|
Paulus står her midt oppe i den situasjon som han selv beskriver som en
normalsituasjon for en kristen i denne verden i 2 Tim 3:12: «Og alle som
vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, skal bli forfulgt.»
To ting å merke seg særlig i den
uttalelsen. Først: Han taler ikke her om en hvilken som helst gudfryktighet
– men gudfryktig i Jesus Kristus. Og for det annet: Skal – ikke kan bli,
muligens eller noe slikt – men nettopp skal bli forfulgt. En får nemlig
den onde selv på nakken.
Denne onde åndsmakt i tilværelsen
beskriver den samme apostel slik i Ef 6:12: «For vi har ikke kamp mot
kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere
i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet.»
Maktene, myndighetene, og verdens
herskere, som han taler om her er ikke mennesker, men åndsmakter. En kristen
kan ofte merke disse kreftene gjennom følelseslivet – følelsen av deres
nærvær – gjennom innskytelser, de nærmest hvisker deg i øret, men for
det meste møter dette oss gjennom mennesker som er i disse kreftenes vold,
ofte uten å være klar over det selv.
Jesus møtte jo dette blant annet
gjennom sin mest ihuga disippel, Peter, der han vil at Jesus skal gå utenom
trengsel og kors. Der sier Jesus like ut hvem som er aktiv gjennom Peter
i dette idet Han sier: «Vik bak meg, Satan! Du er til anstøt for meg,
for du har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører
menneskene til.» (Matt 16:23; Mark 8:33).
Han taler likesom ikke til Peter,
men til den ånd som der er virksom i Peter - som nå behersker Peter.
Det er noe veldig farlig for oss kristne – og jeg tror nok vi trygt kan
si: For oss nåtidskristne – nemlig dette Skriften beskriver som å bli
liggende etter. (Hebr 4:1).
Hva vil det si å bli liggende etter?
Er det noen her som frykter for det – eller i det hele tatt tenker på
det -: Jeg skulle vel ikke ha blitt liggende etter?
Merk deg alle rovdyr som jager
flokker – de går etter de som er svake. Nettopp de som blir liggende etter.
Jeg tror dette er en stor fare for oss. Vi er nettopp på grunn av all
velstand blitt så makelige i alle deler – og dette gir seg også utslag
på det åndelige området. Vel, vi tror da på Jesus! Vi trøster oss til
evangeliet? Hva mer skulle kreves? Ja, tror du virkelig på Jesus? Hviler
du i sannhet på Ham? Har du virkelig en sann trøst av evangeliet? Eller
er alt dette bare fåfengt drøm om noe du egentlig ikke har del i? Har
du ikke noe virkelig behov for å grave i Ordet? Rope til Gud om lys og
veiledning? Få en sann visshet om at du ikke i virkeligheten er på vei
til en stengt himmelport? Det vil si en evig fortapelse. Er du viss på
det?
Dersom du hadde to veier å velge
mellom for å komme til et nødvendig mål, og du visste på forhånd at den
ene var trygg, mens den andre inneholdt en snare som ville ta livet av
deg – ville du da bare slentre sorgløst av sted uten visshet om at du
var på den trygge veien? Jeg tror ikke det. Likevel er det nettopp hva
så mange gjør med tanke på evigheten – også av dem som går flittig på
bedehuset.
La du merke til av vers 14 i teksten
her at kristendommen på den tiden rett og slett kaltes Veien? Og et av
de mest kjente utsagn av Jesus i Skriften er jo nettopp der hvor Han sier:
«Jeg er Veien!» (Joh
14:6).
Da
ser vi at dette ikke er en vei du og jeg skal gå, slik som enhver menneskeskapt
religion i verden foreskriver, men veien er en person. I denne personen
er alt du og jeg behøver for himmel og jord. Rettferdighet, hellighet,
salighet, frelse, oppstandelse fra de døde osv. Det vil altså si at den
som er kommet inn på Veien, han er allerede fremme ved målet, for der
er nemlig Veien – Jesus – i denne stund. Jesus, Han du ved troen har fått
del i. Jesus, i hvem du er skjult i Gud. (Kol 3:3). Derfor står det også
å lese i Ef 2:6: «Han oppvakte oss med Ham og satte oss med Ham i himmelen,
i Kristus Jesus.»
