Tilbake            
                                               Nyttårsdag / Jesu navnedag

 

 

 




Rik nok for alle

Rom. 10, 8b - 13

   8b Ordet er deg nær, i din munn og i ditt hjerte. Det er troens ord, det som vi forkynner. 9 For dersom du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud oppreiste Ham fra de døde, da skal du bli frelst. 10 Med hjertet tror en til rettferdighet, og med munnen bekjenner en til frelse. 11 For Skriften sier: Hver den som tror på Ham, skal ikke bli til skamme. 12 Her er ikke forskjell på jøde og greker. Alle har de samme Herre, som er rik nok for alle som påkaller Ham. 13 For hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst.
 

   «For dersom du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud oppreiste Ham fra de døde, da skal du bli frelst. 10 Med hjertet tror en til rettferdighet, og med munnen bekjenner en til frelse.» (v.9-10).

   Bibellærer Øivind Andersen påpeker noe når det gjelder uttrykksmåten i vers 5 og 6 i samme kapittel: «Moses skriver jo om rettferdigheten av loven: - Men rettferdigheten av tro sier: -»
   La du merke til forskjellen? Moses skriver om rettferdigheten av loven. Den taler altså ikke selv, for den finnes ikke! Det er ikke noen som innehar den! Men rettferdigheten av tro derimot - den sier! Den taler, for den finnes! Ja, den kan ikke finnes i et menneske uten å tale!
   Og da skal vi ta for oss noe her som dette vårt falne vesen, kjødet, så snart forvrenger til noe lovisk. Slik er det så ofte, at det Gud har gitt oss som en gave uforskyldt av nåde, det forvrenger vi til et Guds krav! Det Han gir oss av nåden i sitt hjerte, det gjør vi om til noe Han vil ha av oss. Tenk bare på dåpen, som av mange er gjort om til en lydighetshandling fra vår side - som om Gud hadde noen interesse i det! All den lydighet som skulle til, den har Han fått av sin Sønn, Jesus Kristus, på hele menneskehetens vegne, og gir oss nå befaling om å ta vår tilflukt til det - ja, maler det ut for vårt hjerte.
   Vi leste her: «For dersom du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud oppreiste ham fra de døde, da skal du bli frelst.» (v.9). Ja, dette krever Gud, sies det.
   La meg få stille noen enkle spørsmål. – I vers 14 i det samme kapittel kan vi lese: «Men hvordan kan de påkalle en som de ikke er kommet til tro på?» Svaret på det er jo svært så enkelt? Det er jo opplagt - de kan ikke! Og så videre: «Og hvordan kan de tro på en som de ikke har hørt om?» Svaret på dette er jo like opplagt! «Og hvordan kan de høre uten at det er noen som forkynner?» Du har vel svaret også på dette? Og til slutt: «Og hvordan kan de forkynne, uten at de blir utsendt?» (v.15).
   Ser du ikke at det alt er av Gud, fra A til Å! Munnens bekjennelse av Jesus og Hans frelsesverk, er ikke noe Gud krever av et menneske til frelse, men noe Gud gir, ved at Han åpenbarer nettopp Jesus og Hans frelsesverk i det menneskets hjerte. Det vil si, at Han virker troen ved sitt evangelium. Og da bekjenner jo det mennesket hjertets tro, som en frukt. Som en frukt av det som er blitt det åpenbart. Som det heter i en gammel sang: «Hjertetrangen anfører sangen, Emnet er Jesu Kristi blod!»
   Skulle Gud frelse et menneske fordi det bekjenner seg som kristen? Når et menneske bekjenner troen på Jesus, er det jo allerede frelst! Som vi også hørte det her: «Men hvordan kan de påkalle en som de ikke er kommet til tro på?» Eller vi kan si det slik, helt innenfor den samme ramme: «Hvordan kan de bekjenne en som de ikke er kommet til tro på?»
   Vi ser det jo også ut fra vers 11 i teksten vår her: «
Hver den som tror på Ham, skal ikke bli til skamme.» Du ser troen er først – og så bekjennelsen som en frukt av den.
   Noen har trukket dette så langt, at de sier: «Dersom du ikke bekjenner troen for andre mennesker - for eksempel i forsamlingen - ja, så blir du ikke frelst!» Men igjen: Skal et menneske bekjenne troen på Jesus, så må det jo allerede ha troen, og er altså frelst! Ikke skal bli, men er!
   En annen ting er at, det er forunderlig om et menneske virkelig har troen, men aldri finner det bryet verd - om en kan si det på den måten - å tale med noen om det, eller vitne om det. En slags tro som er gått i dvale! Det tviler jeg på!
   «Søk da først Guds rike og Hans rettferdighet,» sier Jesus. (Mt. 6,33). Det du søker først av alt - først - det har du mer enn en alminnelig interesse av, det er jo livsavgjørende for deg.
   Hjertets tro og munnens bekjennelse, det er ikke noen krav – noe lovbud – fra Gud, det er rett og slett en beskrivelse av en kristen
.

