Tilbake            
                                               For forfulgte

 

 

 


 

 

 

Lemmer på Kristi legeme

1 Kor 12:12-27

   12 For likesom legemet er ett og har mange lemmer, men alle legemets lemmer er ett legeme, enda de er mange, slik er det også med Kristus. 13 For med én Ånd ble vi alle døpt til å være ett legeme, enten vi er jøder eller grekere, treller eller frie. Og vi har alle fått én Ånd å drikke. 14 Legemet er jo heller ikke ett lem, men mange. 15 Om foten skulle si: Fordi jeg ikke er hånd, hører jeg ikke med til legemet! – så hører den like fullt med til legemet. 16 Om øret skulle si: Fordi jeg ikke er øye, hører jeg ikke med til legemet! – så hører det like fullt med til legemet. 17 Dersom hele legemet var øye, hvor ble det da av hørselen? Hvis det hele var hørsel, hvor ble det da av luktesansen? 18 Men nå satte Gud lemmene, hvert enkelt av dem, på legemet, slik som Han ville. 19 Om de alle var ett lem, hvor ble det da av legemet? 20 Men nå er det mange lemmer, men ett legeme. 21 Øyet kan ikke si til hånden: Jeg trenger deg ikke! – eller hodet til føttene: Jeg har ikke bruk for dere! 22 Men tvert imot: De lemmer på legemet som synes å være de svakeste, de er nødvendige. 23 De lemmer som vi synes er mindre ære verd, dem kler vi med desto større ære, og dem som vi blyges ved, kler vi med desto større bluferdighet. 24 Våre edlere lemmer trenger ikke til dette. Men Gud satte legemet slik sammen at Han gav det ringeste størst ære, 25 for at det ikke skal være splittelse i legemet, men lemmene ha samme omsorg for hverandre. 26 Om ett lem lider, da lider alle lemmene med. Og om ett lem blir hedret, da gleder alle lemmene seg med. 27 Dere er Kristi legeme, og hver for seg Hans lemmer.

   Nå har de jo oversatt det med Kristi kropp i nyere Bibeloversettelser. Beklager om jeg oppleves noe spissfindig her, men jeg holder meg til legeme. Ikke noe i veien med å modernisere språket i det store og hele, men jeg er nemlig av den oppfatning likevel, at en skal være forsiktig med å verdsliggjøre, det vil si, alminneliggjøre språket i Bibelen. Det er ikke noe hverdagslig du har med å gjøre idet du åpner din Bibel, men Den Hellige Skrift!

 

   Når det gjelder den teksten vi har for oss her, så har jeg ikke tenkt å stanse så mye for detaljene i den, men for teksten i det hele, altså det den i det hele handler om, og som har tvunget apostelen til å både advare og veilede dem.
   Korinterne var blitt særlig opptatt med de såkalte ekstraordinære nådegaver, og som en følge av det direkte krangel og strid om hvilken av dem som var den største. Dette hadde selvfølgelig sin årsak i den sykdom vi alle lider mer og mindre av, nemlig å gjelde for å være den største og viktigste. Er min nådegave stor i andres øyne, ja, så blir jo følgelig jeg det også! Men apostelen er særlig dyktig på å plukke ned slike opphøyde, og han gjør det ofte på en fin måte, som her hvor han enkelt skriver: «De lemmer på legemet som synes å være de svakeste, de er nødvendige.» (v.22). Nødvendige! Altså, i overført betydning, de nådegaver som synes å være de minste, er nødvendige! Og hvis de er nødvendige så er de jo særs viktige, ikke sant?
   Du kan ha en helt ny bil, med en helt ny kraftig motor, og så kan du plukke en liten, tilsynelatende ubetydelig tapp ut av den, så står den der!
   Ja, alle bilder halter mer og mindre, men du forstår hvor jeg vil hen – den lille og tilsynelatende ubetydelige tappen, var nødvendig!

