Tilbake            
                                               For kristen enhet





 

 


Å bevare Åndens enhet el. Én eneste grunn!

Ef 4:1 - 6

   1. Jeg formaner dere altså, jeg som er en fange for Herrens skyld, at dere vandrer slik det er verdig for det kall dere er kalt med, 2. med all ydmykhet og mildhet, med langmodighet, så dere bærer over med hverandre i kjærlighet, 3. og legger vinn på å bevare Åndens enhet i fredens sambånd. 4. Det er ett legeme og én Ånd, likesom dere òg ble kalt med ett håp i deres kall. 5. Det er én Herre, én tro, én dåp, 6. én Gud og alles Far, Han som er over alle og gjennom alle og i alle.

   «Jeg formaner dere altså ... at dere vandrer slik det er verdig for det kall dere er kalt med.» (v.1).
   Vi er kalt med et høyt kall - vi er kalt av Gud selv! Og enhver som har tatt imot dette kallet hører også Gud til, og er dermed en representant for Ham på jord.
   Du - overalt hvor du står frem representerer du mer enn deg selv. Først og fremst din nærmeste familie. Om du gjør noe skammelig, så opplever også din familie skam. Du er ikke alene i verden, slik sett. Du representerer til og med et folk og en nasjon, enten du vil det eller ei. Om du begikk en forbrytelse borte i England, så ville det stått i avisene der, at en nordmanngjorde det. 
   Du er en Guds representant på jord idet du bekjenner deg som en kristen. Så sant ditt vitnesbyrd er sant! Vi opplever med en gang, at det forplikter, ikke sant? Hvis ikke må du være steindød! Det er her vi alltid føler at vi kommer til kort, ikke sant? Og blir du gående der og skal leve et liv til Guds ære, på det vis at det skal dreie seg om et liv andre kan se og berømme deg for - ja, da vil du alltid leve i dette: Jeg kommer til kort!
   Så lenge han blir gående der i den forestilling at dette er et liv han skal vise utad, mot andre mennesker - ja, da blir han værende i denne trelldom. - Men da nettopp denne opplevelse og erkjennelse av sin egen tilkortkommenhet får bli det lys for en som Herren vil at det skal være: Det er en virkelighet: Jeg kommer til kort! - da begynner en å søke det som er i Herren!
   Det er jo tale om en sinnsforandring dette, ikke en oppfordring til gjerninger vi skal gi oss i kast med. «- med all ydmykhet og mildhet, med langmodighet, så dere bærer over med hverandre i kjærlighet.» (v.2). Hvordan vil du få til dette? Med all ydmykhet! Hvor mange tråkk på tærne tåler du? Hvor mange fornærmelser? Hvor mange hånende blikk? Med andre ord: Tåler du å bli ydmyket? Det står deg jo helt fritt å begynne i dag, om du vil prøve!
   Men det sto jo ikke bare om all ydmykhet - det sto også om mildhet! Det er to alen av samme stykke det: Mildhet og ydmykhet! Det er jo ikke noe du kan ta deg til, ikke sant? Du må jo være slik! Ellers blir det jo bare hykleri! Du fremstiller noe i det ytre, som du ikke er i ditt indre.
   Videre står det om langmodighet. Her er altså ikke tale om å tåle fornærmelse én gang, eller to, men dette begrepet langmodighet taler om noe over lang tid. Man holder ut med! Og så kommer det som virkelig setter det hele på den plass det hører hjemme: «- så dere bærer over med hverandre i kjærlighet.» Altså ikke noe av dette ved noen viljesbeslutning, for å oppnå noen fromme dyder, men i kjærlighet! Det skal ha sin grunn i kjærlighet!
   Det menneske som ikke er kommet til sannhets erkjennelse tenker straks, når det står overfor noe slikt, at det da bare er å sette igang - noen med liv og lyst, andre med et sukk, alt etter hva temperament man er av, men at det er noe vi skal gi oss i kast med, det kan det da aldri være noen tvil om. Og at det er oppnåelig for oss, det er selvsagt, ellers hadde vel ikke Gud bedt oss om det!
   De forstår ikke dette som Paulus vitner om, etter å ha kommet til erkjennelse av sannheten, at dette er åndelig, mens de derimot er kjødelige. Alt dette er åndelig! Både lov og evangelium er åndelig!
   Hvor virkes et slikt sinn? Innfor Gud i den sannhets erkjennelse, at jeg fullstendig mangler et slikt sinn! Innfor Gud i den sannhets erkjennelse, at jeg er tvers igjennom en fortapt synder!

   I mer karismatiske sammenhenger vil de hevde, at Gud likesom inngir deg en kraft til å bli slik. De kaller det gjerne også Åndens kraft! Jeg vil si: Hold deg langt borte fra slikt! Og også fra den «karismatikk» - som jeg vil kalle det - og den vranglære, vi finner mer enn nok av i våre egne sammenhenger - som ikke hevder noen slik total åndelig seier nærmest i ett nu, ved noen slags inngytelse av kraft, som vi finner det i pinsekarismatiske sammenhenger, men som hevder en gradvis seier, om vi bare er fokusert på det, og går inn for det. Så vil likesom Herren hjelpe oss til dette etter hvert! Han ser jo vår gode vilje og vårt gode ønske her - det skulle da bare mangle om ikke Herren ville støtte opp under det vel?
   Nei, her skjer alt ved sannhets erkjennelse! Dette som hele tiden driver oss inn i frelserens favn! Voksende i nåde og kjennskap til Ham!

