Peter og Rode el. Jakobs og Peters utfrielse

Apg 12:1 – 17

   1 På denne tid la kong Herodes* hånd på noen av menigheten, og mishandlet dem. 2 Jakob, Johannes' bror, drepte han med sverd. 3 Og da Herodes så det var til glede for jødene, gikk han videre og grep også Peter. Det var i de usyrede brøds dager. 4 Da han hadde grepet ham, satte han ham i fengsel, og overgav ham til fire vaktskift hvert på fire mann, for at de skulle passe på ham. Etter påsken ville så Herodes føre ham fram for folket. 5 I mellomtiden ble Peter holdt i fengslet. Men det ble gjort inderlig bønn til Gud for ham av menigheten. 6 Natten før Herodes skulle føre ham fram, sov Peter mellom to soldater. Han var bundet med to lenker, og det stod vaktmenn utenfor dørene og voktet fengslet. 7 Og se, en Herrens engel stod der, og et lys skinte i fangerommet. Han støtte Peter i siden og vekket ham opp og sa: Skynd deg og stå opp! Og lenkene falt av hans hender. 8 Og engelen sa til ham: Spenn beltet om deg og ta skoene på! Han gjorde så. Og han sier til ham: Kast kappen om deg, og følg meg! 9 Han gikk da ut og fulgte ham. Han forstod ikke at det som engelen gjorde, var virkelig, men trodde at han så et syn. 10 De gikk forbi både den første og den andre vakten, og kom til jernporten som førte ut til byen. Den åpnet seg av seg selv. De gikk ut, og fortsatte én gate til endes, og plutselig forsvant engelen for ham. 11 Da kom Peter til seg selv og sa: Nå vet jeg for visst at Herren har utsendt sin engel og fridd meg ut av Herodes' hånd, og fra alt det som jødefolket har gått og ventet på. 12 Da Peter var blitt klar over dette, gikk han til Marias hus. Hun var mor til Johannes med tilnavnet Markus. Mange var samlet der og bad. 13 Han banket på døren til portrommet, og en pike ved navn Rode kom ut for å høre etter. 14 Da hun kjente igjen Peters stemme, glemte hun av bare glede å åpne døren, men sprang inn og fortalte at Peter stod utenfor. 15 De sa til henne: Du er fra sans og samling! Men hun forsikret at slik var det. Da sa de: Det er hans engel! 16 Imens fortsatte Peter å banke på. Og da de åpnet og fikk se ham, ble de ute av seg selv av undring. 17 Han gav tegn til dem med hånden at de skulle tie, og så fortalte han dem hvordan Herren hadde ført ham ut av fengslet. Og han sa: Fortell dette til Jakob* og brødrene. Så gikk han bort og drog til et annet sted.
 

   Tales det over dette – denne teksten – så stanses det gjerne for det store under dette var, og en blir gjerne sittende igjen med et – å, tenk å få oppleve noe slikt! Tenk en engel! Men da vil jeg jo spørre deg: Ville du synes om å bli kastet i fengsel? Nei, vi får vel heller takke Gud for at det ikke er kommet dit hen ennå – selv om vi ser svært så mørke skyer på himmelen etter hvert nå.
   Men dette er en Herrens demonstrasjon av – åpenbaring til oss av – at det er Han som råder over alt fiendens velde. Peters tid var ennå ikke kommet, og han brukes også som et forbilde, som nevnt på Guds makt.
   Peter ble fridd ut av fiendens grep, slik som han skriver David i Sal 18:4: «Jeg påkaller Herren, Han som vi lovpriser, og jeg blir frelst fra mine fiender.» Guds ord har flere skriftsteder om hvordan de hellige blir fridd fra sine fiender.
   Peter ble fridd ut, ja – og det ved en engel, men Jakob, Johannes' bror falt for sverd. Og da er vi inne på noe viktig her. Skal vi følge mye av den forkynnelse vi er utsatt for i dag, så ville vi si: Jakob hadde ikke tro nok – eller tro sterk nok! Eller det ble ikke bedt nok for Jakob! Det beror jo så til de grader på oss selv i den kristendomsforståelse. Men la meg spørre deg: Ble ikke Jakob fridd ut? Ble han ikke frelst fra sine fiender? Eller vi kan jo spørre: Ble ikke Jakob fridd ut – evig fridd ut – fra alt ondt? Hvor var Jakob, da Peter ble fridd ut av fengslet? Peter var fremdeles i denne verden med sine mange trengsler for en troende, mens Jakob var hjemme hos Herren i herligheten! Hvem sto det best til med, om vi skal bruke våre mål på det?

