Palmesøndag

   Det har vært en strid som har rast i verden fra fallets dag av - og Skriften røper at det brøt ut strid i himmelen før det - og striden har fra første stund av, vært rettet mot Ham som «ikke holdt det for et røvet bytte å være Gud lik.» (v.6).
   En har villet berøve Ham Hans navn og Hans ære, og overføre det på seg selv. Vi vil selv være noe, selv om sannheten er den, at vi bare er falne syndere, hjemfalne til Guds dom. Hør bare hva de falske vingårdsmenn sier, når det går opp for dem hvem Jesus i virkeligheten er - og dette er gjengitt hos tre av evangelistene: «Men da vingårdsmennene så Sønnen, sa de seg imellom: Dette er arvingen. Kom, la oss slå Ham i hjel, så kan vi overta arven Hans!»
   - Denne striden er det som raser for fullt den dag i dag, og den som ikke finner skjul og tilfluktssted i tide, han går evig fortapt i møte med den levende Gud - det er vår ære, eller rettere sagt, mangel på sådan.
   Det står, at «vi står uten ære for Gud» (Rom 3:23) - fattes Guds ære, som det før het. Det vil si, at vi er æreløse i Guds øyne, altså at Han ikke finner noe å rose hos oss - alt er besmittet av synd.
   Det er ingen hyggelig sannhet - derfor skal denne sunne lære ikke bli tålt i de siste dager, ifølge apostelen Paulus (2 Tim 4:3) - men det er sannheten!
   Men fordi den levner oss uten ære, strider vi imot den. - En kjenner protesten og opprøret der inne i hjertet. Det er selve vår person Guds ord rammer som med et dolkestøt her. Og det som dessverre er skjedd med mang en sjel som kaller seg kristen, det er at han har gått utenom denne bøygen, med andre ord, gått utenom sannheten, og er blitt «overkledd uten å bli avkledd,» slik at han i virkeligheten fremdeles går i sitt eget. Derfor hører du også stadig: Ikke prat om synd - om vårt fall - om vår elendighet osv. - forkynn noe som er mer hyggelig! - Og dette «mer hyggelige» det er da et eller annet som faller rosende ut for vår del.
   Men dette er fremdeles den brede vei til fortapelsen, bare at den nå er kledd i et åndelig skrud, fullt av kristelige talemåter, religiøse følelser og gjerne åndelige manifestasjoner også - men alt i en omvei rundt sannheten.
   Hvordan kan et menneske være av sannheten - født ved sannhets ord, som han skriver apostelen Jakob (Jak 1:18) - og så ikke tåle sannheten?

   Skriften forkynner hva denne striden i tilværelsen har sin årsak i - blant annet hos profeten Esekiel leser vi en avsløring av djevelens fall: «Menneskesønn! Stem i en klagesang over Tyrus' konge, og si til ham: Så sier Herren Herren: Du var seglet på den velordnede bygning, full av visdom og fullkommen i skjønnhet! I Eden, Guds hage, bodde du. Kostbare steiner dekket deg: karneol, topas, diamant, krysolitt, onyks, jaspis, safir, karfunkel og smaragd, og gull. Dine trommer og fløyter var i fullt arbeid hos deg. Den dag du ble skapt, stod de rede. Du var en salvet kjerub med dekkende vinger, og jeg satte deg på Guds hellige fjell. Der gikk du omkring blant skinnende steiner. Ustraffelig var du i din ferd fra den dag du ble skapt, til det ble funnet urettferdighet hos deg. Ved din store handel ble ditt indre fylt med urett, og du syndet. Så vanhelliget jeg deg og drev deg bort fra Guds fjell. Jeg gjorde deg til intet, du salvede kjerub, så du ikke mer fikk være blant de skinnende steiner. Ditt hjerte opphøyet seg for din skjønnhets skyld. Du ødela din visdom på grunn av din glans. Jeg kastet deg til jorden, jeg la deg ned for kongers ansikt, slik at de kunne se på deg med lyst. Ved dine mange misgjerninger, ved din urettferdige handel, vanhelliget du dine helligdommer. Derfor lar jeg ild gå ut fra deg, og den skal fortære deg. Jeg gjør deg til aske på jorden for alle deres øyne som ser deg. Alle de som kjente deg blant folkene, er forferdet over deg. En redsel er du blitt, og du er blitt borte - for evig tid.» (Esek 28:12-19).
   Her ser du den onde før han falt, du ser hans fall, hva det besto i, og hvordan han skal ende til slutt. Og han vet det! - Det står at han raser, «fordi han vet at han bare har en liten tid.» (Åp 12:12).
   Men hva besto så fallet i? «Ditt hjerte opphøyet seg for din skjønnhets skyld. Du ødela din visdom på grunn av din glans.» (v.17a).
   Han så på seg selv, ble opptatt med seg selv, fikk nok i seg selv, ble med andre ord egosentrisk - og nettopp dette var det han brakte til de første mennesker, der han dukket opp i hagen i slangens skikkelse, og sa: «Dere kommer slett ikke til å dø! Men Gud vet at den dagen dere eter av det, vil øynene deres åpnes, dere vil bli slik som Gud og kjenne godt og ondt.» (1 Mos 3:4-5).
   Dere vil bli slik som Gud! Ser du det? - det samme fall igjen.
   Hva leste vi om den onde: «Ustraffelig var du i din ferd fra den dag du ble skapt, til det ble funnet urettferdighet hos deg.» (v.15).
   Nå kommer han til mennesket og forkynner at det er urettferdighet i Gud. - Han lyver for dere! - Han holder noe tilbake! - Noe Han ikke unner dere! - Og dette åt de.

