Tilbake            
                                               Maria budskapsdag

 

 

 




Lydia i Filippi  el. Herrens frelsesåpenbaring ved Ordet

Ap.gj. 16, 12 - 15

   12 Derfra drog vi til Filippi, som er den første byen i den delen av Makedonia og en romersk koloni. Der i byen ble vi da noen dager. 13 På sabbatsdagen gikk vi utenfor byporten, ned til en elv, hvor de pleide å holde bønn. Vi satte oss der, og talte til kvinnene som var kommet sammen. 14 En av dem var en kvinne ved navn Lydia, en purpurkremmerske fra Tyatira, som dyrket Gud etter jødenes tro. Hun hørte på, og Herren åpnet hennes hjerte, så hun gav akt på det som ble talt av Paulus. 15 Da hun og de som tilhørte hennes hus, var blitt døpt, bad hun oss og sa: Så sant dere holder meg for å være en som tror på Herren, så kom hjem til meg og bo der! Og hun nødde oss.

   Det er mange slags tro i denne verden. Her hører vi om det som kalles jødenes tro. Denne Lydia dyrket Gud etter denne tro, leser vi. (v.14). Og her hadde altså disse menneskene et sted nede ved en elv hvor de pleide å komme sammen og holde bønn. (v.13).
   Der oppsøkte Paulus dem. Det er noe vondt å lese om det der, da du jo vet at disse menneskene bad forgjeves. Deres bønn ble ikke hørt. For de trodde at Gud hørte dem på noe annet grunnlag enn det Han selv hadde lagt. Det er det tragiske ved all falsk åndelighet, forstår du – en søker å nærme seg Gud på en grunn som ikke bærer. Ens tro stemmer ikke med virkeligheten.

   Men Gud – når Han ikke tar imot denne deres bønn, vil det da si at Han har forkastet dem? Nei! Gud er den som hører før vi ber – før vi roper. Gud er alltid først! Hva skriver vel ikke apostelen Johannes: «Vi elsker fordi Han elsket oss først.» (1 Joh. 4,19). Og: «I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at Han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.» (1 Joh. 4,10).
  
Gud kan ikke ta imot mennesket på noe annet grunnlag enn dette. Det er først når et menneske får se «nåden i Guds hjerte som Jesus frem har bragt,» som han beskriver det i sangen, Rosenius, at et menneske kan nærme seg Gud på en måte Gud kan ha behag i.
   Men hvordan har nå Jesus brakt frem denne nåden i Guds hjerte – ved hva er den åpenbart oss? Jo, som han skriver videre i sangen, Rosenius: «
ved korsets død og smerte, som Han for oss har smakt.» «- som Han for oss har smakt.»
   Det er den tro som er av Gud!

   «Gud lar sin sol gå opp over onde og gode, og lar det regne over rettferdige og urettferdige,» kan vi lese i Mt. 5,45. Men dette er bare så lenge vi vandrer her på denne jord. Når dette livet er over skjer det et evig skille, mellom dem som tok sin tilflukt til det Guds under som åpenbares der på korsets tre og alle – alle – de som valgte en annen vei. Om den så var bestrødd med gjerninger som skulle behage Gud. Hør bare hvordan den ytterste religiøsitet uttrykkes i en for oss kjent sang: «Ble min iver aldri matt.» Tenk deg det! Hvem i denne forsamling kan vitne og si det? Ble min iver aldri matt. Og videre: «gråt jeg både dag og natt.» En slik anger over synden altså. Hvem her kan oppvise det? Men om så var at du kunne vitne om begge dele, så lyder det sannhets ord videre i sangen: «syndens flekker er dog der.» Det kunne ikke fjerne det faktum at du er en synder stilt innfor en hellig Gud. Kun én mulighet – kun én vei – og den lyder slik: «kun i deg min frelse er!»