E.K.
|
Det er dette alt for intet – alt for Jesu skyld alene – som møter slik
motstand i verden, fra det gamle menneske både i oss selv, og i mennesker
omkring oss.
Du kan jo umiddelbart undre deg
over at en slik gave skal møte motstand, men det skyldes i tilfelle at
du ikke kjenner til hva fallet bort fra Gud består i. Nemlig fallet for
denne fristelse: «Men Gud vet at den dagen dere eter av det, vil øynene
deres åpnes, dere vil bli slik som Gud og kjenne godt og ondt.» (1 Mos
3:5).
Her har du det enkle og likefremme
svaret på dette. Mennesket fikk noe inn her som har som konsekvens, egenrettferdighet,
hovmod, selvrettferdiggjørelse, selvhjulpenhet og selvopphøyelse. Veien
tilbake uttrykkes veldig presist i en sang vi finner i Sangboken: «Vår
formørkede forstand kan jo ikke sannhet kjenne, uten din den gode Ånd
vil sitt lys i oss opptenne; godt å tenke, tale, gjøre, dertil må din
Ånd oss føre.»
Det ble nemlig ikke som Satan
lovte, men tvert imot full forvirring om godt og ondt. Vi ser det blant
annet i vår tid, hvor det som er godt hånes og holdes for ondt, men det
som er ondt ofte fremheves som rett og godt.
Jeg er altså som en følge av fallet
som jeg har del i fullstendig avhengig av Ham Den Hellige Ånd, som Jesus
også kaller Sannhetens Ånd. At Han opplyser meg, så jeg virkelig kan se
og forstå forskjellen på godt og ondt. Men jeg må altså få det! Få av
og i Ham som det profeteres slik om i Joh 1:9: «Det sanne lys, som opplyser
hvert menneske, var i ferd med å komme til verden.»
Alt det jeg har forkynt deg her
- og alltid når du møter slike utsagn i Skriften - må du alltid se det
i forbindelse med det som skjedde på fallets dag. Det er det som skjedde
der vi må berges fra. Dette åndelige mørke som binder oss i synd borte
fra Gud.
Dette er hva som skjer i denne
teksten vår. Disse menneskene, forblindet som de var, forfølger her lyset,
og prøver å slukke det for å kunne fortsette rolig og uanfektet i mørket.
Gjerne med drømmer om egen fortreffelighet og endatil gudsfrykt og fromhet.
Men altså i et mørke som fører til at de forfølger Gud! Han som er lyset
og livet!
Jeg vil minne deg om dette, min venn: Ikke tid til å sove nå! Treng inn
på Herren til du får forsikringen om at du virkelig hører Ham til. Gå
til Ordet hvor alt er åpenbart, og bøy deg inn under det du ser der.
Hør Paulus her, når han vitner
om oppstandelsen av rettferdige og urettferdige: «Derfor legger jeg selv
vinn på alltid å ha en uskadd samvittighet for Gud og mennesker.» (v.16).
«Derfor legger jeg selv vinn på -» Vinn på!
Han måtte alltid inn der i lyset,
hvor han fikk se igjen. Han levde i lyset. Paulus var ikke syndfri, men
han var redd for at han skulle leve i synd. Gli tilbake i det mørke han
hadde erkjent i seg selv – i sitt kjødelige sinn.
Vi må ha lov til å spørre hverandre
til slutt her: Er det så om å gjøre for oss? Jeg er overbevist om at det
er et viktig spørsmål. Kom til Jesus! Ikke slå deg til ro med noe annet
enn Ham selv.
«Det
er for de dødes oppstandelse jeg i dag står for retten iblant dere!» sier
apostelen her. De dødes oppstandelse! Tenk hvilken nåde vi er utsatt for
– å få denne forsikring fra Herren selv, Han som lever evinnelig: Du skal
ikke dø, du skal leve, med Jesus til evig tid! La oss takke Ham!
|
Søndag
før pinse