E.K.

   Dette har så ridd oss mennesker siden. En utpreget mistro til Gud, og et umettelig begjær etter selv å innta toppen - i alle slags sammenhenger å bli «kongen på haugen.»
   Den verste form for dette, er når det kler seg ut som kristendom!
   Men sann kristendom er det eneste i tilværelsen som tar et brudd med dette! - Alt annet er bare forskjellige former av det samme - og derfor er den også så foraktet og uforstått av verden. Som vi leste i teksten vår: - et annet sinn! (v.5). - Og hør på dette sinn: «Han som, da Han var i Guds skikkelse, ikke holdt det for et røvet bytte å være Gud lik, men gav avkall på det og tok en tjeners skikkelse på seg.» (v.6-7a).
   Men gav avkall på det! - Gav avkall på sitt eget for vår skyld! - Her er en som ikke kretser om seg selv, selv om Han, menneskelig talt, hadde all mulig grunn til det - Han er virkelig Gud lik! - Og så fornedrer Han seg selv, inntil korsets død! (v.8). - For å berge andre ved det. Det er det sinn Gud vil se, det er det sinn Han har behag i, og det er det sinn det naturlige menneske er i opprør mot.
   Derfor skal det skje som vi leser her i teksten - dette blir enden på denne striden: «Derfor har og Gud høyt opphøyet Ham og gitt Ham det navn som er over alle navn, for at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen og på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære.» (v.9-11).
   Det er det sinn som er i Jesus Kristus, som skal seire og bli stående igjen med ære.

   Når du har sittet og hørt nå, så har du vel også plassert deg selv, eller opplever at det du har hørt plasserer deg - hvor befinner du deg i forhold til dette?
   Fordi dette fiendskapet er i det naturlige menneske, kan aldri sann kristendom og sanne kristne bli populære i verden, for en sann kristen har fått et annet sinn, som er i strid med det sinn som er i verden, og går følgelig en annen vei, som er motsatt verdens.
   Derfor forakter verden ham, fordi han har bøyd seg, og dermed blir stående som en anklage mot dem som ikke har gjort det.

   Den første som falt som et blodig offer for dette, var Abel - han ofret blod som vi vet - han erkjente altså nødvendigheten av at et uskyldig lam måtte dø i synderens sted til en soning. - Og Gud hadde behag i Abels offer, leser vi. (1 Mos 4:4). Men Kain som ikke ville erkjenne sannheten, hans offer ble ikke tatt imot, samme hvor fint han stelte i stand og hvor mye han ofret! (1 Mos 4:5). - Legg deg det på hjerte! - Og la nå det få tale til deg, du som så gjerne vil nå himmel og salighet: Gud tar bare imot Jesu offer! - Han har bare behag i Jesu offer! Det er det sanne offer - et lyteløst lam, det rette sinnelag, den Rettferdige for urettferdige.

   Du spør: Hvordan skal jeg bli frelst? - Hvordan skal jeg nå frem til himmel og salighet? Hør, for i dette ligger alt du trenger å høre: «Gud hadde behag i Abels offer!»
   Du må ta din tilflukt til det Gud har behag i! Nemlig Jesu Kristi offer og gave. Det er blodets sikre grunn! Så vokt deg for all denne opptattheten med deg selv - hva du skal bli - og se på Jesus i stedet! Han er det som skal bli stående igjen med ære, sammen med alle dem som tok sin tilflukt til Ham.
   Jesu offer er en fullkommen soning for din synd - én gang for alle. (Hebr 10:10). Den behøver ikke å gjentas, derfor kan du ta din tilflukt til den til enhver tid og i enhver situasjon - men du kan ikke få både Hans' og ditt eget.

   Tenk å kunne få se helt bort fra alt annet, og ha nok i Ham - ja, da blir du frigjort og glad! - Da lever du et sant kristenliv!

   Vår Jesus, Han red inn i Jerusalem på en asenfole - det var ikke noe glitter og stas - som en sa: Gull trenger ikke å forgylles, det er bra nok som det er!
   Vi behøver heller ikke å pynte på kristendommen for at verden skal synes om den, det er en avvei, som bare tilsynelatende fører frem. - Ordet om korset er og blir en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det - nettopp det - en Guds kraft. (1 Kor 1:18).

   Er det her du lever? - Er det dette du må ha også i dag? - Fordi:

Meg til frelse jeg intet vet
Uten deg Guds Lam,
Ene i din rettferdighet
Skjules all min skam.