Påskedag
  Tilbake            
                                               Påskedag

 

 

 

 



 

Begravet med Kristus el. Guds gjerning

Kol. 2, 12 - 15

   12 idet dere ble begravet med Ham i dåpen, og i den ble dere også oppreist med Ham, ved troen på Guds kraft - Han som oppreiste Kristus fra de døde. 13 Også dere var døde ved deres overtredelser og uomskårne kjød. Men Gud gjorde dere levende sammen med Kristus, idet Han tilgav oss alle våre overtredelser. 14 Han utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot. Det tok Han bort da Han naglet det til korset. 15 Han avvæpnet maktene og myndighetene og stilte dem åpenlyst til skue, da Han viste seg som seierherre over dem på korset.
 

   Det er bare en helt utrolig virkelighet som åpenbares for oss her i denne teksten. En herlig trøst for den arme troende som så ofte må lure på hvordan det skal gå med en slik en. «Mon jeg når det skjønne land, Som snåvar gong på gong?»
   Det er som å se for seg et hjelpeløst lite barn, stående overfor en flokk med villdyr på alle kanter. Alle odds imot. Det finnes ingen redning. Og så treder plutselig en kjempe av en kar frem.
   Hvilke villdyr? La oss nå bare ta det som er oss nærmest – synden. Synden i oss, som altså har den følge at det er skrevet et skyldbrev mot oss. Dette brevet som er skrevet med bud, det går oss imot, leser vi her. (v.14). For vi har ikke gjort – og gjør ikke det budet krever av oss. Så blir det oss følgelig til dom.
   I Joh. 7,19, sier Jesus til jødene: «Har ikke Moses gitt dere loven? Og ingen av dere holder loven!» Ingen av dere! Ikke
én! Det er da også hva som sies i Rom. 3,10: «Det er ikke én rettferdig, ikke en eneste.» Ikke en eneste! Det er igjen hentet fra Slm. 14,3, hvor vi kan lese: «De er alle veket av, alle sammen er fordervet. Det er ingen som gjør godt, ikke en eneste.» Igjen – ikke en eneste! Og Slm. 53,4: «De er alle avveket, alle sammen fordervet. Det er ingen som gjør godt, ikke en eneste.» Igjen - ikke en eneste!
   Derfor hadde vi altså opparbeidet oss skyld. Det var av den grunn skrevet et skyldbrev imot oss. Av den grunn var det også noen som hadde rett på oss. De kalles her maktene og myndighetene. (v.15). Vår synd og skyld gav djevelen rett på oss. Ja, det står endatil så sterkt i Ef. 2,1-3: «Også dere har Han gjort levende, dere som var døde ved deres overtredelser og synder. I disse vandret dere før på denne verdens vis, etter høvdingen over luftens makter, den ånd som nå er virksom i vantroens barn. Også vi vandret alle blant dem i vårt kjøds lyster, og vi gjorde kjødets og tankenes vilje. Vi var av naturen vredens barn likesom de andre.»
   Altså, til en slik grad har denne onde åndsmakt rett på oss grunnet synden at han til og med er virksom i oss. I oss! Det er svært å tenke på, ikke sant?
   Men det er så lenge vi kan defineres som vantroens barn. At vi ikke vil bøye oss for sannheten i Guds ord.

   Denne teksten vår begynner jo med en beskrivelse av dåpen. Hva som skjer i dåpen. Og vi vet jo hvor mye strid det har vært blant de troende på grunn av dette. Og for å ikke støte mennesker har mange lagt til sides hva Guds ord forkynner om det. En lyder altså mennesker mer enn Gud. Men hvem har gitt meg rett til å tone ned noe som helst i Guds ord?
   Ja men, dette er jo bare symboler på, sier mange. Det er ikke virkelig – det er bare bilder på det virkelige. Men det sier ikke Guds ord. Peter beskriver flommen i Noahs dager som et bilde på det som nå frelser oss – nemlig dåpen. (1 Pet. 3,21). Flommen var altså et bilde på – men det den var bilde på er jo virkelig.
   Nå vet vi jo at det også er frelse uten dåpen, der Ordet får lyde, og at selve dåpshandlingen ikke kan frelse oss om vi viker bort fra troen. En kan ikke peke tilbake på en dåpshandling dersom en ikke lever i et frelsende forhold til Jesus – vi skal ikke gå inn på det nå – men hør nå i all enfoldighet mot Ordet, hva som sies deg her i teksten, og spør så om det ikke ifølge Guds ord er frelse i dåpen: «- idet dere ble begravet med Ham i dåpen, og i den ble dere også oppreist med Ham, ved troen på Guds kraft - Han som oppreiste Kristus fra de døde.»
   Her står det at du ble begravet med Ham, og også i den oppreist med Ham. Er ikke det beskrivelse av frelsen? Jo, det er det! Det er altså ikke selve dåpshandlingen – det vil si det mennesket gjorde i den sammenheng – som skal være din trøst, men det Gud gav deg i dåpen, det eller rettere den du ble døpt til, eller overgitt til. Altså Guds handling i Jesus Kristus på dine vegne – dersom du da nå tar din tilflukt nettopp til det. Det vil si – tror på Ham som din frelser og forsoner! Det er Guds samvittighetspakt med deg. Som vi kan lese i Hebr. 9,14: «- hvor meget mer skal da Kristi blod - Han som i kraft av en evig Ånd bar seg selv frem for Gud som et lyteløst offer - rense vår samvittighet fra døde gjerninger så vi kan tjene den levende Gud!»
   Ser du? Det er Han som handler. Det er Han som ved evangeliets ord om Lammets blod, renser vår samvittighet. Det stiller deg nemlig frem som om du aldri hadde syndet. Ren og rettferdig, Himmelen verdig, er du i verdens frelser alt nu. Uten flekk og lyte for Gud.

