Tilbake            
                                               Allehelgensdag

 

 





 

Et bedre land de lengter etter el. De så Jesu dag

Hebr 11:11 - 16. 39 - 40

   11 Ved tro fikk også Sara kraft til å bli mor for en ætt, og det til tross for sin høye alder. For hun aktet Ham trofast som hadde gitt løftet. 12 Derfor kom det også fra én - og det fra en utlevd - en slekt så tallrik som stjernene på himmelen og som sanden ved havets bredd, som ikke kan telles. 13 I tro døde alle disse uten at de hadde oppnådd det som var lovt. Men de hadde sett det langt borte, og hilste det. Og de bekjente at de var fremmede og utlendinger på jorden. 14 For de som sier slikt, gir derved til kjenne at de søker et fedreland. 15 Hvis det var landet de drog ut fra, de tenkte på, så hadde de hatt tid til å vende tilbake. 16 Men nå er det et bedre land de lengter etter, det himmelske. Derfor skammer ikke Gud seg over dem, ved å bli kalt deres Gud. For Han har gjort en stad ferdig til dem.
   39 Og enda alle disse fikk vitnesbyrd for sin tro, oppnådde de ikke det som var lovt. 40 For Gud hadde forut utsett noe bedre for oss, for at de ikke skulle nå fullendelsen uten oss.

   Først av alt: De døde. Det er forskjellig slags lære om hva slags tilstand de befinner seg i. For meg synes det ganske så klart, ut fra Skriften, at de befinner seg i en mellomtilstand, de døde i Herren i det som kalles Paradis, og de som dør utenfor troen på Jesus, i det som kalles Dødsriket. Det vil si at sjelen befinner seg der, mens legemet «sover» i jorden. Skriften kaller det å dø, å sovne inn.
   Vi kan bare se på noen få vers i Skriften: Først Joh 11:11: «Dette talte Han. Deretter sier Han til dem: Vår venn Lasarus er sovnet inn, men jeg går for å vekke ham.» I 1 Kor 15:6, vitner Paulus angående Jesu oppstandelse: «Deretter ble Han sett av mer enn fem hundre brødre på én gang. Av dem lever de fleste ennå, men noen er sovnet inn.» I 1 Kor 15:20, vitner samme apostel for menigheten: «Men nå er Kristus oppstått fra de døde og er blitt førstegrøden av dem som er sovnet inn.»
   Dette å sovne inn, det vil si, dø, er altså å forlate dette jordiske legeme og gå inn i en annen tilværelse. Det er altså dette legemet som dør, eller sovner inn.
   At ikke sjelen gjør det, men er høyst våken og oppegående, ser vi blant annet av at Jesus, da Han utåndet på korset, fòr ned og talte til åndene som var i dødsriket. Vi kan lese hva Peter skriver om det i 1 Pet 3:18-21: «For også Kristus led én gang for synder, en rettferdig for urettferdige, for å føre oss frem til Gud, Han som led døden i kjødet, men ble levendegjort i Ånden. I denne gikk Han også bort og prekte for åndene som var i varetekt, de som tidligere var ulydige, den gang da Guds langmodighet ventet i Noahs dager, mens arken ble bygd.»
   De måtte nødvendigvis være bevisste i og med at Han kunne preke for dem, ikke sant? I Åp 6:9, leser vi: «Og da Lammet åpnet det femte seglet, så jeg under alteret deres sjeler som var blitt slått i hjel for Guds ords skyld og på grunn av det vitnesbyrd som de hadde.» Disse talte! Altså verken sov de eller var ubevisste!
   En annen ting som viser dette er jo at Moses og Elias viste seg sammen med Jesus på forklarelsens berg, og talte med Ham. Altså kan de også materialisere seg, som det heter.
   Så når vi leser om disse hellige i eldre tid, i teksten vår at de ikke oppnådde det som var lovt, så er det dette det er tale om – legemets oppstandelse står ennå tilbake. Det skal vi alle oppnå på samme dag! Men fordi de døde, eller sovnet inn, i den samme tro som forhåpentligvis både du og jeg har, venter det bare på sin oppfyllelse også for dem.

   Dette kapittel 11 i Hebreerbrevet, handler om troen. Og hva er egentlig troen for noe? Vel, den som har den, vet det. Men mange har en tro, som ikke er den tro Guds ord taler om. Som ikke er den tro vi leser om i dette kapittel for eksempel. Ved noen tilfelle kalles det en falsk tro, og ved andre en død tro. Den tro Guds ord omtaler som den frelsende tro, kalles i motsetning til disse negative begrep, en sann tro. Og er det en sann tro, må den følgelig være av den Sanne – det vil si, av Gud!

