Tilbake            
                                              For skaperverket

 

 

 

 



 

Skapelse og forsoning

Kol. 1, 15 - 20

   15 Han er et bilde av den usynlige Gud, den førstefødte fremfor enhver skapning. 16 For i Ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, enten det er troner eller herredømmer eller makter eller myndigheter. Alt er det skapt ved Ham og til Ham. 17 Han er før alle ting, og alt består ved Ham. 18 Og Han er hodet for legemet, som er menigheten. Han er opphavet, den førstefødte av de døde, for at Han i alt skal være den fremste. 19 For det var Guds vilje å la hele sin fylde ta bolig i Ham, 20 og ved Ham forlike alle ting med seg selv da Han gjorde fred ved blodet på Hans kors, - ved Ham, enten det er de som er på jorden, eller de som er i himlene.
 

   Vi ser at apostelen her først legger frem for kolosseerne hvem denne Jesus fra Nasaret egentlig er. Han er den førstefødte fremfor enhver skapning. Alt – i himmelen og på jorden er skapt ved Ham og til Ham - det synlige og usynlige. Det vil si den fysiske verden vi forholder oss til, men også den åndelige. Troner, herredømmer, makter og myndigheter. Han er før alle ting, som vi leser her, og alt består også ved Ham.
   Poenget for apostelen her er jo det opplagte og likefremme – rett og slett å forkynne sannheten om Jesu person, men her ligger nok ganske så sikkert dette til grunn, å vekke kolosseerne for, og innprente dem dette faktum – for det får stor betydning for det Paulus videre skal forkynne dem. De skal ved dette være seg bevisst hvem det er som har fullbrakt frelsen for dem – hvem det i virkeligheten er som kommer til dem og forkynner forsoning, forlikelse – hvem Han er Han som har gjort forlikelsen mulig.
   Det Guds Lam som fattig og hjemløs her vandret, som tok på seg all denne lidelse og pådro seg både djevelens og Faderens vrede ved at Han tok på seg nettopp din synd, og villig bar det hele med seg til korsets død – Han er denne apostelen vitner om først i teksten her. «Han som er før alle ting, og alt består ved Ham.» (v.17).

   Det får jo betydning for deg i den forstand at det skaper denne undring, at en slik person var villig til å stige så dypt ned for nettopp din skyld. Det er en sunn undring for det vitner om et sant og sunt forhold til din egen person også.
   Når denne Jesu lidelse og soning for deg blir nærmest som en hvilken som helst hverdagslig sak, da er du kommet langt på avstand fra hva dette dreier seg om.
   Det er den ene betydning dette får. Den andre er jo hvilken garanti dette representerer med tanke på fastheten i din frelsesgrunn. Det er mer enn en jordisk klippe, som jo kan briste og falle sammen – ja, ifølge Guds ord en dag skal gjøre nettopp det – men om dette du forhåpentligvis har tatt din tilflukt til, nettopp fordi du har erkjent sannheten både om deg selv og Jesu Kristi person og gjerning, sier Jesus selv: «Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal slett ikke forgå.» (Mt. 24,35; Mrk. 13,31; Luk. 21,33).

   Og så, etter at han da har malt ut for dem hvem denne person Jesus er, går han videre og forkynner: «Og Han er hodet for legemet, som er menigheten.» Han er altså menighetens hyrde. Han er den som tenker ut og tar seg av. Og da må du holde fast på det du ser ved Jesu legemlige vandring her på jord – Han ville ha hele folket som sådan under sine vinger, men Han utmerket seg også ved at Han gikk etter den ene, som på ett eller annet vis var kommet bort. Som hadde gått seg vill i ødemarken, falt i en eller annen grøft, befant seg i fare uten å være klar over det selv osv. Han er den samme i dag. «Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid.» (Hebr. 13,8).
   Dette står der for at det skal virke tro i deg, at det nettopp er slik. Vi kan si det slik: Det er ikke lov for deg, synderen, å ikke tro evangeliet om dine synders fullkomne utslettelse i Lammets blod.

   Så står det i resten av dette 18de vers i teksten vår, hvem Jesus er for menigheten, og hvem menigheten er: «Han er opphavet!» Det vil si den menigheten er virket ved. Vi vil si – den menigheten er født ved, så vi ikke skal komme på den tanke at menigheten er virket som en hvilken som helst annen sammenslutning eller jordisk organisasjon. Nei, født! Uten Jesus – uten evangeliet – denne uforgjengelige sæd, som apostelen Peter beskriver det som (1 Pet. 23-25) – ingen menighet.
   Og så kan vi lese videre: «- den førstefødte av de døde, for at Han i alt skal være den fremste.» Her vitnes det videre om Jesus – Han er den førstefødte og dermed den fremste, det vil si den øverste, hodet, men her sies også noe vesentlig om oss, idet Han beskrives som den førstefødte av de døde. Av de døde! Det er menigheten – de som av døde er blitt gjort levende!

