Tilbake            
                                               Kristi forklarelsesdag

 


 



 

Moses la et slør over ansiktet

2 Kor. 3, 12 - 18

   12 Da vi altså har et slikt håp, går vi frem med stor frimodighet. 13 Vi gjør ikke som Moses, som la et dekke over ansiktet, for at Israels barn ikke skulle se slutten på det som svant. 14 Men deres sinn er blitt forherdet. For helt til denne dag blir det samme dekke liggende når de leser den gamle pakt, og det blir ikke tatt bort. For det er bare i Kristus det blir fjernet. 15 Helt til denne dag ligger et dekke over deres hjerte når Moses blir lest. 16 Men når de omvender seg til Herren, blir dekket tatt bort. 17 Men Herren er Ånden, og der Herrens Ånd er, der er frihet. 18 Men vi som med utildekket ansikt ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til det samme bilde, fra herlighet til herlighet, som av Herrens Ånd.
 

   Her skiller apostelen helt klart mellom mennesker som ikke ser Guds gave som gave, og mennesker som ser nettopp det. Men vi, sier han, vi ser. Det gjør derimot ikke de. Så setter han altså opp et skille her. Vi har fått del i noe de andre ennå ikke ser. Det er vårt håp at også de skal komme til å se det – for dette er også en gave til dem, men ennå ser de ikke nettopp dette at det er en gave, med andre ord av nåde blott.

   Det er de som ser på det som formastelig å hevde noe slikt på egne vegne – at du ser. Det er likesom en slags kristelig ydmykhet som viser seg i dette at du ikke er helt sikker – at man ikke har frelsesvisshet. Men da må en først spørre: Hva er så årsaken til denne uvisshet i frelsens sak? Det må jo være at en tviler på det forkynte Guds ord. Og da må en jo videre spørre: Hva skulle det være for noen kristelig ydmykhet som åpenbarer seg i tvil på Guds ord?
   Sett nå at du skulle kaste et blikk på veggen der borte, for så å hevde at du ikke er helt sikker på om den virkelig er der! Hva ville du kalle det?
   Men en annen ting er den ydmykhet som springer ut av erkjennelsen at dette syn du har fått, de åpnede øyne, det er nettopp en gave – noe du ikke har arbeidet deg frem til, men fått for intet. Da blir det sant for deg som Paulus skriver i 1 Kor. 4,7: «Hva har vel du som du ikke har fått? Men har du fått det, hvorfor roser du deg da som om du ikke hadde fått det?» Ja, se det er noe annet.

   Men nå skal vi merke oss her, at de apostelen betegner som de ikke-seende, det er ikke hedninger men religiøse – ja, overmåte religiøse – mennesker. I Rom. 10,19, skriver Paulus: «Men jeg sier: Har da Israel ikke forstått? Først sier Moses: Jeg vil gjøre dere nidkjære på et folk som ikke er et folk, på et uforstandig folk skal jeg gjøre dere harme.» Dette er da sagt i 5 Mos. 32, 21.
   Det er som om en utdannet teolog som aldri har fått se inn i selve den åpenbarte sannhet, får høre et kraftig vitnesbyrd om Jesus fra en som aldri har brydd seg om Gud, men kanskje tvert imot levd i synd og elendighet av alle slag. Det blir som å høre de først kalte arbeiderne i vingården, da de så at de som nettopp hadde kommet inn også fikk full lønn: «Disse siste har bare arbeidet én time, og du stiller dem likt med oss, vi som har båret dagens byrde og hete!» (Mt. 20,12).
   Slik er det nødt til å bli, der hvor et menneske ikke har fått innblikk i nåden. Der hvor et menneske har fått innblikk i nåden, der gleder vedkommende seg over at en stakkar har fått del i den samme nåde. Gleder seg!

   Det er altså slett ikke noen ydmykhet dette å ikke holde klart frem det du faktisk har fått se, og kommet til tro på. Dette avslører bare deres egen situasjon, at de ikke ser. Du sier du tror på Jesus, samtidig som du sier at du ikke er helt sikker på om det er frelse for deg i Ham! Hva slags Jesus er det? Er Han ikke til å stole på? Du kan jo svare på det selv.

   Jeg hevder med frimodighet at jeg har fått se, men jeg ber samtidig Herren om at Han må la meg få se også i fortsetningen, og det fordi jeg erkjenner at dette lys ikke er av meg, men av Herren.
   Nå skal du få høre noe: Jeg reiser omkring og forkynner evangeliet, som du jo vet – men jeg legger også prekener ut på internett nå og da - ja, det er blitt ganske mange etter hvert. (Nådeordet) At jeg reiser og preker – ja, det er nå greit, men at jeg legger ut egne prekener på internett – nei, det er å være noe «høy på pæra,» som vi gjerne kaller det. Men hva slags logikk er det i det?
   Det ene smyger altså igjennom ydmykhetsbegrepet til disse menneskene, det andre ikke – til tross for at det er nøyaktig det samme som skjer, bare på to forskjellige måter. Det er da ikke oss selv vi forkynner, men Kristus. Og har ikke Herren bedt oss om å så ved alle vann? Jo, og det står endatil at lykkelige er dere som gjør det! Dette kan du lese i Jes. 32,20.
   Hør fra teksten vår: «Men Herren er Ånden, og der Herrens Ånd er, der er frihet.» (v.17).
   Det er den erkjennelse du lever i som virker en sann ydmykhet i denne sammenheng. Disse andre tar seg til en ydmykhet, på samme måte som de tar seg til alt annet – og alt blir skjevt og galt.

