|
Den virkelig store
og alvorlige forførelse for oss kristne, det er religiøsiteten.
I kveld skal vi stanse for en meget religiøs mann - Saulus
fra Tarsus.
Det er noe vi mennesker gjerne ikke tenker over til vanlig,
nemlig dette at vi er åndsvesener. Vi er ikke, som kommunistene og
andre ugudelige ateistiske ideologier hevder, bare et stykke kjøtt.
Det er som en sa: Du kan riktignok legge meg på et bord og dissekere
meg og forklare alt og hvordan det henger sammen og virker, men, spør
han – er det meg? Altså, er jeg ikke mer enn det?
Jo, vi er åndsvesener, og vår ånd er like forskjellige
fra, eller like, som våre legemer er det. Vi kan tale om den
ånd du er av. I tillegg kan mennesket inntas av fremmede ånder. Det
kan være det Skriften kaller onde ånder, det vil si, falne engler,
og dem er det mange av, og de er forskjellige, eller av en annen ånd,
og den ånd er det bare én av, det er Den Hellige Ånd, Guds Ånd.
Religiøsiteten – det vil si, den falske åndelighet, har
en frukt, en følge, en påvirkning av din ånd, som ikke er god. Religiøsiteten
synes å søke Gud, men den er i virkeligheten gudfiendtlig. Den skyr
sannheten.
Den arme Saulus her hadde kommet langt i faget, og hans
åndstilstand er ganske så åpenbar her: «Saulus fnyste ennå av trusler
og mord!» (v.1a).
Vi skal stanse kort for begrepet å fnyse. Hva
er det? Vi forbinder det gjerne med to ting. Det ene er det du kan
se hos en illsint okse. Illsinne fører til fnysing. Da er et menneske
virkelig sint. Det andre er forakt. Du viser din forakt ved å fnyse
av noe. Noe ynkelig, foraktelig, meningsløst – inkjevetta som det
sies på nynorsk.
Saulus' ånd var nok underlagt begge disse onder. Og hva
var det dette var rettet mot? Hva var det som skapte dette ubendige
sinne og dype forakt i hans ånd? Jo hør!; «Saulus fnyste ennå av trusler
og mord mot Herrens disipler.» Det vil jo i virkeligheten si
– det som de forkynte! Guds ord! Jesu Kristi ord og budskap! Herrens
ord til frelse for fortapte syndere! Guds evangelium!
Saulus var altså ikke noen hyggelig kar, og hans synd
og ondskap var stor. Alt mens han selv trodde seg lyteløs etter loven!
Ja, i det ytre sto det frem et dydsmønster, men i hjertet bodde det
en djevel – en som forfulgte Kristus i Hans lemmer på jord. Han var
i sitt religiøse raseri på jakt etter disse frikjøpte sjeler, for
å føre dem tilbake til Jerusalem i lenker. Tilbake til trelldommen
under loven. Merk deg det for vi har alle en slik Saulus på nakken,
som vil ha oss tilbake i lenkene – og han vil være etter deg til din
dødsstund. Han avskyr den frihet du er blitt kjøpt i Jesus.
Hva slags type denne Saulus var, det skulle det ikke
være så vanskelig å få øye på i våre dager, med så mye skakkjørt religiøsitet.
Men hvordan gikk det nå med denne Saulus? Det møtte ham
noe der ute på Damaskusveien, og det beskrives slik: «Da – strålte
plutselig et lys fra himmelen!» Et lys! En må da tenke på hva Johannes
skriver i sitt evangelium, i Joh 1:9: «Det sanne lys, som opplyser
hvert menneske, var i ferd med å komme til verden.» Det sanne lys!
Nå var Han i verden! Det var dette lys Saulus forfulgte, men nå ble
det for sterkt for ham. «Han falt til jorden,» kan vi lese her. Og
hør hva denne tvers igjennom religiøse og skriftlærde mann nå spør
om – altså han som mente seg å kjenne Gud og Hans vei så nøye at han
var villig til å forfølge og drepe andre: «Hvem er du, Herre?» Jesus
hadde nemlig nettopp stilt ham et spørsmål: «Hvorfor forfølger
du meg?»
Hvem er du? spurte han. Ja, hvem sier du at Han er –
du som er her nå?
Denne i våre øyne lite hyggelige karen, var det altså
Herren så i nåde til – og hør! alltid hadde sett i nåde til!
Som Han sier Herren, til denne Ananias: «For et utvalgt redskap
er han for meg!» Denne Saulus, nå hetende Paulus, vitner i Gal 1:15:
«Men da Han som utvalgte meg fra mors liv og kalte meg ved sin nåde,
osv.» Fra mors liv av!
Du må aldri tenke at ditt liv med Gud har sin årsak i din fromhet
og gudfryktighet – din kristelighet, med andre ord. Nei, det har ene
og alene sin grunn i Guds godhet! Han har ut fra den nåde og miskunn
imot mennesket som fyller Hans hjerte utvalgt deg i Kristus fra evighet
av. Det er også denne nåde som sinnsforandrer et menneske.