E.K.

   Han skriver jo dette til efesermenigheten: «Også dere har Han gjort levende, dere som var døde ved deres overtredelser og synder.» (Ef. 2,1). «-dere som var døde!» Tenk det! Det er altså det naturlige menneskes sanne situasjon – det er, midt i livet, kan vi si, allerede dødt. For det har ingen forbindelse med Ham som ifølge Ordet er Livets kilde – kilden med det levende vann. (Jer. 2,13). Og som vi hørte om Jesus her – den alt har sprunget ut av.
   Og denne død har altså sin grunn i overtredelser og synder – noe som gjør at mennesket ikke kan fri seg ut av det for vi kan ikke annet enn å synde – og derfor vedblir vi i denne usalige tilstand både for tid og evighet.
   Det er bare
én som kunne gjøre noe med det.

   Legg merke til hva du hørte fra Ef.2,1: «Også dere har Han gjort levende!» Stans virkelig opp for det, du som gjerne går og ser på deg selv i denne sammenheng – sant kristenliv er av Gud! Sant oppgjør med synd er av Gud! Han gjorde det! Det er enhver sann troendes vitnesbyrd: Jeg kan ikke se at jeg har bidratt her i det hele tatt, når alt skal tas opp til vurdering – nei, det er tvert imot et under jeg har vanskelig for å forstå at jeg er en kristen i dag. Han har gjort det! Som han vitner salmisten i Slm. 119,50: «Det er min trøst i min elendighet at ditt ord har holdt meg i live.» Ditt Ord har gjort det! «Du sende ditt Ord til Noregs fjell, og ljos over landet strøymde,» som han skriver i fedrelandssalmen vår, Elias Blix.
   Det er også tilfelle i den enkelte troendes liv – Han sender deg sitt Ord igjen og igjen og «ljoset skin i hjarta!»

   Så var det altså Gud som gjorde det hele til vår frelse som vi leser så velsignet i denne teksten vår: «For det var Guds vilje å la hele sin fylde ta bolig i Ham.» «- hele sin fylde.» Det vil si at det var Gud selv som åpenbarte seg i mennesket Jesus fra Nasaret. Det var Gud selv som hadde steget hit ned.
   Og det måtte til, for hva var hensikten med dette? Jo: «- og ved Ham forlike alle ting med seg selv.» Det var altså hva Gud ville ved Jesu sendelse. Hører du virkelig det? Han ville forlike alle ting – deg inkludert – med seg selv. Og det lyktes! Hør det gjerne igjen: Det som skulle til for at Gud kunne forlike deg med seg - det har lyktes! Og det har lyktes ved dette ene alene: «- da Han gjorde fred ved blodet på Hans kors, - ved Ham, enten det er de som er på jorden, eller de som er i himlene.» (v.19-20).
   «-da Han gjorde fred!» Det er noe Han har gjort! Det er gjort! Det er ferdig! Da kan du vel bare slutte deg til hva Rosenius skriver i sangen: «Bli liten, bli barn, bli enfoldig og tro, bli én blant de synderes skare som kun vet å takke og love!»
   «-som kun vet å takke og love!» Ja, hva annet kan du gjøre stilt overfor det som en annen har gjort helt og holdent uten noe ditt bidrag? Svar nå på det. La Ordet få rom. Hvordan kan du komme til klarhet overfor noe som helst som har med Guds rike å gjøre om ikke Ordet får være helt og fullt bestemmende? Mye av dette vi finner i den kristne forsamling er jo ikke annet enn mennesketanker og ren filosofi. Noe som bare er med på å stenge for Ordets klare tale. Du legger umiddelbart Ordet på dine tankers, din forstands og fornufts vektskål, og dersom du er vant til å holde fast på dine egne fastspikrede tanker og ideer, blir Ordet stående utenfor. Det er en farlig ting det.
   Hvordan skulle det nå heller være? Jo, hør!: «For våre våpen er ikke kjødelige, men de er mektige for Gud til å bryte ned festningsverker, idet vi river ned tankebygninger og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og tar enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus.» (2 Kor. 10,4-5).
   Du skal prøve forkynnelsen på Ordet – ikke på ditt eget, for det kan være feil.