   Det står noe i teksten her som gir oss en ganske så klar pekepinn om hva det er tale om. I vers 13 i teksten, står det om dem at «de hadde sett det langt borte, og hilste det.» «-de hadde sett det!» Det er svaret! Den sanne tro er en følge av at du har sett noe. Noe er blitt vist deg. Eller for å bruke et mer bibelsk begrep: Noe er blitt åpenbart deg.
   Du vet, Ef 2:8 , blir ofte sitert i kristen sammenheng for å vise hva troen er: «For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave.»
   Det er en Guds gave, sies det da. Og det er helt sant – men det går noe dypere enn det. En fremstiller ofte troen som noe som griper noe, men dypest sett er troen noe som virkes av noe. Troen er en følge av at nåden i Kristus blir åpenbart for et menneske. Nåden i Kristus var der før du trodde – ja, den har alltid vært der!

E.K.

Idet Den Hellige Ånd får åpne dette for et menneskes hjerte, virkes troen i det mennesket. Det er en akt av Gud alene dette! Det er nåden som er den egentlige gave – og troen kommer som en følge av den.
   Så er det ikke egentlig galt å si at troen griper – men da må en ha begrepene klart for seg! Troen er ikke av oss!

   Paulus, han vitner om sin tjeneste, hva den gikk ut på, nemlig «å virke troens lydighet blant alle hedningefolkene.» (Rom 1:5). Ikke lovens – men troens lydighet!
   At denne troens lydighet i neste omgang også har som frukt at en ønsker å være Guds lov lydig, er en annen ting. Men da Gud ikke kunne frelse oss ved at vi rettferdiggjorde oss ved gjerninger som loven krevde – den var nemlig ifølge Rom 8:3 maktesløs på grunn av kjødet – bestemte Han å rettferdiggjøre oss ved troen. Så lar Han oss se sin nåde – Jesus Kristus korsfestet for våre synder.
   Spørsmålet er da: Har du sett dette – og blitt fornøyd med det? Dette er nemlig hva Faderen er fornøyd med! Han er evig fornøyd med det Jesus gjorde for deg – skulle ikke det være nok for deg?
   Det var ikke noe annet disse hellige i gammel tid så langt borte, og hilste. Det er jo nettopp hva Jesus vitnet for jødene i Joh 8: «Abraham, deres far, frydet seg til å se min dag. Og han så den og gledet seg.» (v.56). Jesu dag – eller Jesu komme - var det altså han så langt borte, for å bli vår teksts tale om det, og gledet seg – eller hilste. Til dette sier tilhørerne: «Du er ennå ikke femti år og har sett Abraham?» (v.57). Hvorpå Jesus svarer noe vi skal merke oss nøye: «Sannelig, sannelig sier jeg dere: Jeg er før Abraham ble til.» (v.58). JEG ER! Det er Han som er kommet for å frelse – også oss hedninger!
   Da Han sendte Moses til Egypt for å føre sitt folk ut derfra ved ham, svarer Han på Moses’ spørsmål: «Men når jeg nå kommer til Israels barn og sier til dem: Deres fedres Gud har sendt meg til dere! – og de så spør meg: Hva er Hans navn? – Hva skal jeg da svare dem? Da sa Gud til Moses: Jeg er den jeg er. Og Han sa: Så skal du si til Israels barn: JEG ER har sendt meg til dere.» (2 Mos 3:13-14).
   Det er ingen andre som er kommet for å føre deg ut av trellelandet, ved Jesus Kristus. Det er den samme Gud! Moses var bare et forbilde på Ham, Jesus, Guds Sønn – og utfrielsen fra Egypt, var bare et forbilde på den endelige utfrielsen – nemlig fra den trelldom og død synden har ført oss alle inn under.

   «Ved tro fikk også Sara kraft til å bli mor for en ætt, og det til tross for sin høye alder. For hun aktet Ham trofast som hadde gitt løftet. Derfor kom det også fra én - og det fra en utlevd - en slekt så tallrik som stjernene på himmelen og som sanden ved havets bredd, som ikke kan telles.» (v.11-12).
   Ved den sanne, levende tro, skjer det umulige – kamelen går gjennom nåløyet! Men da må du merke deg hva Jesus sier i denne sammenheng: «For mennesker er dette umulig, men for Gud er alt mulig.» (Matt 19:26). For Gud! Ergo er det en tro som er av Gud dette! Og da ser du kan hende hvor langt borte fra sann kristen tro, all denne forkynnelse i dag om vår tro. Bare du tror nok osv., så skal det skje! Som om vi kan få til en tro som beveger Gud! Nei, det skjer når Gud gir, når Gud vil. Men da er heller ikke noe umulig!

   De hilste det, leste vi om disse i teksten vår. Det gjør vel du og jeg òg?