Vi taler om den evangeliske tro. Det er den eneste tro som er av Gud til frelse. Alt annet er etterligninger av denne tro, og stammer fra mennesket selv - det falne vesen. Og kan dermed tilbakeføres til Satan selv. «Én tro,» vitner Skriften i Ef. 4,5. Én tro!
   Vi har et ufattelig godt budskap for oss her - bare hør!: «For Skriften sier: Hver den som tror på Ham, skal ikke bli til skamme. Her er ikke forskjell på jøde og greker. Alle har de samme Herre, som er rik nok for alle som påkaller Ham. For hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst.» (v.11-13).
 

E.K.

   Her står vi overfor den Gud som ikke gjør forskjell på folk: «Her er ikke forskjell på jøde og greker. Alle har de samme Herre!» Og hør om Ham - dersom du skulle ha kommet på den tanke at det er umulig for en som deg: «- som er rik nok for alle som påkaller Ham.» Rik nok for alle! Om det verst tenkelige menneske på denne jord, ut fra forkynnelsen begynte å påkalle Herren, så var Hans frelse også tilstrekkelig for det mennesket! Rik nok!
    «For hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst.» Hver den! Ingen forskjell! Hver den som påkaller Herrens navn, kan bli frelst? Nei, takk Gud! skal bli frelst! For «Han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens» kan vi lese i 1 Joh. 2,2.

   Her må du for all del ikke ta feil av veien! Veien er Jesus alene! (Joh. 14,6).

   Det ligger oss mennesker i blodet å regne med oss selv. Det har sin grunn i fallet og det ut fra det forvrengte syn på Gud. Han krever av oss og vi må yte – og vi tror at vi kan yte det som kreves, iallfall med Guds hjelp.
   Men der hvor synden er blitt levende ved budet, som apostelen vitner i Rom. 7,9, der innser det mennesket stadig klarere at dette er umulig å oppnå. – Også ved noen Guds hjelp. Materialet det skal bygges på er for dårlig – det brister. Det er verken Gud selv eller Hans lov - som jo bare er et uttrykk for Hans hellige vesen – det er noen feil ved – nei, det er meg selv som er problemet.
   Og når du ser at du ikke holder mål, ser du kan hende på andre kristne som synes å gjøre nettopp det – og så tenker du gjerne: Å, om jeg bare hadde vært som han eller henne. Hvor enklere hadde det ikke vært da. Da kunne jeg hatt stor frimodighet som kristen – men ikke slik som det er fatt med meg nå. Det er så mye i dette hjertet som ikke skulle vært der – så mange lyster og begjæringer som ikke hører en kristen til.
   Hør du!: Men sannheten er jo at det er slik fatt med deg – og du har innsett at det ikke lar seg forandre heller. Det har du jo prøvd. Hva kan løsningen da være? Det er jo åpenbart ikke i å forbedre deg! Det må være noe helt annet. Ja, hør hva apostelen Paulus utbryter i en lignende situasjon i
Rom. 7,25: «Gud være takk, ved Jesus Kristus, vår Herre! Jeg, som jeg er, tjener da Guds lov med mitt sinn, men syndens lov med mitt kjød.»
   Ved Jesus Kristus, vår Herre! Se det ja! Det var jo noe helt annet! Og hør hvordan Han frelser deg – ikke ved forbedring av ditt gamle menneske – nei, hør først fra Kol. 2,13: «Også dere var døde ved deres overtredelser og uomskårne kjød. Men Gud gjorde dere levende sammen med Kristus, idet Han tilgav oss alle våre overtredelser.»
   «- idet Han tilgav oss alle våre overtredelser.» Ikke ved forbedring, men ved tilgivelse! Ved forlatelse!
   Ja, slik ble vi kristne – ved tilgivelse – men nå når vi er kristne, da er det vel noe annet som gjelder? Vi kan lese i 1 Joh. 2,1-2: «Mine barn! Dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. Og hvis noen synder, har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige. Og Han er en soning for våre synder.»
   Det er jo klart at Herren ikke ønsker at vi skal synde, men Han regner med at det skjer, og derfor sender Han dette ordet til deg også nå i denne stund: «Og hvis noen synder, har vi en talsmann hos Faderen.» En talsmann som selv har sonet for all denne synd.
   Dette for at du ikke skal fortvile altså – selv om du måtte komme sytti ganger sju. Om du finner hjertet fullt av den største ondskap – ja, om du finner bare synd og direkte gudsfiendskap – skal du få komme til Ham med det i full overbevisning om at Han er både din talsmann og syndesoner, med andre ord din frelser. Din fullkomne frelser! Så du behøver altså ikke være som han eller henne du tenker er en bedre kristen enn deg for – som Ordet vitner her i teksten – Han er rik nok for alle som påkaller Ham. (v.12).
   Så er Hans nåde nok også for en som deg! Du må bare fortsette å komme til Ham slik som du nå engang er. Ja, fly til den fristaden skjønne, Frelserens vunder og sår!