|
Å du, hvor
stort evangeliet var for apostelen! Hvor stort det var for ham personlig
altså! At en slik en som jeg - som endatil har forfulgt Guds
Sønn fnysende av vold - har møtt en slik kjærlighet
til meg. At Han ikke bare aller nådigst tar meg inn, men ber
meg glemme alt som ligger bak, og setter meg inn i den største
tjeneste - nemlig å vitne for andre om den samme nåde
som jeg selv er gjenstand for - Guds nådes evangelium!
Bare hør ham her: «Men for meg selv
akter jeg ikke mitt liv et ord verd, når jeg bare kan fullende
mitt løp og den tjeneste som jeg fikk av Herren Jesus: å
vitne om Guds nådes evangelium.» (v.24).
Mitt liv! - det er nå det mest dyrebare
vi har! - ikke et ord verd i denne sammenheng, bare jeg kan fullende
mitt løp og den tjeneste som jeg fikk av Herren Jesus! Han
setter det opp i forhold til hverandre - og da taper hans liv! Det
blir minst verd av de to.
Om denne dyrebare skatt vitner han i 1 Tim 1:15:
«Det er et troverdig ord, fullt verdt å motta: Kristus
Jesus kom til verden for å frelse syndere, og blant dem er jeg
den største.»
For å frelse syndere! Det kan - midt i denne
klamme atmosfære av kristelighet, vi i så stor grad befinner
oss i, i dag - ikke ropes høyt nok: For å frelse syndere!
Og så vender han blikk og oppmerksomhet inn mot seg selv, og
vitner: «- blant dem er jeg den største.»
Merk deg det nå! - når apostelen vendte
blikk og oppmerksomhet inn mot seg selv, da så han alltid det
samme - den største av alle syndere! Alltid! Det var
ikke noe som gikk over! Hva ser du? Derfor skriver han også
i 2 Tim 4:7, om noe han kaller troens gode strid: «Jeg
har stridd den gode strid, fullendt løpet, bevart troen.»
Denne gode strid kaller han to steder i 1 Tim.
For troens gode strid! For det blir i sannhet en strid, for den som
får del i evangeliets hemmelighet - en strid fordi det er en
fremmed sak for det gamle menneske i deg, og en strid fordi alle mørke
makter vil søke å fravriste deg dette, for at din egen
sjel ikke skal nå frelst hjem, og ikke minst for at du ikke
skal spre dette til andre.
«Jeg kommer snart! Hold fast på det
du har, for at ingen skal ta din krone,» sier Herren i Åp
3,11. Det du har! Ja, hva er nå det? Jo, «håpet
om frelse som hjelm!» skriver han til Tessalonikerne. (1 Tess
5,8). Hjelmen skulle ta av for alle hugg og slag mot hodet, ikke sant?
Det er hva du har, og det er ikke et slikt håp ut i luften,
som at jeg håper det blir fint vær neste uke. Det kan
du jo ikke vite for sikkert. Men det er et håp knyttet til Jesus,
og hør da hvordan Skriften vitner om det i Rom 8:24: «For
i håpet er vi frelst.»
Det er altså ikke slik: Jeg håper
jeg blir frelst! - som om det var knyttet til noe usikkert, men i
håpet er du frelst, fordi det er knyttet til Ham som
er fast og sikker. Som er og forblir den samme!
Så skriver Hebreerbrevets forfatter i Hebr
10:23: «La oss holde urokkelig fast ved bekjennelsen av vårt
håp, for Han er trofast som gav løftet.»
Urokkelig! Du kan tenke en jernpåle slått
langt ned i fjellet - den lar seg ikke rokke en millimeter. Slik er
du kalt til å holde urokkelig fast ved bekjennelsen av ditt
håp! Ja, da kreves det muskler, da kreves det vilje av stål!
Nei, da kreves en eneste ting - at du får festet blikket på
grunnen til håpet: «- for Han er trofast som gav løftet.»
Fest ditt øye på Jesus, og la ingen forvirre deg her!
Det står i Sak 3, om ypperstepresten Josva
som står for Herrens engels åsyn i skitne klær,
og hvordan Herren sørger for å få dem av ham og
kle ham i høytidsklær i stedet - der kan vi lese i vers
5: «Da sa jeg: Sett en ren lue på hans hode! Og de satte
den rene luen på hodet hans og hadde på ham andre klær
mens Herrens engel stod der.»
|
En ren lue! - det har Herren sørget for er satt på deg,
du som er kommet til Jesus i dine skitne klær, og vi hørte
nettopp hva denne luen var - «- for at ingen skal ta din krone!»