   Noen blir fridd ut av vanskeligheter, slik som Peter, andre ikke. Noen får leve, andre må dø. Noen blir helbredet for sykdom, andre ikke. Men det kan du være helt viss på, den ene har ikke noe fortrinn fremfor den andre.
   En står kanhende på podiet på bedehuset og vitner om sin helbredelse, en annen sitter syk hjemme i stua og ber til Gud for det samme møte – hvem som betyr mest for Guds rikes sak, det kan du jo prøve å granske ut.
   Det er så mye som er skjult for oss, skjult for vår forstand, vår fornuft, vår sans osv., det vi har fått å holde oss til i alle livets situasjoner og tilskikkelser det er hva som forkynnes deg – nettopp deg – i Sal 22:6b: «Til deg satte de sin lit, og de ble ikke til skamme.»
   Hvordan Herren vil redde deg, fri deg ut, eller bruke deg i sin tjeneste, det beror helt og holdent på Ham – men den ting kan du jo være viss på, at Han bedrar ingen!

   Jeg håper det er noe av dette du får øye på i denne beretningen, og ikke henger deg så mye opp i det «sensasjonelle,» for da blir du fort en slik en som alltid ligger og dupper i overflaten. En slik en som bærer stein til byrden for den du skulle ha trøstet med et Herrens ord. Slike som disse Herren forkaster, hvor Han sier: «Vik bort fra meg, dere som gjorde urett!» (Matt 7:23).
   Har du en urett forståelse av Guds ord – av Guds åpenbaring – så vil du følgelig også gjøre urett. Det er en logisk konsekvens! Og også motsatt – får du en rett forståelse, vil konsekvensen bli at du også gjør rett. Alt dette under stor skrøpelighet riktig nok, men dog ...!

   Derfor bør vi merke oss nøye Jesu tale i Luk 8:18: «Se derfor til hvordan dere hører!» Hvordan! Eller hvorledes dere hører, som det tidligere var oversatt.

   En konklusjon, ut fra det vi leser om denne hendelse i Peters liv, er ikke et løfte om at du skal få se engler med dine legemlige øyne, selv om det også kan skje, men et løfte om at Herren også vil fri deg ut fra din fiende, den største, mest onde og grusomme fiende av dem alle, djevelen – og at Han har makt til det! At Han vil fri deg ut fra den siste fiende, det fengsel som er mer forferdelig enn noe fengsel i denne verden, nemlig døden! Da hører du Herrens ord til sine i Åp 1:18: «Frykt ikke! Jeg er den første og den siste og den levende. Jeg var død, og se, jeg er levende i all evighet. Og jeg har nøklene til døden og dødsriket.»
   Han har nøklene til dette fengslet! Du skal ikke dit, du som har satt din lit til Ham – men som Han selv sier i Joh. 8,51: «Sannelig, sannelig sier jeg dere: Om noen tar vare på mitt ord, skal han aldri i evighet se døden.»
   Ikke se døden! Et underlig uttrykk, ikke sant? Men du, la oss føye til tre bokstaver foran underlig - for et vidunderlig uttrykk! Tenk, ikke se døden! Jakob falt for sverd, men så altså ikke døden, men tvert imot Han som var og er, Livet!
   Vi merker jo det, dessverre, at vi er svært så dennesidige i alt. Det er nå livet her som kommer først, som oftest. Derfor blir vår bedømmelse så feil, så ofte også. Vi er likesom ute av stand til å se det i et evighetsperspektiv! Tenk han døde så ung! - for eksempel. Kan jo hende han ble spart for mye, ikke sant? Men disse ting er vanskelige for oss, nettopp fordi vi lik Peter ikke har særlig sans for det som hører Guds rike til, men bare det som hører mennesker til.
   Du ser det, du som kan hende er opptatt av tegn og under og Guds storhet på den måten, at det du fremfor alt er i behov av, også her og nå, er syndenes forlatelse! Din tankeløshet! Tenk, Han sier: «Hvert unyttig ord som menneskene sier, skal de gjøre regnskap for på dommens dag.» (Matt 12:36). Hvert unyttig ord! Og vi vet jo – den som blir domfelt i noe som helst, går tapt! Og da vil jeg spørre deg oppriktig: Hva er ditt største behov her og nå? Tenk deg nøye om før du svarer innfor Ham, som ser hjertets tanker og råd!
   Det er at Han forlater meg min synd! - og jeg må beklage at jeg har så lite sans for Hans rike! Jeg blir rett og slett ribbet for alt mitt i møte med Ham – men der – nettopp der – har jeg Jesus! Der er det ikke noe annet sted å flykte! Flykte – inn i Hans favn, som sier disse salige, men å så alvorlige ord også: «Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men for å kalle syndere.» (Matt 9:13).

   Måtte teksten i dag få stå for deg, som et løfte fra Herren om, at Han også vil utfri deg, når timen er inne!

   Fly til den fristaden skjønne,
Frelserens vunder og sår!

E.K.