|
Det finnes oversettelser som også tilføyer: «- og for at dere skal
fortsette å tro på Guds Sønns navn.»
Det var om
å gjøre for apostelen å gjøre det klart for menigheten at Han som
kom og gav sitt blod på korsets tre, Han var Guds Sønn. Du skal være
klar over at Han som døde der i ditt sted, Han var Guds Sønn! Ikke
noe mindre enn Gud selv!
Det var nemlig vranglærere på apostelens
tid også. Det er derfor vi har disse 6 til 8 vers her: «Han er den
som er kommet med vann og med blod, Jesus Kristus - ikke bare med
vannet, men med vannet og med blodet. Og Ånden er den som vitner,
fordi Ånden er sannheten. For de er tre som vitner: Ånden og vannet
og blodet, og disse tre samstemmer.»
Og disse tre samstemmer. Du vet, i 2 Kor 13:1, skriver
apostelen Paulus dette som du kan finne flere steder i Skriften: «På
to eller tre vitners ord skal enhver sak stå fast.»
Men det er viktig å merke seg her, det han skriver –
ikke bare med vannet! Jesus kom ikke bare med vannet! Det vil si,
dåpen. Men Han kom også med blodet! Soningsblodet. Det er sagt om
de vranglærerne han sto overfor, at for dem spilte Jesu død ingen
rolle. For dem var det greit med dåpen – som de jo også tuklet med
og la inn sitt eget etter hvert – og Ånden var de opptatt med, men
blodet ble skjøvet i bakgrunnen eller helt utelatt – det vil si, fornektet.
Vi kan spørre: Hvor mye betyr dette med Jesu blod i den
kristelige forsamling i dag? Hvor mye betyr denne død særlig innenfor
bestemte retninger – retninger som mer og mer også får innflytelse
i og preger bedehusforsamlingen etter hvert? Nei, det er frelse bare
i å stille seg åpen for Ånden! Hvilken Ånd er det? Det er iallfall
ikke Guds Ånd – sannhetens Ånd! For Han – som vi leser det her – vitner
om blodet! Nødvendigheten av Jesu offerdød. Vannet, blodet
og Ånden samstemmer, leser vi.
Mennesket er altså på grunn av sitt syndige kjød – syndige
vesen – helt og aldeles utestengt fra samfunnet med Gud. Aldeles utestengt
fra muligheten for samfunn. Det måtte gjøres soning! All åndelighet
som ikke har sin grunn i denne soning – dette blod – er og kan aldri
bli noe annet enn menneskets egen religiøsitet. Det var blodet den
kostbare pris som alene åpnet et stengt Paradis.
Derfor skal du vite at du har evig liv, du som
tar din tilflukt til dette, skriver apostelen til deg (v.13), for
det er nemlig ingen ringere enn Gud selv som vitner om sin Sønn. Det
er Han som vitner om dette evige liv Han har gitt deg i sin
Sønn (v.9-11) - det er Han som vitner om kraften i dette blod
som ble utøst der på korset. Det hadde nemlig den kraft å forsone
Gud med en fallen verden: «Men alt dette er av Gud, Han som forlikte
oss med seg selv ved Kristus og gav oss forlikelsens tjeneste.» (2
Kor 5:18).
Men her er noe veldig viktig å stanse for – hvor stor
utstrekning har denne forsoningen, i hvilken grad og hvor lenge varer
den? Synes du det er et underlig spørsmål? Da kan du ikke ha merket
deg mye hvordan praksis er blant oss, og hvordan forkynnelsen behandler
det.
For en del så er alt det vi har talt til nå helt greit.
Vi kommer til Gud ved Jesus Kristus som aldeles fortapte sjeler –
men så var det veien videre da. Da kan du oppleve at det hele tar
en dreining bort fra det du ble frelst ved. Du blir i virkeligheten
ført inn under loven igjen – men det er du deg ikke bevisst. Det er
i virkeligheten en regelrett forførelse som skjer – men det synes
jo så rimelig at det må være slik. Nå er du jo blitt en kristen og
da er det andre regler som gjelder. Dette å leve rettskaffent og sømmelig
osv. - noe som jo bør være en selvfølge for en kristen – det blir
gjort til et bud du må oppfylle for å kunne stå for Gud. Med andre
ord, fortsette å stå for Gud. Her kommer denne tilføyelsen vi nevnte
til å begynne med veldig på sin plass: «- og for at dere skal fortsette
å tro på Guds Sønns navn.» Tro på Guds Sønns navn! Ikke det og mitt
kristenliv i tillegg – nei for all del, men Jesus alene! Også nå!
