Tilbake            
                                               Askeonsdag

 

 

 

 



 

Paulus og Barnabas sendes ut el. Guds redskap - nådeordet

Apg 13:1 – 4; 14:22 - 23

   1 I Antiokia, i menigheten der, var det profeter og lærere: Barnabas og Simeon, som kaltes Niger, og Lukius fra Kyréne og Manaen, fosterbror til fjerdingsfyrsten Herodes, og Saulus. 2 Mens de holdt gudstjeneste og fastet, sa Den Hellige Ånd: Ta ut for meg Barnabas og Saulus til den gjerning som jeg har kalt dem til! 3 Da lot de dem dra ut etter at de hadde fastet og bedt og lagt hendene på dem. 4 Da de slik var utsendt av Den Hellige Ånd, drog de ned til Seleukia og reiste derfra til Kypros.
   22 De styrket disiplenes sjeler, formante dem til å holde fast ved troen og sa: Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler. 23 Og de valgte eldste for dem i hver menighet. Og etter bønn og faste overgav de dem til Herren, som de var kommet til tro på.

 

   Det er underlig å lese om denne Manaen her – han var fosterbror til fjerdingsfyrsten Herodes. (13:1). Og her nevnes han da blant menighetens profeter og lærere.
   En fosterbror er jo pr. definisjon gjerne en som du er oppfostret sammen med. Altså ikke kjødelig bror, men oppfostret i samme hjem.
   Dette viser jo i et tydelig eksempel at Gud ikke gjør forskjell på folk, som vi kan lese mange steder i Skriften. Blant annet kan vi lese i Matt 22:16, hvor fariseerne sendte sine disipler sammen med herodianerne til Jesus med et lurespørsmål, at de bruker nettopp dette i en slik falsk gest til Ham: «Mester, vi vet at du er sannferdig, og du lærer Guds vei i sannhet. Du bryr deg ikke om hva noen sier, for du gjør ikke forskjell på folk.»
   Ser du snaren de legger? Ikke farlig for Jesus, for Han er den Han er, men vi bør legge oss det alvorlig på minne, hvor farlig smiger er for oss syndere - der legger nemlig djevelen ofte sin snare.

   Denne Manaen var da altså blitt en kristen, og endatil en profet eller lærer i menigheten som det fremgår av det vi leser her. Når Gud utvelger et menneske, går Han ikke etter det ytre, eller visse indre kvaliteter Han finner hos det, men det er ene og alene av Hans nåde. Det kan du ta til deg som en trøst, du som i ditt liv med Herren aldri synes du strekker til – for det er bare på den plassen Han kan få gjøre sin – og ikke din – gjerning gjennom deg.
   Jeg tenker på det vi leser her: «Og etter bønn og faste overgav de dem til Herren, som de var kommet til tro på.» (14:23).
   Overgav dem til Herren! Det var altså Han som nå skulle ta seg av dem, så de videre kunne vokse den vekst som er av Gud. Og hva er det da du overgis til – og overgis til – om det skal lykkes? Jo, vi leser i Apg 20:32, hvor Paulus må forlate menigheten der – da sier han: «Og nå overgir jeg dere til Gud og Hans nådes ord.» Og så lyder det umiddelbart etter: «- Han som er mektig til å oppbygge dere og gi dere arv sammen med alle dem som er blitt helliget.»
   Hvordan skal det da gå til at jeg skal bli oppbygget og få arv med alle dem som er helliget? Hvordan? Hvordan skal dette lykkes for meg? Jo, ved å være overgitt til Gud og Hans nådes ord. Hør det!

   Det kan være mye tale blant oss om å gi seg over til Gud – å være overgitt til Ham og lignende. Ja, fint det – men en hører så sjeldent fremstilt hvordan dette nå går til, og ikke minst hva du da overgis til. Det beveger seg gjerne kun på viljesplanet. Det er altså opp til menneskets vilje. Men sannheten er jo den at du og jeg aldri vil makte å overgi oss, og være overgitt til Gud på denne måte. Det starter da i tilfelle med en lovgjerning og vil følgelig fortsette ved det samme. Lovens du må som drivkraft.
   Men en sann frelse, en sann overgivelse til Gud skjer jo ved nådeordet! Og da ikke slik at nå ser jeg hvor god Jesus har vært mot meg - til gjengjeld gir jeg meg da over til Ham. Denne slags lydighetshandlinger altså. Nei, det skjer ved at mennesket smelter sammen med Herren idet Hans nådes ord når hjertet. Det skjer i ett nu – og det skjer ved Ordet! Det er Gud som handler med oss. Så er du overgitt til Ham i og med den sannhets erkjennelse ved Den Hellige Ånds vitnesbyrd i deg, at du i deg selv er helt og fullstendig fortapt – det vil med andre ord si – at der er ikke noe verken du selv eller Gud kan bygge på i denne sammenheng – og videre den sannhets erkjennelse at Gud helt og fullstendig bygger din frelse, din rettferdighet, helliggjørelse og forløsning på Jesus, sin Sønn, Frelseren og forsoneren Han selv har utvalgt nettopp til dette og sendt til denne arme jord.

