Tilbake            
                                               Kristi åpenbaringsdag

 

 

 




Kristi herlighet

2 Kor. 4, 1 - 6

   1 Derfor, da vi har denne tjenesten, i og med at vi har fått miskunn, mister vi ikke motet. 2 Vi har sagt oss løs fra alle skammelige snikveier og farer ikke frem med list. Heller ikke forfalsker vi Guds ord, men ved å legge sannheten åpent frem, anbefaler vi oss for Guds åsyn til alle menneskers samvittighet. 3 Er så vårt evangelium likevel skjult, da er det for dem som går fortapt, det er skjult. 4 For denne verdens gud har forblindet de vantros sinn, så de ikke ser lyset fra evangeliet om Kristi herlighet, Han som er Guds bilde. 5 For vi forkynner ikke oss selv, men Kristus Jesus som Herre, oss selv derimot som tjenere for dere for Jesu skyld. 6 For Gud, som bød at lys skulle skinne frem i mørket, Han har også latt lyset skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi åsyn skal lyse frem.
 

   «Eg har ei tenesta stor for Gud,» som han skriver i en av de kjente sangene i Sangboken Mathias Orheim. Ei tenesta stor. Ja, den er i sannhet stor! Og «frelst jeg er for å tjene» som det heter i sangen av Sigvart Engeset.
   Jeg hørte engang et intervju med Øivind Andersen, hvor han ble spurt hva han syntes om den formuleringen. Vel, han ville nå visst ikke si noe direkte imot den, men ville nå heller foretrekke: «Jeg tjener fordi jeg er frelst.» Eller som en eldre forkynner som reiste i våre trakter sa: Tenk om far min hadde sagt: Grunnen til at vi fikk deg, Karl, var fordi vi trengte hjelp på gården. Jeg ville ikke blitt særlig glad over det.

   Nei, jeg tjener fordi jeg er frelst. Det var det vi også leste i teksten her. La du merke til det? Hør på denne formuleringen: «Derfor, da vi har denne tjenesten, i og med at vi har fått miskunn.» (v.1).
   «- i og med at vi har fått miskunn.» Miskunn! Guds miskunn! Det var årsaken til Paulus’ tjeneste. Han hadde funnet miskunn hos Gud. Det var ikke Paulus’ kjærlighet til Gud som drev ham - det var den Guds kjærlighet til ham som var blitt åpenbar for ham. Det var heller ikke Paulus’ kjærlighet til folket som drev ham – selv om den var der. Nei, alt spores tilbake til dette som aldri sluttet å forundre apostelen: Jeg – synderen og forfølgeren - har funnet miskunn hos Gud! Han har i sin nåde gitt meg del i en frelse ingen kan ta fra meg igjen! Han gav meg del i den før jeg var i mors liv, og da jeg var i mors utvalgte Han meg til å bli en korsets forkynner, enda Han visste om de forbrytelser imot Ham jeg i min religiøse iver skulle begå. Jeg som trodde jeg tjente den levende og eneste sanne Gud mer enn alle mine jevnaldrende, jeg løp i virkeligheten Satans ærend og forfulgte Herren, Jesus Kristus i Hans lemmer her på jord. Jeg har fått miskunn!

   Og du vet, den som ikke ved Guds Ånd og ord har fått del i dette, ved åpenbaringen av den samme miskunn – han kan ikke annet enn å forfølge Jesus. Selv om han kan stå der og rose Jesus i høye toner med sin tunge og etter den beste vilje og mening. Men fordi han kun er et sjelelig menneske uten Guds Ånd, vet han ikke hva han egentlig taler om. Det er visse ord han har sine tanker og meninger om – men det er også det hele. De kjenner ikke egentlig denne miskunn som er vist dem i Hans Sønn, Jesus Kristus.
   Det er det mest tragiske iblant oss. Men Jesus vil ha alle, vet du! Derfor kommer Han også til dem og taler sitt budskap, igjen og igjen. Jeg er! Sier Han. Jeg er den evige Gud og jeg alene er din frelse! Og så kommer alvoret: «Derfor sa jeg til dere at dere skal dø i deres synder. For dersom dere ikke tror at jeg er den jeg er, skal dere dø i deres synder.»
(Joh. 8,24).
  
Her anvender Jesus direkte Guds navn på sin egen person: Jeg er!

   Han er! Han er den som er alt! Jeg må for eksempel si: Jeg er ikke min egen frelser, men Han er! Jeg er ikke rettferdig, hellig, kjærlig og god, men Han er! osv,. Alt dette er jeg altså ikke i meg selv, men i Ham! Han er! Det er Hans navn!

   Den sanne tjeneste i Guds rike har alltid – og da sier jeg alltid - sin grunn i dette at et menneske har fått se dette! Jeg har funnet miskunn! Ja, jeg har funnet en evig miskunn! For denne miskunn mot meg synderen, har alltid vært i den evige Gud. Det er en evig miskunn, da den er i og av Gud, som er evig!