   Lydia dyrket Gud etter jødenes tro, leser vi her. Paulus som kom til henne der ved elvebredden denne dagen, han kjente til denne tro bedre enn de fleste, og hør hva han skriver om den i Rom. 10: «Brødre, mitt hjertes ønske og min bønn til Gud for dem er at de må bli frelst. For det vitnesbyrd gir jeg dem at de har nidkjærhet for Gud, men uten den rette forstand. Da de ikke kjente Guds rettferdighet, men søkte å grunnlegge sin egen rettferdighet, gav de seg ikke inn under Guds rettferdighet.» (v.1-3).
   Denne tro Lydia dyrket Gud etter, den har altså det kjennetegn, og den følge eller konsekvens, at det menneske ikke gir seg inn under Guds rettferdighet. Den får altså den følge at det mennesket som har den forkaster Guds rettferdighet, og heller søker å grunne sin egen. Er det ikke da en farlig tro?

E.K.

   Men også der forkynner Paulus just som vi hørte det fra sangen nettopp: «kun i deg min frelse er!» Han skriver like på dette at han har fordømt denne tro og åndelighet som noe de må bli frelst fra: «For Kristus er lovens endemål, til rettferdighet for hver den som tror.» (v.4).
   Du må bli vendt bort fra alt slikt til Kristus! Du må i frelsens sak bli stående igjen med Jesus alene!

   Gud så altså i nåde til disse stakkarene som satt der på elvebredden og bad. Men ikke for deres bønns skyld, men på grunn av den nåde og kjærlighet som bor i Guds hjerte alene. Han ynkedes over dem! Som Han også ynkes over oss i den samme situasjon. I alt det vi baler med og tror er nødvendig til frelse.

   Noen er svært så tilfredse i denne falske åndelighet. De føler seg så sterke og høyst oppegående, og drar andre med seg inn i den samme trelldom. Men den dagen stormen kommer, da raser dette huset, for det er i virkeligheten bygd på sand.

   Paulus kommer som nevnt dit den dagen og taler Ordet. Nådeordet! Og så får vi et velsignet vitnesbyrd om hvordan et menneske går over fra å være et religiøst og gudfryktig menneske, til å bli en kristen, idet vi leser om Lydia: «Hun hørte på, og Herren åpnet hennes hjerte, så hun gav akt på det som ble talt av Paulus.» (v.14).
   Herren åpnet hennes hjerte. Merk deg det! Det fikk altså den følge at hun gav akt på det som ble talt. Hun hørte nådeordet – Guds nådeord! Den frelse, rettferdighet og hellighet, det samfunn med Gud og den inngang i himmel og salighet som du nå søker med alle dine åndelige øvelser, den har jeg allerede gitt deg helt og fullt i min Sønn, Jesus Kristus.
   Det var sagt til deg som sitter her nå – for det gjelder deg! Gud har sett i nåde til deg, min venn, og gitt deg alt for intet. Dette ene og alene fordi Han elsker deg! Du er en sjel – en evig sjel – Han etter sin vilje har skapt og kjøpt med sitt eget blod.
   Du ser, ingen pris var for høy, når det gjaldt å forløse deg. Hva sier Gud om blodet? Jo, at sjelen er i blodet! (3 Mos. 17,11). Hva var det da Jesus utøste der på korsets tre for at du måtte bli frelst? Sin sjel! Så dyrekjøpt er du.

   Det var dette som åpnet seg for Lydia der på elvebredden denne dagen. Hun fikk åpenbart for sitt hjerte hva disse ofringene i Israel vitnet om – nemlig det offer Gud selv ville bringe i tidens fylde. Og hvilket offer det begynner du å forstå noe av når du leser slikt som i Jes. 35,4: «Han kommer selv og frelser dere.» Og i Sak. 2,17: «Vær stille, alt kjød, for Herrens åsyn! For Han har reist seg og er gått ut av sin hellige bolig.»
   Ser du da hvem som henger der på korsets tre? Han som altså hadde sitt tilhold i den hellige bolig, Han var villig til å bli gjort til synd, for at du måtte bli frelst ved det. Og hør du: Uten dette Guds offer er du fortapt! Fortapt, hva du så ellers måtte inneha! Det er ingen annen redning! «Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet.» (1 Joh. 5,12). «Og dette er vitnesbyrdet at Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i Hans Sønn.» (1 Joh. 5,11).