Tilbake            
                                               Såmannssøndag

 

 

 



 

 

 

Du vet hvem du har lært av

2 Tim. 1, 1-5; 3, 14-17

   1 Paulus, ved Guds vilje Kristi Jesu apostel til å forkynne løftet om livet i Kristus Jesus, 2 - til Timoteus, min kjære sønn: Nåde, miskunn og fred fra Gud, vår Far, og Kristus Jesus, vår Herre! 3 Jeg takker Gud, som jeg fra mine forfedre av tjener med en ren samvittighet, når jeg stadig minnes deg i mine bønner, natt og dag. 4 Når jeg minnes dine tårer, lengter jeg etter å se deg igjen, så jeg kan bli fylt med glede. 5 For jeg er blitt minnet om din oppriktige tro, den som bodde først i din mormor Lois og i din mor Eunike, og som jeg er viss på også bor i deg.
   14 Men bli du i det du har lært og er blitt overbevist om. Du vet jo hvem du har lært det av, 15 og helt fra barndommen av kjenner du De hellige skrifter, som kan gjøre deg vis til frelse ved troen på Kristus Jesus. 16 Hele Skriften er innåndet av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet, 17 for at Guds menneske kan være fullkomment, satt i stand til all god gjerning.

 

   La oss begynne med begynnelsen her – hva apostelen åpenbarer for Timoteus sin medarbeider. Hør hva Paulus vitner om ham i Fil. 2,22: «- hans prøvede troskap kjenner dere. Som en sønn hjelper sin far, slik har han stått sammen med meg i tjenesten for evangeliet.» Dette skriver han like etter at han har beskrevet en ganske annen kategori: «Jeg har ingen likesinnet, som kan ha ekte omsorg for dere, for de søker alle sitt eget, ikke det som hører Kristus Jesus til.»
   Dette vare en lidelse for apostelen i den strid han sto midt oppe i til enhver tid som bærer av evangeliets hemmelighet – at de som skulle stå med viste seg å være som en råtten stokk å lene seg til – det gav etter. Derfor også det sterke uttrykket her i teksten, når han nevner Timoteus: «Timoteus, min kjære sønn!» (1,2). Du lærer å sette umåtelig pris på disse menneskene, og da særlig på bakgrunn av erfaring med den andre nevnte kategori.
   Du som er en kristen og virkelig har funnet frelsen i Jesus Kristus, du må sannelig besinne deg på hvorfor du fremdeles befinner deg i denne verden.

   Timoteus får lønn i rikelig mål - Paulus innvier ham i evangeliets hemmelighet på en særlig måte. Og så begynner han slik: «Paulus, ved Guds vilje Kristi Jesu apostel til å forkynne løftet om livet i Kristus Jesus.» (1,1).
   Har du fått hjertets opplyste øyne? Har du fått åpne ører, slik at du hører Hans røst når den lyder? Hva hørte du nå?
   Ved Guds – og ikke menneskers vilje – var Paulus apostel. Og til hva var han apostel? «- til å forkynne løftet om livet i Kristus Jesus.» Mange sitter i årtier og hører dette forkynt uten at de virkelig hører det. At det Gud lovte oss allerede på fallets dag, og gjentok opp igjennom historien – det som nå er et oppfylt løfte – det er livet i Kristus Jesus! At vi skulle få livet i Ham! Vi skulle ikke vinne det ved ett eller annet. Det var ikke noe vi skulle arbeide oss frem til. Det var ikke noe vi skulle vinne ved noen egen fromhet og lignende, som all religion jo dreier seg om, også den vi må kalle den kristelig-religiøse. Nei, vi skulle få dette livet i en annen person! I Jesus! Du har vel hørt hva Joh. 1,4-5, vitner: «I Ham var liv, og livet var menneskenes lys. Og lyset skinner i mørket, og mørket tok ikke imot det.»
   Nei, de tok ikke imot det de mange, de søkte dette lyset i andre ting og på andre steder – i sine gjerninger, i seg selv, i fornuften osv. Det forsmådde altså Guds gave – den apostelen i 2 Kor. 9,15, takker Gud for med disse ord: «Gud være takk for sin usigelige gave!» Usigelige! Det finnes altså ikke ord for det! Frelse for intet! Uforskyldt! For en annens fortjenestes skyld! Og det til tross for all vår synd, utroskap og elendighets skyld! Nå skal ikke det gjelde for Gud mer, nå er det Jesus Kristus alene som gjelder! Kan det bli bedre?