   Har så du en tjeneste for Gud? Ja, så sant du har sett dette for din egen del. Du har vel kan hende ikke noen forkynnertjeneste eller misjonærtjeneste, men tjenestegrunnen ligger likevel nettopp i dette, at du ser du har fått miskunn hos Gud! Kast et blikk på korset! Det er alt for din skyld! Han frelste deg jo der, så sant som Han der sonet all verdens synd. Du har fått vitnesbyrdet, du som har sett dette i Jesus. Som vi hørte det av teksten her: «For Gud, som bød at lys skulle skinne frem i mørket, Han har også latt lyset skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi åsyn skal lyse frem.» (v.6).

   Altså det lyset som Han lar skinne i ditt hjerte, det er det som skal lyse frem. Det er ikke du og din kristelighet, din fromhet og godhet osv,. Nei, som han skriver det her: «- vi forkynner ikke oss selv, men Kristus Jesus som Herre, oss selv derimot som tjenere for dere for Jesu skyld.» (v.5).

E.K.

Det er ikke oss dette dreier seg om. Når det er tale om vår frelse, da er det tale om Jesus alene, og vårt forhold til det. Det vil si, vårt forhold til dette budskap om Jesus alene!
   Du vet, Jesus alene – kan det bli det for meg før jeg selv ikke har noen ting? Nei, det er nettopp saken! Derfor hører vi nettopp dette ordet fra Jesus, der Han svarer døperen Johannes på hans henvendelse fra fengslet: «Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?» (Luk 7,19): «Gå og fortell Johannes: - evangeliet forkynnes for fattige.» (Luk. 7,22: Mt. 11,5). «- for fattige
   Definisjonen av en fattig, er ikke en som har lite, men en som er avhengig av andre til livets opphold. Det vil si en som ikke har noe selv som kan oppholde og berge livet hans. Evangeliet forkynnes for dem!

   Du har hørt hva Jesus forkynte i synagogen i Nasaret: «Herrens Ånd er over meg, for Han har salvet meg til å forkynne evangeliet for fattige. Han har sendt meg for å forkynne for fanger at de skal få frihet og for blinde at de skal få syn, for å sette undertrykte fri, for å forkynne et nådens år fra Herren. Han lukket boken, gav den til tjeneren og satte seg. Alle som var i synagogen hadde sine øyne festet på Ham. Han begynte så med å si til dem: I dag er dette Skriftens ord blitt oppfylt for ørene deres.» (Luk. 4,18-21).
   Hør nå, hva slags folk det er tale om her: Fattige, fanger, blinde, undertrykte. Og så sier Han – forunderlige ord: Nå er dette oppfylt! Ikke nå skal dette oppfylles! Nei, nå er dette oppfylt i og ved meg! De er satt fri! Ja, har du ikke sett det?

   Vel, du føler deg kanskje så bundet! Du føler deg også så dømt, for du finner synd hos deg. Men så får du høre evangeliet, og så løsner det for deg. Din glede består altså ikke i dette at du ikke finner synd i deg, eller i noen eventuell fremgang i kristenlivet, slik det gjerne tenkes om det, men i syndenes forlatelse! At Han har vært her og gjort opp med det! Han har gjort soning for det jeg har forbrutt nettopp mot Ham. Det er denne miskunn Paulus taler om. Altså ikke slikt som at Gud har ordnet det og det for meg, åpnet vei for meg, hjulpet meg i en vanskelig situasjon, legt meg for en sykdom og lignende. Selv om Gud også gjør alt dette når Han ser det tjener oss best, og det takker vi Ham for. Men dette er tale om den miskunn at Han har tatt seg av hele min fortvilte sak, for at jeg skulle få stå i velsignelsen i stedet for under forbannelsen.
   For synden fører forbannelse med seg – og først og fremst den synd at vi vil frelse oss selv.

   At du eventuelt sliter med ett eller annet som likesom ikke vil slippe taket i deg, det har ikke sin årsak i at Gud ikke er med deg – Han er for slike. Det du da trenger å se er at velsignelsen er gitt deg i Jesus, og det kan ingen - ingen - ta fra deg! «Se, jeg har satt foran deg en åpnet dør, og ingen kan lukke den igjen.» (Åp. 3,8).

   De sanne troende er ofte sarte sjeler. De tar så snart til seg domsord i Skriften på den ene side, og på den annen side har de så vanskelig for å tro de nådens ord de møter der, for de synes ikke de fortjener det. Det er synden som henger så fast ved oss. Det gamle menneskes mistillit til Gud. Det kan likesom ikke tro fullt ut at Gud vil oss vel. Det er i tilfelle bare dersom, hvis, såfremt, i fall. For du må ville, og du skal osv, bortetter. Mådyr, vildyr og skaldyr!
 
   Nei, jeg har funnet miskunn, vitner apostelen – og det vil jeg gjerne ha sagt deg også, at også du har fått miskunn! Den samme miskunn! Gud være lovet!

   Og så dette til slutt: «Er så vårt evangelium likevel skjult,» likevel, selv om det nå er åpenbart ved Guds ord og ved Guds Ånd - «da er det for dem som går fortapt, det er skjult.» Og så kommer årsaken til at det er så: «For denne verdens gud har forblindet de vantros sinn, så de ikke ser lyset fra evangeliet om Kristi herlighet.»
   De ser ikke denne Guds miskunn! De tror den ikke! Guds nådeord får dem ikke i tale! De er for rike til å se sitt sanne behov for denne nåden! Men sin nåde tar Gud ikke fra oss! Så ennå i dag lyder: «Kom! For alt er ferdig!
»