndeskylden fullkomment bort, da det som skjedde der nettopp er for dine synders skyld. Det er som med forbildet Gud gav oss i ørkenen, hvor Moses skulle henge opp en kobberslange for Israels slangebitte folk. Et blikk på den og de fikk leve! Det vil altså si - at ved et blikk på den var de fullkomment fri fra den gift slangen hadde sprøytet inn i dem.
   Ved et blikk på Golgata er også du fullkomment fri fra den gift den store slangen - djevelen - sprøytet inn i menneskeslekten på fallets dag. Fullkomment fri! Fullkomment legt! Hør det!
   Disse som lever her, kaller apostelen fullkomne!

   Ja, men peker ikke apostelen på en vei videre?: «Jeg glemmer det som ligger bak og strekker meg ut etter det som er foran, og jager mot målet.» (v.14).
   Det er de - ja, det er faktisk ganske så utbredt blant kristne - som tenker at vi må videre i vårt kristenliv, ved at vi legger dette med korset bak oss, og strekker oss etter større høyder og større gaver. Hør for det første - og gå heller ikke videre før det er gått ganske så klart opp for deg - noen større gave enn Jesus Kristus og Ham korsfestet, finnes ikke! Det er der - der - alt er gitt deg, som gis av Gud.
   Som når du ser på et velskapt spedbarn - alt er jo til stede, så du kan si det er fullkomment i den forstand, men det er jo ikke fullkomment utviklet ennå. Slik også åndelig - et menneske må få tid til en sunn utvikling - «det gjelder bare at vi, så langt vi er kommet, holder frem i samme spor,» som apostelen skriver her. (v.15).
   Dette er altså ikke noe vi skal legge bak oss som noen hevder, men nettopp hva vi skal søke å se dypere inn i, så vi ikke skiller noe som har med vårt kristenliv å gjøre ut fra det.
   Han dveler ikke ved sin fortid, Paulus - den står tydeligvis ofte malt for ham - «Men av Guds nåde er jeg det jeg er,» sier han. (1 Kor. 15,10). Altså la han det bak seg - så ofte det måtte dukke opp i bevisstheten. Han hadde sikkert - som du og jeg - mer enn nok med den synd han så i sitt gamle menneske daglig. Også dette med omvendelse lå bak Ham. Han visste seg nå omvendt til Gud ved sin tilflukt til Jesus. Nå levde han i den daglige omvendelse, nemlig å vende seg fra sitt eget - tanker og meninger, som stammer fra kjødet, og et kjødelig sinn - til Kristus. Som han skriver her: «La oss da, så mange som er fullkomne, ha dette sinn.» Dette sinn! For hva er det han strekker seg etter?: «- og strekker meg ut etter det som er foran, og jager mot målet, til den seierspris som Gud har kalt oss til der ovenfra i Kristus Jesus.» (v.14). I Kristus Jesus!
   Det er jo den samme velsignede formaning han kommer med til kolosserne, der han skriver: «Er dere da oppreist med Kristus, så søk det som er der oppe, der Kristus sitter ved Guds høyre hånd.» (Kol. 3,1). «- der Kristus sitter ved Guds høyre hånd.» Det er saken, forstår du! Kristus!
   Det er jo dette apostelen er opptatt med hele veien. Igjen og igjen hører du: «Han som døde for meg!» «Han som elsket meg, og gav seg selv for meg!» osv.

   Du - hvor døde Han for deg? Hvor gav Han seg selv for deg - og åpenbarte nettopp sin kjærlighet til deg? Ender du ikke ved korset da? Eller er du kommet lenger du enn apostelen var? Det var dette apostelen ikke var fullkommen i - eller utlært i, om du vil. Det Peter beskriver slik: «Men voks i nåde og kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus!» (2 Pet. 3,18).

E.K.

