All god gave kommer ovenfra el. Motta!

Jak 1:17 - 18

   17. All god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra, fra lysenes Far. Hos Ham er ingen forandring eller skiftende skygge. 18. Etter sin vilje har Han født oss ved sannhets ord, for at vi skal være en førstegrøde av Hans skapninger.

   Vi fortsetter med de følgende tre vers:

   19. Vit dette, mine kjære brødre: Hvert menneske skal være snar til å høre, sen til å tale, sen til vrede! 20. For manns vrede virker ikke det som er rett for Gud. 21. Avlegg derfor all urenhet og enhver rest av ondskap, og ta ydmykt imot Ordet som er innplantet i dere, og som er mektig til å frelse deres sjeler.
 

   «All god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra.» (v.17a). Ovenfra - fra lysenes Far - og altså ikke innenfra, fra vårt eget hjerte, hvor vi naturlig venter det fra.
   Vi venter likesom at noe skal springe frem av vårt eget hjerte, om nå Gud bare får riktig ta seg av det. Bare nå vi kan komme i den rette posisjon og den rette tilstand innfor Ham, så skal Han på sin side gjøre et eller annet med vårt hjerte, så det blir annerledes enn det har vært. Så det blir godt - det som er ondt. Og så blir vi da gående på en slik evig jakt etter om vi kan få et glimt av dette gode, som da skal vokse frem. Men alt du ser boble opp av dette ditt hjerte, det er grums og urenhet, onde tanker og kjærlighet til verden og de ting som er i verden - og passer du ikke på et øyeblikk, er det straks på ville veier. Slik er det mange som lever «kristenlivet» - og det er sannelig ikke mye grunn til frimodighet, glede og fred i et slikt liv.
   Noen velger da - for i det hele tatt å overleve - å lukke igjen for, og se helt bort fra dette, og går i stedet helt opp i en febrilsk kristen virksomhet. En prøver å døyve uroen ved det. Øker uroen på - ja, så ber de mer og så gjør de mer.

   Hva leste vi her: «All god... og all fullkommen gave.» (v.17a). Gave! - Er det slik du opplever det? Er det blitt slik for deg at ditt kristenliv er en ufattelig gave, som du bare må takke Gud for?
   Det står om de rettferdige sjeler i evigheten - og legg merke til hvordan dette er sagt - at «det er henne (Kristi brud) gitt å kle seg i rent og skinnende fint lin.» Og hva er så dette fine lin, som det var gitt henne å kle seg i? «For det fine lin er de helliges rettferdige gjerninger.» (Åp 19:8). Dette var dem gitt! Du ser, alt føres tilbake til - har sin grunn i - Kristus.

   Så leser vi her i teksten at det ikke bare er en gave, men den er også god! - Altså i høyeste potens - for det er nemlig den tre ganger hellige Gud som her dømmer og sier at gaven er god og fullkommen. Skulle vi da ikke ha nok, når vi har mottatt den? Hva er det så du har å legge til det som Jesus allerede er og har gjort? - Eller hva tror du det skulle være for noe - som er mer enn Jesus?
   Og så heter det videre at all god og fullkommen gave kommer derfra. Det vil altså si at ikke noe av det som ikke kommer derfra, kan kalles godt og fullkomment i denne betydning - at det er det for Gud. Det som vi gjør av godt, det er alltid besmittet av vårt eget og derfor aldri helt rent.
   Her er det tale om lysenes Far, og det vil jo si: lysets opphav - som gjennomstråler alt, og hos hvem det ikke er forandring eller skiftende skygge. (v.17). Her nytter det altså ikke å prute. Han ser ikke mellom fingrene med noe. Han kaller ikke det godt som ikke virkelig er det! Og hvem kan da møte Ham, uten å gå fortapt? Hvordan kan vi komme på den tanke at vi skulle kunne bestå, i kraft av oss selv og vårt eget, for Ham?
   Jesus kaster lys over dette svære alvoret idet Han blant annet sier, at vi skal svare Gud regnskap endatil for hvert unyttig ord vi har sagt! Hvem kan da bestå? Hvem har da noe å rose seg av? Og tenk da på kirke og menighet i dag, og alt det de holder på med, uten å frykte Gud!
   Men fordi situasjonen nå engang er slik, og Gud ikke kan forandres - fantes det bare én eneste løsning for Gud: Gave! «Uforskyldt av nåde må jeg gi dem det de ikke har - som en gave! Jeg gir dem det i min Sønn Jesus Kristus!» Så den som ikke tror nåden og har nok i den, han tror ikke Gud - han tror ikke Guds sanne vitnesbyrd - og gjør Ham altså til en løgner.
   Det er godt når en får se det slik - en blir nærmest jaget inn i nåden.
   Nei, Gud kan ikke forandre seg. Han er jo fullkommen! - Skulle Han forandres måtte det jo være til noe dårligere! - Den veien er altså helt stengt.

