Tilbake            
                                               Sankthansdag /Jonsok

 

 




 

Dere må vende om til skaperen el. Vi forkynner evangeliet!

Apg 14:8 - 18

   8. I Lystra satt en mann som var lam i føttene, han var vanfør fra fødselen av og hadde aldri kunnet gå. 9. Denne mannen hørte Paulus tale. Paulus så nøye på ham, og da han så at han hadde tro til å bli helbredet, ropte han: 10. Reis deg og stå på dine føtter! Da sprang han opp og gikk omkring. 11. Men da folket så det som Paulus hadde gjort, begynte de å rope på lykaonisk: Gudene er blitt mennesker lik og er kommet ned til oss! 12. De kalte Barnabas for Zevs, og Paulus for Hermes, fordi det var han som førte ordet. 13. Og presten ved Zevs-templet som lå utenfor byen, kom med okser og kranser til porten, og ville ofre sammen med folkemengden. 14. Men da apostlene Barnabas og Paulus hørte det, sønderrev de sine klær, og sprang ut i folkemengden og ropte: 15. Hva er det dere gjør, menn? Også vi er mennesker under de samme kår som dere. Og vi forkynner dere evangeliet, at dere skal vende dere bort fra disse falske guder til den levende Gud, Han som gjorde himmelen og jorden og havet og alt som er i dem. 16. I tidligere slekters tid har Han latt alle hedningefolkene vandre sine egne veier. 17. Men Han lot seg ikke uten vitnesbyrd. Han gjorde godt. Fra himmelen sendte Han dere regn og fruktbare årstider, og Han mettet deres hjerter med føde og glede. 18. Og ved å si dette, fikk de med nød og neppe hindret folket fra å ofre til dem.
 

   «Vi forkynner dere evangeliet, at dere skal vende dere bort fra disse falske guder til den levende Gud!» (v.15).
   Hvem ofrer du til?
   Kanskje synes du dette er et underlig spørsmål, for det du forbinder med dette er det du også leser om i teksten her - hedninger som bringer forskjellige gjenstander, dyr og annet til torgs for å ofre det til en eller annen guddom de forestiller seg.
   Noen bøyer seg et visst antall ganger pr. dag mot et bestemt sted i verden, andre kjøper lys som de tenner for sin guddom og gir kanskje kjøtt og korn til klosteret, så munkene for den religionen skal ha til livets opphold osv.
   Denne guden, eller disse gudene - alt etter hvilken religion vi har med å gjøre - skal da, som en gjenytelse for denne gode gjerning, sørge for gode kår for dem, beskytte dem mot ondt osv.

   Tenk deg litt om nå - er det ikke nettopp slik mange ser for seg kristendommen også? Er det ikke nettopp slik mange lever sitt såkalte kristenliv? Og det har sin grunn i at man egentlig ikke kjenner evangeliet! Man bruker ordet evangelium riktignok, men man gir det et annet innhold enn hva Skriften gir det.
   Hvor ofte har du ikke hørt mennesker si: Jeg gjør jo så godt jeg kan! Gud kan vel ikke kreve mer av meg enn det?

   Altså ligger det en helt bestemt mening i dette - mer og mindre bevisst fra individ til individ, og denne mening er rett og slett denne: Da må vel Gud gi meg gjenytelse på dette! Iallfall må Han avstå fra å dømme meg, for jeg gjør jo så godt jeg kan!
   Dette er jo for det første ikke kristendom, det er religion oppstått i menneskets eget hjerte. Og for det andre: Hvem gjør så godt en kan? Vil du virkelig påstå at du i hele ditt liv - dag for dag - gjør så godt du kan? - Og har gjort det til nå? Kunne du virkelig ikke ha ytet mer? Kunne du ikke ha gjort mer? Kunne du ikke ha gitt mer? Hadde du behøvd å beholdt så mye for deg selv?
   Nei, skal vi være sanne, så er det ingen av oss som har gjort så godt vi kunne.

