Skjærtorsdag

   «Dersom han ikke akter på Herrens legeme!»
   Disse ord blir jo gjerne lest ved nattverden, men vi skal ikke tale spesielt om nattverden nå, men likevel om nattverdens innhold.
   «Dersom han ikke akter på Herrens legeme!» Det er altså noe ved dette legeme som er så sentralt og så avgjørende, at det blir deg til dom om du ikke akter på det - hva du så ellers måtte akte på.
   Vi møter talen om dette legeme mange steder gjennom hele Skriften, det er som om Skriftens forfatter har det som en hjertesak, at vi må få øye på det - og det er jo også nettopp det som er tilfelle.
   I Hebreerbrevet leser vi om det: «Offer og gave ville du ikke ha, men et legeme dannet du for meg.» (Hebr 10:5).
   Offer og gave, det vil si, din egen innsats, kan aldri veie opp for dette legeme! Det er ikke dine offer og dine gaver Herren ønsker, men Jesu legeme. Det var nemlig dannet av en helt spesiell grunn, som det videre står et par vers etter: «Se, jeg kommer - i bokrullen er det skrevet om meg - for å gjøre din vilje, Gud.» (v.7).
   Han fikk dette legeme, for i det å gjøre Guds vilje, på våre vegne! Derfor kaller vi Ham Stedfortrederen Jesus Kristus!
   Uten dette syn på Jesus går du imot dom, uansett hva du ellers tenker og mener om Ham - det kan ikke hjelpe deg mer enn om du ba til stokk og stein.
   Vi har så vanskelig for å innse dette - vi tenker at enhver tro på Jesus må da være bra nok - men det forkynner ikke Guds ord. - Du kan bare tenke på lignelsen om de ti jomfruer som tok sine lamper og gikk ut for å møte brudgommen - altså for å møte Jesus! - men fem av dem var uforstandige, eller dårlige, som det het før.
   Kan den som har vendt verden ryggen og går for å møte Jesus, kalles dårlig? Ja, det er Jesus selv som sier det. Det er noe de ikke har aktet på.
   Det er mange innenfor kristenheten som lever sitt liv innfor Jesus, slik som muslimene lever sitt liv innfor Allah. De gjør visse gjerninger, som da er kristelige og så ber de jo til Gud da. Andre bryr seg ikke om gjerninger overhodet, de er fri, fri til å leve akkurat slik som de lyster, for Gud er jo god, Han er da ikke urimelig osv. I dag møter vi også denne veldige fokuseringen på mennesket, det er mennesket som er i sentrum, våre behov, og Gud elsker for den vi er, vi er jo så vidunderlige skapninger, vi er jo så verdifulle osv. - Ja, etter å ha hørt denne «teologien» en stund, så må en lure på hvorfor det i det hele tatt eksisterer noen fortapelse å unnfly.
   Men det er noe alle disse ikke akter på! - Dette de lever i tar fokuset bort fra hva det egentlig dreier seg om, og så lenge de går under den slags forkynnelse og lære, så blir de sittende mer og mer fast i det.

   Allerede første gang vi hører om dette legeme i Skriften, så hører vi om det som et legeme som er overgitt til lidelse, det skal såres. Herren taler til slangen på fallets dag, og sier: «Og jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt. Han skal knuse ditt hode, og du skal knuse Hans hæl.» (1 Mos 3:15).
   Vi hører så videre om det i Abels offer, det offer Gud hadde behag i, og så til: «Abel bar også frem et offer, som han tok av de førstefødte lam i flokken og deres fett. Og Herren så til Abel og hans offer.» (1 Mos 4:4).
   Han ofret et lam!
   Like før hadde Kain brakt frem et offer for Gud som ble avvist - han brakte frem et offer av det han selv hadde avlet frem! Du husker Jesu ord: «Offer og gave ville du ikke ha, men et legeme dannet du for meg!» Det var dette Abel så, og handlet i samsvar med. Abel ga akt på Herrens legeme!
   Det er hensikten - Guds hensikt - med dette legeme som frir oss fra dom, og ikke noe annet, verken i himmel eller på jord - det er dette alene!
   Og da kan vi jo vende tilbake til nattverdens innhold, hvor det igjen tales om dette Herrens legeme, og det direkte fra Jesu egen munn denne gang. Det står om dette i tre av evangeliene, og vi leser fra Lukas': «Og Han tok et brød, takket og brøt det, gav dem og sa: Dette er mitt legeme, som blir gitt for dere. Gjør dette til minne om meg!» (Luk 22:19).
   Hørte du det? - som blir gitt for deg!
   Har du strevet med dette å være en kristen i dag? Da vet jeg - dersom du er av sannheten, så er du misfornøyd med resultatet. Jeg har ikke strevet med det i dag - jeg har gitt akt på Herrens legeme! - Det som er gitt for meg.
   Det er fundamentet under hele min kristendom - ja, det er min kristendom!
   Den som gir akt på Herrens legeme - det vil si, den som ved Guds Ånd og Guds ord har fått åpnet sine øyne for det, er ved det på den andre siden av dommen allerede. Dette legeme - Herrens legeme - har jo allerede gått igjennom dommen for deg, og er kommet ut på den andre siden.
   Du må aldri la noe få føre deg bort fra dette!
   Døden kunne ikke holde på Ham - Han brøt dødens lenker. Så selv om Han faktisk var død, faktisk ble slått i hjel, så beskriver den første profeti om Ham det bare som en knust hæl!
   Det er også dette særegne ved Herrens legeme - vi også i den teksten vi leste -kalles til å gi akt på, foruten at Han i dette legeme oppfylte Guds lov i vårt sted, så betalte Han også ved det for all vår synd! - Dette Hans legeme ble overgitt til døden! - Og som det tales til oss i teksten her, så er det noe som til enhver tid skal ligge oss på hjerte og minne - bare hør: «For så ofte som dere eter dette brød og drikker denne kalk, forkynner dere Herrens død, inntil Han kommer.» (v.26).

