|
«Eg
har ei tenesta stor for Gud,» som han skriver i en av de kjente sangene
i Sangboken Mathias Orheim. Ei tenesta stor. Ja, den er i sannhet
stor! Og «frelst jeg er for å tjene» som det heter i sangen av Sigvart
Engeset.
Jeg hørte engang et intervju med Øivind Andersen, hvor
han ble spurt hva han syntes om den formuleringen. Vel, han ville
nå visst ikke si noe direkte imot den, men ville nå heller foretrekke:
«Jeg tjener fordi jeg er frelst.» Eller som en eldre forkynner som
reiste i våre trakter sa: Tenk om far min hadde sagt: Grunnen til
at vi fikk deg, Karl, var fordi vi trengte hjelp på gården. Jeg ville
ikke blitt særlig glad over det.
Nei, jeg tjener fordi jeg er frelst. Det var det vi også
leste i teksten her. La du merke til det? Hør på denne formuleringen:
«Derfor, da vi har denne tjenesten, i og med at vi har fått miskunn.»
(v.1).
«- i og med at vi har fått miskunn.» Miskunn!
Guds miskunn! Det var årsaken til Paulus’ tjeneste. Han hadde
funnet miskunn hos Gud. Det var ikke Paulus’ kjærlighet til Gud som
drev ham - det var den Guds kjærlighet til ham som var blitt åpenbar
for ham. Det var heller ikke Paulus’ kjærlighet til folket som drev
ham – selv om den var der. Nei, alt spores tilbake til dette som aldri
sluttet å forundre apostelen: Jeg - synderen og forfølgeren - har
funnet miskunn hos Gud! Han har i sin nåde gitt meg del i en frelse
ingen kan ta fra meg igjen! Han gav meg del i den før jeg var i mors
liv, og da jeg var i mors liv utvalgte Han meg til å bli en korsets
forkynner, enda Han visste om de forbrytelser imot Ham jeg i min religiøse
iver skulle begå. Jeg som trodde jeg tjente den levende og eneste
sanne Gud mer enn alle mine jevnaldrende, jeg løp i virkeligheten
Satans ærend og forfulgte Herren, Jesus Kristus i Hans lemmer her
på jord. Jeg har fått miskunn!
Og du vet, den som ikke ved Guds Ånd og ord har fått
del i dette, ved åpenbaringen av den samme miskunn – han kan ikke
annet enn å forfølge Jesus. Selv om han kan stå der og rose Jesus
i høye toner med sin tunge og etter den beste vilje og mening. Men
fordi han kun er et sjelelig menneske uten Guds Ånd, vet han ikke
hva han egentlig taler om. Det er visse ord han har sine tanker og
meninger om – men det er også det hele. De kjenner ikke egentlig denne
miskunn som er vist dem i Hans Sønn, Jesus Kristus.
Det er det mest tragiske iblant oss. Men Jesus vil ha
alle, vet du! Derfor kommer Han også til dem og taler sitt budskap,
igjen og igjen. Jeg er! Sier Han. Jeg er den evige Gud og jeg alene
er din frelse! Og så kommer alvoret: «Derfor sa jeg til dere at dere
skal dø i deres synder. For dersom dere ikke tror at jeg er den jeg
er, skal dere dø i deres synder.»
(Joh 8:24).
Her anvender Jesus direkte Guds navn på sin egen person: Jeg er!
Han er! Han er den som er alt! Jeg må for eksempel
si: Jeg er ikke min egen frelser, men Han er! Jeg er ikke rettferdig,
hellig, kjærlig og god, men Han er! osv,. Alt dette er jeg
altså ikke i meg selv, men i Ham! Han er! Det er Hans navn!
Den sanne tjeneste i Guds rike har alltid – og da sier jeg alltid
- sin grunn i dette at et menneske har fått se dette! Jeg har funnet
miskunn! Ja, jeg har funnet en evig miskunn! For denne miskunn mot
meg synderen, har alltid vært i den evige Gud. Det er en evig
miskunn, da den er i og av Gud, som er evig!
Har så du en tjeneste for Gud? Ja, så sant du har sett dette for din
egen del. Du har vel kan hende ikke noen forkynnertjeneste eller misjonærtjeneste,
men tjenestegrunnen ligger likevel nettopp i dette, at du ser du har
fått miskunn hos Gud! Kast et blikk på korset! Det er alt for din
skyld! Han frelste deg jo der, så sant som Han der sonet all verdens
synd. Du har fått vitnesbyrdet, du som har sett dette i Jesus. Som
vi hørte det av teksten her: «For Gud, som bød at lys skulle skinne
frem i mørket, Han har også latt lyset skinne i våre hjerter, for
at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi åsyn skal lyse frem.»
(v.6).
Altså det lyset som Han lar skinne i ditt hjerte, det er det
som skal lyse frem. Det er ikke du og din kristelighet, din fromhet
og godhet osv,. Nei, som han skriver det her: «- vi forkynner ikke
oss selv, men Kristus Jesus som Herre, oss selv derimot som tjenere
for dere for Jesu skyld.» (v.5).