   «- og alle sjele, de trette træle, alt som har mæle, de skal fortelle din ære,» for å sitere den godeste Luther. De skal fortelle din ære!
   Overgitt til Gud! Å overgis - da er det jo ikke du selv som handler, men du overgis av en annen. Du selv ligger stille!
   Et bilde på dette som i all sin svakhet kan illustrere det noe: Et stolt menneske som aldri har villet ta imot hjelp av noen for han har fått sine egne ben å stå på osv., han er falt over bord ute på havet og han ser båten forsvinne i det fjerne – en stund klarer han seg for egen «maskin,» men snart viser det seg å ikke være nok. Hva da? Jo, i den erkjennelse som selve denne situasjon har brakt frem, er han villig til å ta imot den hjelp han må ha for ikke å synke i avgrunnen. Slik må Herren ofte føre et menneske, og det ikke bare en gang, for å bevare det i den sannhets erkjennelse, at om det skal både leve som en kristen og nå himmel og salighet ved veiens ende, må det berges og holdes oppe ved en annens kraft og styrke. En blir på en måte tvunget til å gi opp seg selv. Det er en bøyg for oss dette, for så gjenstridig er nemlig det naturlige, kjødelige menneske.

E.K.

   Det er enkelt nok å tale om å være overgitt til Gud i de gode dager – ja, da kan vi faktisk tro det uten videre – men så kommer stormens dager over oss. Og dette kristenlivet det er på mange måter stormens dager hele veien. Som vi leste det i teksten her: «Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler.» (14:22).
   De la altså ikke skjul på dette for de troende. Dere må ikke tenke at det er noe underlig som skjer dere da, for dere vandrer nå midt i fiendeland. «
Vår gamle fiende hård til strid imot oss står. Stor makt og arge list han bruker mot oss visst. På jord er ei hans like.» Luther igjen.
   Dette står vi overfor som troende altså. En ondskapens åndehær, skriver apostelen i Ef 6:12. Stans for dette ordet – ondskap. Det er jo noe forferdelig – noe vi rygger tilbake for. Vi ser vel mange bilder fra menneskets historie for oss, når det begrepet blir nevnt - ondskap. Og her tales det da om en hær som kun er inntatt av ondskap – og denne hær står oss imot.
   Vi må tenke på den teologi som er kommet til – særlig da fra USA – de senere årtier, hva gjør den med slike åpenbarte ord? Slike apostoliske ord! De trår det ned! Det er forførelse! Og vi skal merke oss hva Luther skrev i sangen om denne fiende hård: «
Stor makt og arge list!» Det er jo også det som særlig fremheves første gang vi får høre om denne fienden i Bibelen: «Men slangen var listigere enn alle dyr på marken.» (1 Mos 3:1).

   Det er slike sannhets ord – når de også begynner å gå opp for oss – som virker overgivelse til Gud i den troende. I vår synd, i vår skrøpelighet av alle slag og stående overfor denne mektige og listige fiende har vi fått en å fly til. Det er et sted i tilværelsen, hvor jeg aldri møter noen fordømmelse, men kun nåde og redning – det er ved Golgata kors. Min redning er Golgata kors! Det er evangeliet som er denne Guds kraft til frelse, kan vi lese i Rom 1:16.

   De ble tatt ut og utsendt av Den Hellige Ånd, leser vi her i teksten. Hva var det Han sendte dem ut med, og til hva? Var det å forsøke å gjennomføre det hos hedningene som aldri hadde lykkes med jødene – å skaffe til veie et folk som kunne rettferdiggjøre seg for Gud ved lovens gjerninger? Nei, det var med ordet om nåden i Jesus Kristus. Han ville skape et folk som lever i og roser seg av og i nåden!
   «Syng for Ham en ny sang, spill liflig med frydesang! Han la i min munn en ny sang, en lovsang for vår Gud. Syng for Herren en ny sang! Syng for Herren, all jorden!» Slik møter du det mange steder i Skriften – og også helt til slutt, der vi hører sangen fra de som er nådd frem og nå står for tronen: «Og de synger en ny sang og sier: Verdig er du til å ta imot boken og åpne seglene på den, fordi du ble slaktet og med ditt blod kjøpte oss til Gud av hver stamme og tunge og folk og ætt.» (Åp 5:9).
   Hørte du teksten i sangen? «- du ble slaktet og med ditt blod kjøpte oss til Gud av hver stamme og tunge og folk og ætt.»

   Det var for å skaffe til veie et slikt folk, de var sendt ut. Det var ved nådeordet synderen smeltet sammen med den levende Gud og ble ett med Ham – og det var videre dette nådeordet de måtte være overgitt til hele veien frem. Aldri noe annet, når de selv hadde lært å gå eller fly og lignende eventyr du kan høre av mennesker som ikke har innsett at lik Jonatans sønn, Mefiboset som var lam i begge bena, og fikk eiendom og spise ved kongens bord livet ut alene for sin far Jonatans skyld, er også de like hjelpeløse og fortapte i seg selv i dette stykke.
   «Selv bodde Mefiboset i Jerusalem,» det vil si kongens by, Guds Sion, «for han spiste alltid ved kongens bord.» Og så slutter det slik: «Han var lam i begge føttene.» Han var og ble lam i begge føttene, han kunne bare ta imot av nåde hele veien, livet ut, og slik ble han et strålende bilde på den uforskyldte nåde i Jesus Kristus, for oss alle, der han fikk alt for en annens skyld – nemlig sin far Jonatan.

   «Og etter bønn og faste overgav de dem til Herren, som de var kommet til tro på.» (14:23).