Også videre! Også helt frem! Frem til det sted for tronen i himmelen
hvor jeg skal fortsette å synge om og lovprise dette navn – dette
frelsernavn – i all evighet!
E.K.
|
Vi nevnte åndelige retninger for hvem Jesu død spiller liten eller
ingen rolle – det er Ånden det fokuseres på. Men så har vi også konservative
retninger iblant oss, som står i samme fare. Som altså fører inn i
nøyaktig det samme, bare fra en annen kant. Menneskets forpliktelse
på å leve etter et bestemt mønster i tillegg. Dess mer dette lykkes
for dem, dess mindre rolle spiller Jesu død for dem. Men dette ser
de ikke nødvendigvis! Nei, hadde de sett det, da hadde de vel vendt
om de fleste av dem iallfall. Men det er vel ingen som får sagt det
til dem, så de blir gående der og gi hverandre navn av å leve, ut
fra hvor alvorlig de tar sin kristendom. De eneste som anklager dem
er de liberale. Og her ligger det noe vesentlig – det er det som så
ofte skjer, de måler seg på de liberale, og da kommer de jo godt ut,
og så lenge kan de leve i dette hovmodet, men hvorfor prøver de seg
ikke sant på loven, for å se om de kommer like godt ut av det!
Nei, loven er for dem bare blitt «kjøreregler» for livet
her – for vi har jo Jesus må vite. Men hva har du Han til? Alt? Eller
bare noe? Mye kanskje, men ikke alt? Da har du i virkeligheten ingenting.
Du har ikke livet! Hva hjelp er det da i alt det andre?
Hva leste vi ikke her: «Den som har Sønnen, har livet.
Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet.» (v.12).
Her står det kun om å ha Sønnen eller ikke ha Ham! Ikke
noe i tillegg! Nå skal jeg si noe som kan virke vanskelig for enkelte,
for vi beveger oss gjerne på melkestadiet: Den som har Sønnen lever
i samsvar med Guds bud. Det er en følge – en frukt - av å ha Sønnen
det. Og da taler vi ikke om et perfekt liv etter loven i det ytre
som vi med strev og møye får stablet opp, men et sinn for hvem synd
er synd og Gud er i Jesus Kristus eneste mulige tilflukt. Det er altså
et sinn som er etter Gud. Et sinn som har blitt i samsvar med Gud
– enig med Ham. Og ikke minst et sinn som kan glede seg i Gud. Som
våger å nærme seg Ham osv. – fordi det har troen på Sønnen.
Du er ikke lenger blant dem som ikke kommer til Ham fordi
dine gjerninger er onde, men du er blant dem som kommer til Ham for
å bli renset fra synd og all urettferdighet. Du er kommet til tro
på det som står skrevet: «Dersom vi bekjenner våre synder, er Han
trofast og rettferdig, så Han forlater oss syndene og renser oss fra
all urettferdighet.» (1 Joh 1:9).
Her står det ikke om å ikke ha synd og urettferdighet,
men om å bekjenne at du nettopp har det. Hvordan kan du bekjenne synder
for Gud, om du ikke har noen! Han driver da ikke noe gjøgleri med
oss.
Jeg kan ikke stå her og skryte av å ha en stor tro. Men
jeg kan ikke si at jeg har en liten tro heller. Det jeg kan si, er
at min tro er en tro til Ordet. Jeg klynger meg til det! Ordet om
Jesus. Ordet om korset. Det er ikke min sak å måle – men jeg tror
ikke på frelse i noe annet eller i noen annen.
Gud har gitt deg sin frelse, sitt evige liv - det som
gikk tapt i fallet – i sin Sønn, Jesus Kristus. For det er Hans liv
vi får del i - Jesus, Han som kom med vannet og blodet. Og hør hvilket
vitnesbyrd om din frelse: «For de er tre som vitner: Ånden og vannet
og blodet, og disse tre samstemmer.» (v.7-8). Et samstemmig vitnesbyrd!
Og det er altså ikke et vitnesbyrd uten betydning for deg, for hva
det vitnes om her, det er din frelsesgrunn!
Har du noen gang opplevd å stå ubeskyttet av Lammets
blod overfor den hellighet som åpenbares i loven, og smakt et stenk
av den evige ve, som hun skriver i sangen sin Berit Berg, da blir
korset alt i livet ditt, alt som betyr noe i ditt møte med Gud – Han
som henger der i ditt sted.
|
Søndag
før pinse