Noe som bringer apostelen til å skrive til korinterne - som hadde mer og mer skilt budskapet om Ånden fra budskapet om den korsfestede og oppstandne frelser, slik at de nå var mer opptatt av Ånden, og Åndens gaver enn av Jesus, og så ikke at de dermed hadde vendt seg etter en annen ånd, en som dere ikke før har fått, som apostelen uttrykker det.
   Dette er alvorlige ord til oss i dag også. Hør det fullt ut hva han skriver til dem: «Men jeg frykter for at likesom slangen dåret Eva med sin list, slik skal også deres tanker bli fordervet og vendt bort fra den enkle og rene troskap mot Kristus. For om det kommer en til dere og forkynner en annen Jesus, som vi ikke har forkynt, eller om dere får en annen ånd, som dere ikke før har fått, eller et annet evangelium, som dere ikke før har mottatt - da tåler dere det så gjerne.» (2 Kor. 11,3-4).
   Han hadde skrevet til dem: «For jeg ville ikke vite av noe blant dere, uten Jesus Kristus, og Ham korsfestet.» (1 Kor. 2,2).

   Når han taler til kolosserne om å søke det som er der oppe, skriver han også videre: «La deres sinn være vendt mot det som er der oppe, ikke mot det som er på jorden.» (Kol. 3,2).
   Hva sier han om disse som ved kristendommen bare søker å bedre sine kår her i verden? Han bruker ganske så sterke ord om det: «- som jeg ofte har sagt dere, og nå igjen sier med tårer: Mange vandrer som fiender av Kristi kors. De ender i fortapelsen. Deres gud er buken, og de setter sin ære i sin skam. De trakter bare etter jordiske ting.» (v.18-19).
   Han peker på noe helt annet for oss som har himmel og salighet som mål - der hvor Jesus er: «La oss da, så mange som er fullkomne, ha dette sinn.» Dette sinn! Og så peker han straks hen til Guds uendelige godhet mot stakkaren: «Og om dere skulle være annerledes innstilt i noe, så skal Gud også åpenbare dere dette.» Han skal ta seg av deg som holder deg her - som du hører videre: «Det gjelder bare at vi, så langt vi er kommet, holder frem i samme spor.» Merk deg! I samme spor!
   «Brødre, vær mine etterfølgere!» Hva var det så Paulus søkte - så vi kan se om vi er hans etterfølgere? Han søkte Jesus fremfor alt annet! Og så sier han noe videre her: «Og akt på dem som vandrer etter det forbilde dere har i oss.» (v-15-17). Akt på de troende som vandrer på denne veien altså. Hold deg til dem!

   Han setter disse andre opp mot dem som vandrer etter hans forbilde: «De trakter bare etter jordiske ting. Men vi har vårt hjemland i himmelen. Derfra venter vi også Herren Jesus Kristus som frelser.» (v.19-20).
   Han var ikke redd for å sette skille, Paulus! Men hvor gikk så skillet? Grovt kan vi si - mellom dem som kan synge med i sangen av hele sitt hjerte: «Nei, for all den ting jeg visste, Kan jeg ei min Jesus miste!» - og de andre. For uten Jesus og Hans verk er jeg kun en fortapt synder, overgitt til Guds vrede og dom over all synd! Det er det ene. Og det andre er at jeg gjerne vil høre Ham til - for ingen er som Jesus! Han er min tilflukt - gitt meg av Gud! Den største gave, og jeg vil gjerne se dypere inn i den!
   Det var deg Han tok med seg inn i lidelsen, og kjøpte deg fri! Du synes vel ikke det er noen liten gave, gjør du vel?
   Jeg tenker ikke det!

   «Men det som var en vinning for meg, det har jeg for Kristi skyld aktet som tap. Ja, jeg akter i sannhet alt for tap, fordi kunnskapen om Kristus Jesus, min Herre, er så meget mer verd. For Hans skyld har jeg tapt alt, jeg akter det for skrap, for at jeg kan vinne Kristus og bli funnet i Ham, ikke med min egen rettferdighet, den som er av loven, men med den jeg får ved troen på Kristus, rettferdigheten av Gud på grunn av troen.» (v.7-9).
   Du ser vel hva apostelen jaget etter å bli fullkommen i her? Og Jesus var så visst ikke noe han la bak seg, men tvert imot den han ville bli funnet i, når dagen kom, og han skulle stå for tronen! Måtte du og jeg også ha det som mål for øye - å bli funnet i Ham, her og nå, og i evigheten engang. Noen annen frelse har Gud ikke gitt!