   Guds rike går ikke frem ved noe annet enn nådegaver. Det står ikke i menneskelig makt å legge noe til eller trekke noe fra hva Guds rike angår. Det som gjerne skjer da, er at den ytre Guds menighet åpnes for ting som ikke burde vært der. Som Jesus sier i Joh 3:6: «Det som er født av kjødet, er kjød, og det som er født av Ånden, er ånd.» Og i Joh 6:63: «Det er Ånden som gjør levende, kjødet gagner ikke noe. De ord jeg har talt til dere, er ånd og er liv.»
   Noe du bør merke deg nøye i det Han sier her: Ikke noe! Kjødet gagner ikke noe! Det vil altså si – overhodet intet! Det sier Han da om det som er av oss!
   Paulus sier i 2 Kor 3:5: «Ikke så at vi av oss selv duger til å tenke ut noe som av oss selv, men vår dugelighet er av Gud.» Ikke engang tenke ut noe! - langt mindre gjøre noe! Må bare beklage overfor deg som måtte tenke at du har betydning i Guds rike, ut fra hvem du nå engang er, men slik taler nå Guds ord – du har null betydning! Med mindre Herren får ta seg av deg – men da blir ditt vitnesbyrd som apostelens der han måtte forsvare seg overfor kritikere: «Men av Guds nåde er jeg det jeg er, og hans nåde mot meg har ikke vært forgjeves, men jeg har arbeidet mer enn de alle - det vil si: ikke jeg, men Guds nåde som er med meg.» (1 Kor 15:10).
   Han tilskriver alt nåden!
   Og du kjenner vel også til det Herrens ord fra Sak 4:6b: «Ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved min Ånd, sier Herren, hærskarenes Gud.»
   Ser du det nå?

E.K.

   Det har alltid vært nådegaver virksomme i den sanne Guds menighet – ellers hadde den jo opphørt å eksistere. Alle disse viktige nådegavene, som er aldeles nødvendige for at Guds rike skal vokse og de troende bli bevart, som blant annet nådegave til å tjene, til å styre, til å tale Guds ord, tale til vekkelse – evangelistens nådegave, tale til bevarelse og veiledning – lærerens nådegave og ikke minst å tale profetisk, det vil si, til oppbyggelse. I den siste tid i kirkehistorien – la oss si de ca. siste 150 år – har det vært mer fokus på de ekstraordinære, men tross alt mindre viktige nådegavene. Men disse tiltrekker seg en veldig oppmerksomhet fordi de vekker slik oppsikt.
   Som en skriver i en gammel postille jeg har – noe slikt som: En kan tale det herligste evangelium og Guds gave i Kristus Jesus, og noen få samler seg for å høre litt, men bare fremstill et rart dyr på torget så flokkes folk rundt for å få se det.
   Slik virker også de ekstraordinære nådegavene – det skal du være klar over – derfor kan de så snart benyttes til å føre folk vill fra det Skriften kaller den sunne lære, slik som det skjedde i korintermenigheten her.
   Paulus måtte inn og prøve å veilede dem, for de ble så opptatt av alle disse manifestasjonene, at de mistet Jesus av syne, og da i særdeleshet som den korsfestede. I 1 Kor 2:2, kan vi lese: «For jeg ville ikke vite av noe blant dere, uten Jesus Kristus, og Ham korsfestet.»
   Hei! - har du glemt hva dette egentlig dreier seg om? Hei – du har vel ikke kommet bort fra denne Skriftens Jesus i din åndelighet?
   Du skjønner denne apostlenes veiledning, det er Herrens forbindelse til sine her på jord det også, forstår du! Det er Herren som tar seg av sine gjennom det som står skrevet – gjennom sitt Ord! Det er der Han møter deg, og er det sted hvor du kan være helt sikker på at du har med Herren selv å gjøre! Følelser og opplevelser kan bedra! Syner og åpenbaringer kan bedra! Men ikke Herrens ord! - Ikke det Han har talt!
   Du finner et strålende godt eksempel på det, der hvor Jesus etter sin oppstandelse slår lag med disse to såkalte Emmausvandrerne – hvorfor sa Han ikke bare til dem: Det er meg! Nei, hør hva som står om det i Luk 24:27: «Og Han begynte fra Moses og fra alle profetene og utla for dem i alle Skriftene det som er skrevet om Ham.»
   Det som er skrevet om Ham! Ser du? - Han førte dem inn i Ordet! - I Ordet, det som ble igjen her, da Han selv fór til himmelen!
   Da hører du også hva Peter vitner i 2 Pet 1:19: «Og desto fastere har vi det profetiske ord, som dere gjør vel i å akte på. Det er som en lampe som lyser på et mørkt sted, inntil dagen lyser frem og morgenstjernen går opp i deres hjerter.»
   Det profetiske ord, det vil si, ordet om Jesus – det gjør du vel i å akte på, skriver han.

   Slik som Han tok seg av disse to på sin vandring til Emmaus, vil Han også ta seg av deg som kommer til Ham – Han vil føre deg stadig dypere inn i sitt Ord – ja, gjøre deg totalt avhengig av det, og til din største glede her på jord, for ordet om korset, det er et ord til deg, du må bare få se det! Det taler om den frelse Guds selv har tilveiebrakt for deg, til tross for all din synd og svakhet! Hør det nå! Der vil Han møte deg, alltid! Der! - i sitt Ord til deg!