   Igjen spørsmålet: Hvem ofrer du til? Kanskje det ikke virker så fjernt lenger?

   Hedningens forhold til sin gud - eller sine guder - dreier seg jo heller ikke bare om ofringer, men også om håp. De håper på hjelp og redning derfra. Luther han sier det omtrent slik: Det du setter ditt håp til, det er din gud. Og om det da ikke er den sanne og levende Gud, er det altså en avgud.
   Kanskje trenger du ikke gjøre så store bevegelsen med hånda di i kveld, så når du lommeboka di. På innerlomma, på baklomma eller i veska. Hvem tør si seg helt fri fra å lite på sin inntekt! Eller kanskje det er helsa, den gode helsa, eller utdannelsen eller jobben, og slik kunne vi vel fortsette. Men hvor er så den sanne og levende Gud midt oppe i alt dette?

   Luther talte jo sterkt imot avlatshandelen i sin tid. Det kjenner vi jo til. Men jeg har av og til lurt på, hvor mange prosent av det som ligger i kollektkurven er i virkeligheten avlat! Man prøver å kjøpe seg en god samvittighet, stå seg noe bedre for Gud ved å gripe noe dypere i lommeboka.

   Og så har vi da dette her, som teksten vår peker særlig på - å begynne å dyrke forkynnere. Og da kanskje særlig såkalte helbredelsespredikanter. Det er det som er i ferd med å skje her, og apostlene sønderrev sine klær da de oppdaget det, står det. Å sønderrive sine klær, var jo en måte å vise dyp sorg og forferdelse på i den kulturen.
   Vi ser ikke den samme frykten hos mange predikanter. Frykten for å stjele, ikke bare ære fra Gud, men Guds plass hos mennesker.

   Ja, kanskje har det noe med oss å gjøre dette allikevel? Kanskje er vi ikke så moderne og opplyste som vi gjerne liker å tro.
   Men se hvor hjelpeløst mennesket i virkeligheten er! Legg nå hånda på brystet ditt, så kjenner du en muskel som banker der inne - den banker slik døgnet rundt, måned etter måned, år etter år, mens du er våken og mens du sover - men om det neste dunket skal komme eller ikke, det er det ikke du som råder med.
   Det er sannheten om oss - det er egentlig ikke vi som har styringen, det er Gud. Han som forkynner deg evangeliet - sitt evangelium - og ikke de tanker og forestillinger som stiger opp i ditt eget hjerte.

   «Vi forkynner dere evangeliet, at dere skal vende dere bort fra disse falske guder til den levende Gud!» (v.15).

   Altså må evangeliet være noe helt annet! Det må være noe annet enn det vi kan tenke oss til! Det må være noe annet enn å gjøre så godt en kan! Det må være noe annet enn at Gud krever av oss, for å gi gjenytelse!
   Det forkynnes på så mange måter gjennom hele Skriften dette - men det som preger all religion, det vil si menneskets vei til Gud, menneskets vei til frelse, det er at mennesket alltid er først - vi gir til Gud for så å få av Ham. Ja, det er lovens vei, og den skjønner vi oss på, et stykke på vei iallfall. Men hør nå hva apostelen Johannes forkynner: «I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at Han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.» (1 Joh 4:10). Og: «Vi elsker fordi Han elsket oss først.» (1 Joh 4:19).