E.K.
|
Det
er ikke oss dette dreier seg om. Når det er tale om vår frelse, da
er det tale om Jesus alene, og vårt forhold til det. Det vil
si, vårt forhold til dette budskap om Jesus alene!
Du vet, Jesus alene – kan det bli det for meg før jeg
selv ikke har noen ting? Nei, det er nettopp saken! Derfor hører vi
nettopp dette ordet fra Jesus, der Han svarer døperen Johannes på
hans henvendelse fra fengslet: «Er du den som skal komme, eller skal
vi vente en annen?» (Luk 7:19): «Gå og fortell Johannes: - evangeliet
forkynnes for fattige.» (Luk 7:22: Matt 11:5). «- for fattige.»
Definisjonen av en fattig, er ikke en som har lite, men
en som er avhengig av andre til livets opphold. Det vil si en som
ikke har noe selv som kan oppholde og berge livet hans. Evangeliet
forkynnes for dem!
Du har hørt hva Jesus forkynte i synagogen i Nasaret: «Herrens Ånd
er over meg, for Han har salvet meg til å forkynne evangeliet for
fattige. Han har sendt meg for å forkynne for fanger
at de skal få frihet og for blinde at de skal få syn, for å
sette undertrykte fri, for å forkynne et nådens år fra Herren.
Han lukket boken, gav den til tjeneren og satte seg. Alle som var
i synagogen hadde sine øyne festet på Ham. Han begynte så med å si
til dem: I dag er dette Skriftens ord blitt oppfylt for ørene deres.»
(Luk 4:18-21).
Hør nå, hva slags folk det er tale om her: Fattige, fanger,
blinde, undertrykte. Og så sier Han – forunderlige ord: Nå er dette
oppfylt! Ikke nå skal dette oppfylles! Nei, nå er dette oppfylt
i og ved meg! De er satt fri! Ja, har du ikke sett det?
Vel, du føler deg kanskje så bundet! Du føler deg også
så dømt, for du finner synd hos deg. Men så får du høre evangeliet,
og så løsner det for deg. Din glede består altså ikke i dette at du
ikke finner synd i deg, eller i noen eventuell fremgang i kristenlivet,
slik det gjerne tenkes om det, men i syndenes forlatelse! At Han har
vært her og gjort opp med det! Han har gjort soning for det jeg har
forbrutt nettopp mot Ham. Det er denne miskunn Paulus taler
om. Altså ikke slikt som at Gud har ordnet det og det for meg, åpnet
vei for meg, hjulpet meg i en vanskelig situasjon, legt meg for en
sykdom og lignende. Selv om Gud også gjør alt dette når Han ser det
tjener oss best, og det takker vi Ham for. Men dette er tale om den
miskunn at Han har tatt seg av hele min fortvilte sak, for at jeg
skulle få stå i velsignelsen i stedet for under forbannelsen.
For synden fører forbannelse med seg – og først og fremst
den synd at vi vil frelse oss selv.
At du eventuelt sliter med ett eller annet som likesom
ikke vil slippe taket i deg, det har ikke sin årsak i at Gud ikke
er med deg – Han er for slike. Det du da trenger å se er at velsignelsen
er gitt deg i Jesus, og det kan ingen - ingen - ta fra deg! «Se, jeg
har satt foran deg en åpnet dør, og ingen kan lukke den igjen.»
(Åp 3:8).
De sanne troende er ofte sarte sjeler. De tar så snart til seg domsord
i Skriften på den ene side, og på den annen side har de så vanskelig
for å tro de nådens ord de møter der, for de synes ikke de fortjener
det. Det er synden som henger så fast ved oss. Det gamle menneskes
mistillit til Gud. Det kan likesom ikke tro fullt ut at Gud vil oss
vel. Det er i tilfelle bare dersom, hvis, såfremt, i fall. For du
må ville, og du skal osv, bortetter. Mådyr, vildyr og skaldyr!
Nei, jeg har funnet miskunn, vitner apostelen – og det
vil jeg gjerne ha sagt deg også, at også du har fått miskunn!
Den samme miskunn! Gud være lovet!
Og så dette til slutt: «Er så vårt evangelium likevel
skjult,» likevel, selv om det nå er åpenbart ved Guds ord
og ved Guds Ånd - «da er det for dem som går fortapt, det er skjult.»
Og så kommer årsaken til at det er så: «For denne verdens gud har
forblindet de vantros sinn, så de ikke ser lyset fra evangeliet om
Kristi herlighet.»
De ser ikke denne Guds miskunn! De tror den ikke! Guds
nådesord får dem ikke i tale! De er for rike til å se sitt sanne behov
for denne nåden! Men sin nåde tar Gud ikke fra oss! Så ennå i dag
lyder: «Kom! For alt er ferdig!»
|
Kristi
åpenbaringsdag