   Dette skriver han til Timoteus. Dette fikk Timoteus innsyn i – dette som kunne gjøre ham «vis til frelse,» som vi leser her. Men ved hva? Jo, «ved troen på Kristus Jesus.» (3,15). «- helt fra barndommen av kjenner du De hellige skrifter, som kan gjøre deg vis til frelse ved troen på Kristus Jesus.»
   Kanskje du er her nå også, som kjenner De hellige skrifter helt fra barndommen av. Men har du sett hvorfor de er gitt? For å gjøre deg vis til frelse ved troen på Kristus Jesus. Det er i den hensikt de finnes her på jord. Derfor også denne sterke oppfordring til Timoteus, og også til deg og meg som har fått del i det samme som ham: «Men bli du i det du har lært og er blitt overbevist om. Du vet jo hvem du har lært det av.» (3,14).

E.K.

   Ja, hvem hadde han nå lært det av? Jo, av Paulus apostelen som vi ser her – men enda mer av en annen, som det blir pekt på i 2 Tim. 1,14: «Ta vare på den fagre skatt som er betrodd deg, ved Den Hellige Ånd som bor i oss!»
   Ta vare på! Plutselig er det som om vi befinner oss i lovens rike. Det beror på deg! Men så fortsetter det: «- ved Den Hellige Ånd som bor i oss!» Merk deg slikt noe, så du venter hjelpen derfra den er å vente. «Jeg løfter mine øyne opp til fjellene: Hvor skal min hjelp komme fra? Min hjelp kommer fra Herren, himmelens og jordens skaper. Han skal ikke la din fot vakle, din vokter skal ikke slumre, osv.» (Slm. 121,1-3). Ja, du kjenner vel teksten.

   Men hva leste vi vel ikke her – hva er betrodd deg, du som er kommet til tro? Den fagre skatt! En fager skatt, kaller denne Herrens apostel det du har fått! Og denne fagre skatt er tiltenkt alle mennesker. Du graver den vel ikke ned?

   Apostelen skriver også noe her vi skal merke oss spesielt: «For jeg er blitt minnet om din oppriktige tro, den som bodde først i din mormor Lois og i din mor Eunike, og som jeg er viss på også bor i deg.» (1,5).
   «Din oppriktige tro.» Det finnes altså noe apostelen kaller en oppriktig tro. Det som også kalles en sann tro og en levende tro. Og alle ting har jo sitt motstykke. Altså må det også finnes en uoppriktig tro. En usann/falsk tro og en død tro. Om ikke den kjensgjerning får jage deg inn for Herren – ja, så har du en død tro. En tro som hviler i seg selv. En tro på sin egen tro. Men den oppriktige tro den hviler i Jesus alene. Det er som vi leste det her: «- ved troen på Kristus Jesus.» (3,15).
   Gud har lovt meg evig liv, som vi kan lese det i teksten vår her (1,1) - og som vi kan lese i 1 Joh. 5,11 - og gitt meg evig liv, og dette liv er i Hans Sønn.
   Lovt meg – meg! Gitt meg – meg! Hvor har jeg det fra? For å svare med katekismen: «Men Den Hellige Ånd har kalt meg ved evangeliet, opplyst meg ved sine gaver, helliggjort og oppholdt meg i den rette tro.» Eller for å svare ut fra det vi leser i teksten vår: Fra De hellige skrifter! (3,15).

   Det er jo tydelig at apostelen personlig kjente både hans mormor og mor, og også der hadde registrert denne oppriktige tro. Den som tross alt klynger seg til Jesus, da den ikke har noe annet å klynge seg til - enn si hvile i!
   Paulus minner ham om dette – og da må jeg tenke på det hebreerbrevets forfatter skriver i Hebr. 13,7: «Kom i hu deres veiledere, de som har talt Guds ord til dere! Legg merke til den utgang deres livsferd fikk, og følg etter dem i deres tro.»
   Ikke la deg drive omkring av alt mulig du får høre, om så døde står opp, men hold deg til Ordet og bønnen. Herren vil svare deg og veilede deg. Han lar jo ikke den fare vill som søker Ham. Men hører du på alt det som mennesker kommer med og tar deres ord for gitt uten videre, da kan du være sikker på at du føres inn i åndelig mørke. Og da ofte et åndelig mørke som fortoner seg som et enda større åndelig lys, enn det du hadde før. Hør hva Jesus sier i Mt. 6,23 og Luk. 11,35: «Men om ditt øye er sykt, da blir hele legemet mørkt. Er nå selve lyset i deg mørke, hvor dypt blir da mørket! Se da til at lyset i deg ikke er mørke!»
   Hva virker slike ord – en slik sannhet og virkelighet hos den oppriktige? Den driver ham til Jesus!

   Hør nå til sist igjen, hva apostelen har fått av Gud å forkynne deg: «- løftet om livet i Kristus Jesus!» (1,1).