   Apostelen setter altså et klart skille her. For det er da virkelig et klart skille mellom den som ser og den som er blind.

E.K.

   Det tales om et dekke her som ikke blir tatt bort når det leses i den gamle pakt - for det er bare i Kristus det blir fjernet. (v.14). Så lenge du er fokusert på loven, på gjerninger, på alt du mener du bør og skal gjøre som kristen, på Guds krav og vilje slik den kommer til uttrykk i loven, hva Gud skal virke i deg og ved deg om du bare stiller deg rett innfor Ham og virkelig «tror» og alt slikt - så lenge blir dekket liggende. Det er kun når du får se bort fra alt dette, idet du hører forkynnelsen av Kristi ord, at alt dette er allerede gitt deg i Jesus Kristus, at sløret faller og du får se, at det som er ved Sønnen gjort gjør sjelen hvit som sne.
   Da du ser at dersom det er av nåde, da er det ikke mer av gjerninger. Ellers blir nåden ikke lenger nåde! (Rom. 11,6).
   Stans nå for det, og se det på den bakgrunn at Gud har forkynt deg den uforskyldte nåde som eneste frelsesvei. Og hør da igjen: «Dersom det er av nåde, da er det ikke mer av gjerninger.» Ser du ikke at det settes opp som motstykker? Den minste gjerning – ja, det minste fra din side, og det er ikke lenger tale om nåde. Nåden er bare nåde så lenge den får stå helt alene – helt ren fra alt annet! Det er din frelsesgrunn! Å, måtte lyset gå opp der inne for mange, mange ennå!
   Mange har et forhold til nåden, som at Gud er snill for eksempel, så Han bærer over med osv. Nei, nåden er at Gud er helt alene som å skaffe frelse til veie for deg. Han fremskaffer alt som er nødvendig i en annen – i sin Sønn, Jesus Kristus! Og det har alt sin grunn i Guds hjerte! I Gud som er kjærlighet! (1 Joh. 4,8og16).
   Men hva skal frelse deg om du går forbi dette og blander gjerninger inn?

   Men da kommer gjerne noen og sier: Ja, men glem ikke troens frukter! Troen har frukter! Og så blir dekket liggende.
   Treet må da komme før fruktene, ikke sant? Skal det komme noen troens frukt, så må da troen være der først. Altså har du fått troen, og det vil si del i den fulle og hele frelse, uten noen frukt først. Ser du det? Skal det bli noen frukt – ja, da må du leve i troen, og det vil jo si at du hele veien må ta din tilflukt til Ham som sier, også i dag: «Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men for å kalle syndere.» (Mt. 9,13; Mrk. 2,17; Luk. 5,32).

      Dessverre er det slik at midt i den troende menighet kan du møte mennesker som kommer trekkende med det ene etter det andre for likesom å motbevise dette. Treller i vingården som en dag vil bli kastet utenfor hvor det er gråt og tenners gnissel – bryllupsgjester uten bryllupskledningen. Jeg sier ikke bryllupsklær, for det er ikke mange, men kun
én drakt! Jesu Kristi rettferdighetsdrakt!
   Til disse menneskene er det kun
én ting å si: «For Guds vrede åpenbares fra himmelen over all ugudelighet og urettferdighet hos mennesker som holder sannheten nede i urettferdighet. For det en kan vite om Gud, ligger åpent for dem, for Gud har åpenbart det for dem." (Rom 1,18-19).
   «- holder sannheten nede i urettferdighet.» Det kan absolutt anvendes i denne sammenheng.
   Hva sier en kristen da? Jo, som apostelen i Rom. 10,1: «Brødre, mitt hjertes ønske og min bønn til Gud for dem er at de må bli frelst.»

   Til sist vers 18 i teksten vår: «Men vi som med utildekket ansikt ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til det samme bilde, fra herlighet til herlighet, som av Herrens Ånd.»
   Her er den helliggjørelsens «hemmelighet,» som så mange ikke ser, åpenbart. Så er det likevel ikke noen hemmelighet, i og med at den faktisk er åpenbart. Likevel er det en hemmelighet for somme. Som vi leser det her, i verste fall: «Men deres sinn er blitt forherdet.» (v.14). For andre er det dette at lyset ennå ikke har fått trengt igjennom. Men for dem er det ennå håp.
   Merk deg dette apostelen skriver her: «- som av Herrens Ånd.» Som vi også leser det i 1 Kor. 1,30: «For det er Hans verk at dere er i Kristus Jesus, Han som for oss er blitt visdom fra Gud, rettferdighet og helliggjørelse og forløsning.»
   Hans verk! Den troende er ene og alene Hans verk! Der ligger årsaken til sann ydmykhet – samtidig som vi også leser: «Da vi altså har et slikt håp, går vi frem med stor frimodighet.» (v.12). Ja, stor frimodighet!