   Her hører vi et motsatt budskap. Vi hører at Gud har vært først.
   Sett at du sitter her i kveld, og ikke er noen kristen - du elsker ikke Gud - nei, men Han elsker altså deg! Og Han har også handlet ut fra denne sin kjærlighet til ditt evige vel og sendt sin Sønn til soning for dine synder.
   Altså, alt sammen før du i det hele tatt har brydd deg om å tenke på Ham, sparte Han ikke engang sin egen Sønn - som Ordet vitner - men gav Ham for oss alle!
   Kan dette være mulig! Gjelder ikke dette de pene og de pyntelige, de som vil nok og lignende. Gud er der hvor godtfolk ferdes, som han sa Bjørnstjerne Bjørnson.
   Men det sier ikke Guds ord. Bare hør nå, for nå hører du evangeliet i sin rene form: «Mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige.» (Rom 5:6).
   For ugudelige! Men det er jo folk som ikke bryr seg om Ham! Folk som lever i fiendskap, og følger sine avguder! Ja, Han døde for dem - til en evig utfrielse for dem, vitner Ordet.
   Ja, men hva med kristelige gjerninger? Hva med å gjøre så godt en kan? Da må du høre evangeliet en gang til: «Den derimot som ikke har gjerninger, men tror på Ham som rettferdiggjør den ugudelige, han får sin tro tilregnet som rettferdighet.» (Rom 4:5).
   Den som ikke har gjerninger! Men det er jo det motsatte av hva nærmest alle tenker om det, ikke sant? Ja, evangeliet er en sjelden gjest, sier Luther. Vi lager oss gjerne noe som ligner, men som stemmer bedre overens med hva vi synes er rimelig.
   Dette vi gjerne kaller kristelige gjerninger, det er det samme som Gud kaller døde gjerninger, og lovgjerninger, og den som holder seg til dem er under forbannelse, vitner Ordet, og altså ikke under noen velsignelse, som vi gjerne tenker om det.
   På den annen side, så er det noe som heter frukt av evangeliet, men da må jo evangeliet være der først. Og evangeliet er for syndere!

   Om du ikke får tro det som den fortapte synder du i virkeligheten er - ja, så har du heller ikke del i det, og følgelig kan det heller ikke bli noen frukt av det. Det er som å ville høste frukt av et tre som ennå ikke er plantet.
   Slik er det mange som lever og strever. Kanskje du òg? Da må du høre apostelens ord her: «V
i forkynner dere evangeliet, at dere skal vende dere bort fra disse falske guder til den levende Gud!» (v.15).
   «Vi forkynner dere evangeliet!» Altså for at dere skal vende dere bort fra alle disse lovgjerningene og alt dette religiøse dere holder på med, og i stedet høre om og tro på Jesus, Guds Sønn - Han som gav seg selv i ditt sted, for at du ved det skulle være frelst!
   Ja men, hvis det er ved det Jesus har gjort, at jeg er frelst, da er det jo ikke noe å legge til - for sin gjerning, den har Han jo allerede gjort for flere tusen år siden!
   Ja, det er helt riktig det - det er jo også det Han selv sier fra korsets tre, og som du har hørt så mange ganger: «Det er fullbrakt!»
   Hva er det å legge til det som er fullbrakt? Skulle ikke være vanskelig å svare på det spørsmålet: Ingenting!
   Disse to apostlene vi leser om i teksten her, de hadde del i dette Guds evangelium - de hadde i sin dypeste erkjennelse forståelsen av, at de var frelst av pur nåde, uten noen egen fortjeneste. Og de hadde erkjennelsen av hva det hadde kostet Gud dette. Derfor var det også så fryktelig for dem, at disse hedningene ville begynne å tilbe dem, og ikke den Gud som hadde kjøpt dem så dyrt med sitt eget blod.

   Hvor er du nå? Det står deg helt fritt, du kan fortsette å dyrke dine avguder, trå dette Guds Lams blod under føtter idet du går ut herfra i kveld, eller du kan begynne å takke Gud i ditt hjerte, her og nå, for at dette også er utgytt for deg. Han sonet for hele verdens synd, leser vi, og da skal du jo vanskelig komme utenom!
   Det er også for deg!

 
  Takk at du tok mine byrder,
Eit høgfjell av skuld og av skam.
Du bar det på skuldrene dine,
Du skuldlause sonofferlam.

E.K.