   Det står så fint, og i grunnen klargjørende om dette i Rom 12:1-2, som også er en slik formaning av samme type som vi møter i teksten vår: «Jeg formaner dere altså, brødre, ved Guds miskunn, at dere fremstiller deres legemer som et levende og hellig offer til Guds behag. Dette er deres åndelige gudstjeneste. Og skikk dere ikke lik denne verden, men bli forvandlet ved at deres sinn fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som Han har behag i, det fullkomne.»
   Hvor blir ditt sinn fornyet? Er det noe du gjør selv? Denne sinnsfornyelsen er jo helliggjørelsen - og hvor foregår den? Jo i frelserens favn! Og da skal vi legge trykket på frelseren - og så spørre enkelt og liketil: Hvem ligger vel i en frelsers favn? Jo, de som ikke kan frelse seg selv! De som ikke kan frelses ved noe annet? Ellers hadde de jo vært et annet sted, ikke sant?

   Noen vil spørre: Hvorfor formaner Guds ord på denne måten, om vi ikke kan gjøre det bare vi vil det? Er det virkelig så vanskelig for deg å finne svar på det? Skulle ikke Gud forkynne oss, hva som er rett for Ham! Neste gang noen trår deg noe for nær, eller ikke akter deg like høyt som du akter deg selv, så vet du hva Guds vilje er. Det er saken!

   Har vi fått se noe inn i dette, mine venner, så faller det også lys over det som videre står: «Det er ett legeme og én Ånd, likesom dere òg ble kalt med ett håp i deres kall. Det er én Herre, én tro, én dåp, én Gud og alles Far, Han som er over alle og gjennom alle og i alle.» (v.4-6).
   Det er ett legeme og én Ånd: Det ene legeme, det er de syndere som er levendegjort ved ordet om korset, ordet om Jesus, alene! Det er Jesu legeme, på jord! Ikke de som er «levendegjort» ved noe som helst annet! Kall det hva du vil. Og den ene Ånd, er den Ånd som ved Ordet om korset, ordet om Jesus, virker liv i døde!
   Videre: «- kalt med ett håp i deres kall!» Kun ett! Og det taler jo Skriften klart om atskillige steder og på atskillige måter, men bare et par her nå: «Han er den som har frelst oss og kalt oss med et hellig kall. Han gjorde det ikke etter våre gjerninger, men etter sin egen rådslutning og nåde, den som Han gav oss i Kristus Jesus fra evighet av.» (2 Tim 1:9). Det er hva Han har gitt deg å håpe på: «- den nåde som Han gav oss i Kristus Jesus fra evighet av.» Det ene håp! Og som Peter vitner: «Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, som etter sin store miskunn har gjenfødt oss til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde!» (1 Pet 1:3). Har du fått noe annet eller mer å håpe på enn det håp som er gitt deg i Jesus? Ja, da har du et håp som ikke er av Gud - og det skulle ikke være vanskelig å forstå hvor det vil ende.
   «Det er én Herre, én tro, én dåp, én Gud og alles Far.» Alt som har med vår frelse å gjøre - alt som har med vårt samfunn med Gud å gjøre - det er av Gud! Det er gave! Så du kan si: Det samfunn, det legeme, den ånd, det håp, den tro og den dåp som har noe islett - om så bare et komma - av menneskets bidrag, er ikke av Gud! Guds rike er et fullkomment nåderike! Alt jeg har - alt Gud har gitt meg - det er av nåde! Og det som ikke er av nåde, det er ikke av Gud!
   Da vil kanskje noen si: Men loven og lovens oppfyllelse, er det ikke av Gud? Jo visst! Men det har jo ikke du! Det vi taler om: Finner du noe hos deg - i ditt kristenliv - som ikke er gitt deg som en gave - det vil si, av nåde - i Jesus Kristus, så er det ikke av Gud!

   Det vi har talt om nå - det er Åndens enhet i fredens sambånd. Da vet vi også hva forstyrrelse av dette er. Hva som ikke bevarer det! Skriften taler om noe den kaller «lærdoms vind.» (Ef 4:14). Det blåser mange slike vinder i dag!

   Et ord til slutt: «Derfor, om noen er i Kristus, da er han en ny skapning, det gamle er forbi, se, alt er blitt nytt. Men alt dette er av Gud. (2 Kor 5:17-18a).

 

 


   Alene i håp til Gud
Min sjel er stille.
Han redder meg sikkert ut,
Meg
usle, lille.
Han ene min klippe er
Hvorhen jeg iler,
Når stormen meg kommer nær,
Der trygt jeg hviler.

E.K.