   Idet dette begynner å gå opp for et menneskes hjerte, opplever det også at synd og skyld ikke får holde det nede lenger. Jeg er fri i Jesus! Ved Hans verk! Du får ånde fritt! For som jeg nevnte om det hjelpeløse barnet og kjempen som treder frem for det til å begynne med – så ser du i denne teksten Han som hele veien handler for oss. Merk deg det, for det er nemlig evangeliets ord: For oss!

E.K.

   La oss lese denne korte teksten og merke oss nettopp dette: «- idet dere ble begravet med Ham i dåpen, og i den ble dere også oppreist med Ham, ved troen på Guds kraft - Han som oppreiste Kristus fra de døde.» Og troen igjen er jo som kjent en Guds gave, virket i oss ved nådens åpenbaring. «Også dere var døde ved deres overtredelser og uomskårne kjød. Men Gud gjorde dere levende sammen med Kristus» – Gud gjorde det! – «idet Han tilgav oss alle våre overtredelser.» Han tilgav oss! «Han utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot. Det tok Han bort da Han naglet det til korset.» Hvem gjorde det? Jo, Han utslettet skyldbrevet. Det var ikke mulig for meg og deg – men Han kunne – ja, både kunne og ville. Han tok det bort, leser vi, og det på denne måte at Han lot det nagle til korsets tre, på sitt eget hellige legeme. «Han avvæpnet maktene og myndighetene,» leser vi videre – «og stilte dem åpenlyst til skue, da Han viste seg som seierherre over dem på korset.»
   Du ser – det tales om Ham hele veien her. Vi er bare passive tilskuere til dette frelsesverket. Som det også ble sagt til Israel ved et tilfelle der de sto overfor fiendemakten: «Men det er ikke dere som skal kjempe her. Dere skal bare stille dere opp og stå og se den frelse Herren vil gi dere.» (2 Krøn. 20,17). Og til Job: «Vend ditt øre til dette, Job! Stå stille og gi akt på Guds under!» (Job 37,14).
   Ja, gå du ut i striden, men vit at det er Gud som kjemper og seirer, ikke du!

   Kanskje har du tenkt at det å bli og være en kristen, det er å være nærmest syndfri iallfall – kjempe og stride. Men hva leste vi her? Legg nå virkelig øret til det! «Men Gud gjorde dere levende sammen med Kristus, idet Han tilgav oss alle våre overtredelser.» (v.13).
   Ikke ved noen mektig inngrippen i deg, så du likesom ble løftet opp på et høyere plan og lignende, men rett og slett ved at Han tilgav deg din synd! Det er jo ikke noe som skjer i deg – det er noe som skjer i Gud! Og det er jo også budskapet som går ut fra himmelen til denne falne verden – at Gud er forsonet i Kristus. Han er ikke lenger vred. Han kommer til deg med sin fred. Han har nemlig selv gjort opp for deg.
   Men om noen har hatt en god grunn til å ha imot deg, fordi du har gjort eller sagt noe som har rammet vedkommende, og du får høre at du er tilgitt, så kan det føre til en følbar glede hos deg, men det er jo ikke den følbare gleden som er saken, men den andres tilgivelse, ikke sant?
   Så kan også vi oppleve en følbar fred og glede, når vi ut fra Ordet blir overbevist om nåde og tilgivelse – og vi kan også ha mektige opplevelser av Guds Ånds nærvær om Han vil utruste deg til en bestemt gjerning. Noen kaller dette siste en åndsdåp – men den sanne åndsdåp, den skjer idet et menneske smelter sammen med Herren ved tro på evangeliets ord. Da flytter Den Hellige Ånd inn i et menneske.
   Men denne eventuelle følbare fred og glede, eller mektige åndsopplevelse er aldri selve saken – det er nemlig hva Gud har gjort i Jesus Kristus helt uavhengig av, og aldeles utenfor deg som er selve saken. Det som forkynnes deg i evangeliet. Det som også kalles Guds nådes ord. Det er det du blir frelst ved, og det er det du holdes oppe ved – og ikke minst; det er det Han handler ved i og gjennom deg. Det som ikke er virket ved det, det er ikke av Gud – det er døde gjerninger, om det tar seg aldri så fint ut i menneskers øyne. Får ikke Han tjene deg, kan du aldri tjene Ham, for å si det enkelt. Men om det kan sies enkelt, er det ikke så enkelt i praksis, vet vi – for vi blander så snart vårt gamle menneske inn i dette.
   Nei, lev i nåden slik den er åpenbart oss i Jesus Kristus, så har vi det Guds løfte over oss at det skal skje som Han vil.

   Vi har belyst noe iallfall, Guds nådes utslag i forskjellig nå – og vårt vitnesbyrd, vi som er troende – grunnen til at vi kaller oss, og våger å tro at vi er kristne - skal vi avslutte med: «Han tilgav oss alle våre overtredelser. Han utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot. Det tok Han bort da Han naglet det til korset.»
   Noen annen grunn får vi aldri! La oss takke Ham for denne! «Han kan fullkomment frelse dem som kommer til Gud ved Ham, da Han alltid lever til å gå i forbønn for dem.» (Hebr. 7,25). Da Han alltid lever til å gjøre dette sitt fullkomne verk gjeldende for oss, som ikke vet oss noe annet til frelse og liv!

 

Til toppen