   Herrens død, er det altså som skal forkynnes! - Og det til Han kommer!
   Det er på denne bakgrunn apostelen Paulus minner korinterne så alvorlig - de som var blitt så opptatt med nådegaver og lignende, at de var begynt å drive bort fra det sentrale: «For jeg ville ikke vite av noe blant dere, uten Jesus Kristus, og Ham korsfestet.» (1 Kor 2:2).
   Som også Jesus taler til oss gjennom sitt ord den dag i dag, og sier: «Dette er mitt legeme, som blir gitt for dere!»
   Skal du ikke da få gå herfra nå, og glede deg over, at «min frelse, den er ene og alene i Jesus Kristus, og dermed allerede ferdig!»
   Min bedre eller verre stund er likedan for deg. Min frelse er i Jesus det blødende Guds Lam - min frelse er i Jesus, den levende Guds Sønn!

   Men dersom han ikke akter på Herrens legeme, eter og drikker han seg til dom!
   Her møter vi det tveeggede sverd som Skriften taler så alvorlig om - Guds ord som hugger begge veier. Ikke noe kan trøste og frigjøre som Guds ord, men på den annen side, så er det heller ikke noe som kan dømme - og faktisk også gjør det - som det!
   Vi tenker, når vi rent kjødelig hører om frelsens storhet, om den frihet Kristus har kjøpt oss til osv., at det tar alvoret bort fra det hele - fra dette å være et fortapt menneske i en undergangsdømt verden. Det er ikke så farlig for Gud er jo så god! - Men det er altså helt motsatt - nettopp frelsens storhet, og den grenseløse Guds godhet og kjærlighet til mennesket som åpenbares i evangeliet, i Guds komme til jord, i Kristi legeme, gjør den synd så stor, å avvise dette, eller ikke akte på, som vi leser det i teksten vår.

   Den største fristelse for oss her - iallfall så langt jeg synes å kunne bedømme det - det er når du er falt i en konkret synd - i det dette har skjedd, eller når en konkret synd stadig dukker opp i din bevissthet og anklager og dømmer deg - da ligger det nær dette, å ikke akte på Herrens legeme, det som er gitt for oss - det som er gitt til syndenes forlatelse for oss. Det er som om Herrens legeme ikke skulle være nok!
   Noen synes til og med at det er særlig fromt å gå slik og dømme seg selv, i stedet for å tro på Herrens legeme. - De betaler likesom litt av på gjelda selv på det viset, mener de, mer eller mindre bevisst. Men det er ikke noe annet som kan betale for denne vår skyld, litt eller alt, enn Jesu legeme, Jesu Kristi dyrebare blod!

   Fristelsen er stor også i den andre enden av skalaen - der hvor kristenlivet synes å gå som en klokke. Alt er likesom så greit, både liv og følelser synes å stemme, og den tro dukker snart opp, at dette med å være en kristen, det er da ingen vanskelig sak, det går jo rimelig greit for egen maskin, eller en inngytt Guds kraft i deg kanskje! Men resultatet, om ikke Herren griper inn og lar deg oppleve hvem du i virkeligheten er, blir nettopp denne store synd, at du ikke lenger akter på Herrens legeme.
   Får du leve der i dette egenproduserte lykkeland, så går det deg av minne, at det er bare ett grunnlag å være en kristen på, og det er Jesu Kristi soningsblod!
   Derfor peker Paulus på Jesu egne ord her - både da Han talte om sitt legeme og da Han talte om sitt blod, så sier Han: «Gjør dette til minne om meg!» (v.24 og 25).
   Til minne! - Altså skulle vi komme dette i hu!
   Satan setter gjerne opp en blomstrende religiøs og åndelig plattform, med mye snakk om Jesus, dersom han bare kan forføre oss ved det - men han taler så visst ikke om Hans legeme og blod, som er gitt for oss.
   Hvordan et enkeltmenneskes og/eller en forsamlings åndelige tilstand er, det kan best prøves på deres forhold til Hans legeme og blod! De har det gjerne - ja, alltid, som en del av læren, dersom det er kristenbekjennere - men tal vel og mye om det, så får du se om de blir gladere og gladere av det, eller om de snur seg mot deg og synes det får være måte på.
   Satan er den som står dette imot - det er det alvorlige her! Du skal ikke bli forundret over om du finner ham midt i forsamlingen! Disse såkalte satanister, som driver å spjåker seg ut, de er jo bare en vits i denne sammenheng - du skal vokte deg at ikke du blir en Satantilbeder, idet du begynner å følge hans vei, i tro på at det er Guds!
   Synes du dette høres sterkt og utenkelig ut? Jesus sier jo nettopp til noen jøder, om hvem det heter at de var kommet til tro på Ham: «Dere har djevelen til far!» (Joh 8:44). Og Paulus advarer nettopp i menigheten: «Gi ikke djevelen rom!» (Ef 4:27). Så det er ikke så fjernt som du kanskje kunne tenke!

   Hør Jesu ord: «...så ofte dere ...!»
   Gi akt på Herrens legeme!