Se på denne Saulus med sin ødelagte ånd – denne mørke og onde ånd,
som en direkte følge av religiøsitet – siden så vitner han om sitt
villfarne folk, i Rom 9:3: «For jeg skulle ønske at jeg selv var forbannet
bort fra Kristus for mine brødres skyld, mine frender etter kjødet.»
Om bare de kunne bli frelst ved et altså. Møter du ikke en ganske
annen ånd her? Ikke lenger en ånd som forfølger, men som vil frelse!
|
I 1 Tim 1:15-16, skriver han noe som skal være til trøst
for den som skuer inn i sitt eget onde hjerte, med alt hva som bor
der, og tenker: Hvordan kan jeg med en slik ånd i mitt indre, noen
gang få høre himmelen til: «Det er et troverdig ord, fullt verdt å
motta: Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere, og blant
dem er jeg den største. Men jeg fikk miskunn, for at Jesus
Kristus på meg først kunne vise hele sin langmodighet, til et forbilde
for dem som skal komme til tro på Ham til et evig liv.»
Troen til evig liv er altså å få se denne Jesus!
Han som forbarmet seg over synderen Saulus, og gjorde ham til apostelen
Paulus av nåde blott!
Det er underlig å lese hva Herren gjør Ananias oppmerksom
på her i vers 11: «For se, han ber!» Som om denne velutdannede skriftlærde
og fariseer ikke hadde bedt før! Det var jo en vesentlig del av deres
gudsdyrkelse. Men ja, det var i grunnen rett – han hadde aldri virkelig
bedt før, men bare fremført ord. Nå var hjertet engasjert! Nå hadde
Herren møtt ham, og han var i nød for sin sjel.
Og så er det en ting i denne teksten her – i dette Paulus'
kall, som vi er vitne til – som på den ene side er et kraftig anslag
mot all herlighetsteologi, og på den annen side kan virke skremmende
på mang en kristen – det vi leser i vers 16: «For jeg skal vise ham
hvor mye han må lide for mitt navns skyld.» «- hvor mye han må lide!»
Hadde disse herlighetsteologene vært så store apostler
og profeter og forkynnere, som de hevder seg å være, så hadde de kjent
til dette. Men da hadde de jo ikke vært herlighetsteologer, vet du.
Nå er det jo klart at Paulus hadde et særlig oppdrag,
hvor han ville ha djevelen og hans lakeier på nakken alle vegne, og
derfor måtte igjennom en orkan hva åndskamp gjelder. Men nå må også
du som en mer vanlig kristen møte lidelse i dette livet – lidelser
som alle mennesker får sin mer eller mindre del av, og lidelse som
en direkte følge av at du er en kristen midt i fiendens leir. Men
da skal du vite at Herren ikke lar deg møte mer lidelse, enn du ved
Hans trøst kan bære. Kan Han spare deg for noen lidelse og likevel
få det gode resultat – ja, så sparer Han deg gjerne, for hør hva som
er åpenbart i Klag 3:33: «For det er ikke av hjertet Han plager eller
bedrøver menneskenes barn.» Altså, gjør Han det, så er det fordi Han
må til ditt beste. Men Han har ingen glede av det i seg selv. Det
er ikke av hjertet Han gjør det!
Vi leste i teksten her, at da Saulus reiste seg igjen
etter dette møtet med Jesus, at «da han åpnet øynene, så han ikke
noe.» (v.8). Du kan se det som et symbol på at Saulus' gamle øyne
var borte. Øynene med det religiøse lys. Øynene som så alle ting ut
fra det falske lys som fykte hjerte og forstand. Og noe annet her
også som er ganske påfallende – han ble værende i dette mørke i tre
dager. Det samme antall dager som Hans Herre var i graven. I tre dager
var han som død - ikke kunne han se, og han verken åt eller
drakk.» (v.9).
Og så ser vi etter disse tre dagene at han får sine nye
øyne. Ananias taler til ham: «Saul, bror! Herren har sendt meg, Jesus,
Han som åpenbarte seg for deg på veien der du kom, for at du skal
få synet igjen og bli fylt av Den Hellige Ånd. Og straks falt
det likesom skjell fra hans øyne, og han kunne se.» (v.17-18).
Hva er det som gir ham disse nye øynene? Det er Den Hellige
Ånd! Sannhetens Ånd! Han som kommer med lys over sannheten – sannheten
som er Jesus Kristus. Han som herliggjør Jesus for oss. Nå har Paulus
fått nye øyne, et nytt syn – nå kan Paulus si, som vi leser det i
2 Kor 5:17: «Derfor, om noen er i Kristus, da er han en ny skapning,
det gamle er forbi, se, alt er blitt nytt.»
Se jeg som i min religiøsitet hadde alt i meg selv, og
derfor var på fortapelsens vei, jeg har nå alt i Kristus, og er derfor
på evighetens vei!
|
Aposteldagen
/ 6 søndag i treenighetstiden