Din krone! En krone er satt på ditt hode! Kan du tenke
deg det? Ikke spøk det bort på noen måte! Det viser
noe av hvor høyt Gud, Herren setter vår frelse, og hvor
høye de er de kår vi er satt inn i som kristne - og det
uten grunn i oss, uforskyldt av Hans nåde! Så begynn gjerne
å se stort på det du også. For det er stort! Det
er stort å være frelst!
Det er derfor vi kan lese disse vitnesbyrd av
apostelen - hva han var villig til å ta på seg og lide
for evangeliets skyld. «Jeg holdt ikke tilbake noe av det som
kunne være til gagn for dere, men forkynte dere det og lærte
dere det offentlig og i husene. Jeg vitnet både for jøder
og for grekere om omvendelse til Gud og troen på vår Herre
Jesus Kristus,» sier han her. (v.20-21).
Som kunne være til gagn for dere! De lå
ham på hjertet! Ikke det at Paulus hadde denne kjærlighet
ut fra sitt eget hjerte - som det også er med oss, det er ikke
vår kjærlighet som driver oss, men Kristi kjærlighet
- vi ser oss som gjenstand for denne betingelsesløse kjærlighet
fra Hans side, som har satt alt som taler imot oss til sides og ut
av kraft, og kun latt oss beholde det som løfter oss til himmelen
og setter oss på en trone der. Guds nådes evangelium,
som han betegner det her. Nåden er sentral i alt som har med
forholdet mellom den hellige Gud og det syndige menneske å gjøre.
Alt er grunnet på nåde! Alt! Det må
det være, for det er ikke noe ved eller i oss som er elskelig
i Guds øyne. Guds bilde i oss er tapt ved fallet og alt
er synd. Vi får like det eller ikke, men det er Guds dom over
det gamle menneske.
«Av nåde alt jeg får, Hos Gud
fra først til sist, Av nåde leges mine sår, Av
legen Jesus Krist.» Du kjenner kan hende sangen? Fra først
til sist!
Hør det nå da! - alt som har med
Gud og deg å gjøre her og nå i denne stund, er
grunnet på nåde! Får det løsnet blikket
noe fra der hvor apostelen kun fant en stor synder - ja, den største
av alle? Det er ikke grunnet på noe hos meg, dette samfunn med
Gud, det er grunnet på Jesus alene!
Det er du kalt til å holde urokkelig fast
på! Glipper det her, så bærer det ned i undergangen,
så sant som Gud taler sannhet til oss. Da blir ordet om Jesus,
noe mer enn bare en slik katekismelekse, du snart er lei av å
høre om, Han blir selve Livet - ja, Livets ord! Han du må
ha fremfor alt annet! Da blir det salig det som står skrevet
om Ham: «- for Han er trofast som gav løftet.»
Det er godt om en kan få hvile blikket der! Han skal
gjøre det!
Så lenge du har blikket rettet på
deg selv i tro på at Gud kan bruke noe der, ser du aldri hvilen
i Jesus - for den er for syndere, fortapte syndere.
Det vi ofte ikke ser er at vi fremdeles er fortapte
syndere også etter gjenfødelsen ved tro, i oss selv.
Vi lever i nåderiket, livet i Kristus!
Apostelen nærmet seg avslutningen av sitt løp,
sin tjeneste: «Og se, bundet av Ånden drar jeg nå
til Jerusalem, og vet ikke hva som skal møte meg der. Jeg vet
bare at Den Hellige Ånd i by etter by vitner for meg og sier
at lenker og trengsler venter meg.» (v.22-23). Men det var ikke
det som opptok ham, men «for meg selv akter jeg ikke mitt liv
et ord verd, når jeg bare kan fullende mitt løp og den
tjeneste som jeg fikk av Herren Jesus: å vitne om Guds nådes
evangelium.»
Og nå er altså dette Guds nådes
evangelium, nådde frem til deg, og har vendt din destinasjon
fra helvete til himmel! Det er vel noe å takke Ham for?
|
Olavsdagen /
Olsok