   «Etter sin vilje har Han født oss ved sannhets ord, for at vi skal være en førstegrøde av Hans skapninger.» (v.18).
   Gud bruker altså et helt bestemt middel, til denne gjenfødelse av oss. Men først: Ordet og begrepet og virkeligheten: Gjenfødelse. Der møter vi det igjen - hvordan alt vårt er satt helt til sides. Vi må rett og slett fødes på ny! Og dette middel til gjenfødelsen kalles her for sannhets ord. Og hva er det for et ord? Gud har jo sagt sannheten om så mange ting i Skriften. Hva er det for et sannhets ord det er tale om her? Det som blir oss til gjenfødelse og frelse?
   I brevet til kolosserne sier Paulus det slik, når han taler om det håp som ligger ferdig for oss i himmelen: «Dette håp har dere alt hørt om gjennom sannhetens ord, evangeliet.» (Kol 1:5). Og i brevet til efeserne sier han det enda mer utfyllende: «I Ham har også dere, da dere fikk høre sannhetens ord, evangeliet om deres frelse ... osv.» (Ef 1:13).
   Evangeliet om deres frelse! Det gode budskap om deres frelse! Vitnesbyrdet om at Gud i Kristus har gitt deg det som en uforskyldt gave, mens du ennå var en synder. Du kunne jo ikke bli levende før du mottok livet! - Du kunne ikke bli en kristen uten Kristus! Men før Ham, var det jo bare synd alt! - Det vil jo si, at slik må du også få komme til Ham - mens det er synd alt! Du skal ikke prøve å pynte på noe - for Han er kommet for det som er synd, alt! Han er kommet for å søke og frelse det som var fortapt!
   Ja vel, sier du kanskje, jeg har hørt det så ofte og tror det vel også - at vi får komme til Jesus som fortapte syndere, men kan vi også leve med Ham som syndere?
   Jeg vil først av alt spørre deg: Hvordan kan du ha noen varig glede og frimodighet og fryd i ditt kristenliv, om du ikke tror det? Jesus har kalt deg som er en troende, til å avlegge synd, ondskap, urenhet, løgn osv. Men du kan jo ikke avlegge noe som ikke er der! Altså har de troende synd, og Han vet det. Så er det altså ikke denne avleggelse av synd som gjør dem til kristne, for det er de jo allerede! Ved hva? Ved sannhetens ord, evangeliet om deres frelse i Jesus Kristus, vår Herre. Her blander vi det så sammen - men du er kalt til tro på Guds ord, om så alt i deg roper nei! - nei!

   Vi skal se på hva Jakob skriver om det her til slutt: «Avlegg derfor all urenhet og enhver rest av ondskap.» (v.21a). Like før har han også talt om manns vrede, som ikke virker det som er rett for Gud. Og til disse som altså var i behov av å avlegge slike ting, sier han: «...ta ydmykt imot Ordet som er innplantet i dere, og som er mektig til å frelse deres sjeler.» (v.21b).
   Det er en underlig formulering dette - å skulle ta imot det som er innplantet. Apostelen Johannes skriver om det: «La det som dere har hørt fra begynnelsen, bli i dere. Dersom det dere hørte fra begynnelsen, blir i dere, da skal også dere bli i Sønnen og i Faderen.» (1 Joh 2:24).
   Her er det ikke tale om å komme videre, i den forstand som vi naturlig tenker om det. Å komme videre som kristen, det er at Ordet som du ble frelst ved - det som brakte deg i samfunn med Gud og ga deg del i Ham - vinner mer og mer frem i deg. Ikke at du går videre til noe annet og mer - men at du vokser i innsikt og erkjennelse av det du har fått - det som er innplantet i deg.
   «Ta ydmykt imot Ordet som er innplantet i dere.» (v.21) - Det er å være Ordets gjører. Og så står det om dette Ordet, at det er mektig til å frelse våre sjeler. Det er! Og for at vi ikke skal være i tvil om hva vi har med å gjøre her, så legg merke til at Ordet det tales om her, er skrevet med stor O. Det er altså Jesus selv!

   «Ta ydmykt imot Jesus som er innplantet i dere, og som er mektig til å frelse deres sjeler.»

E.K.