Tilbake            
                                               6 søndag i åpenbaringstiden

 

 

 

 

Jeg vil gjengjelde hver og en el. Dommen!

Åp. 22, 12 - 17

   12. Se, jeg kommer snart, og min lønn er med meg, for å gi enhver igjen etter som hans gjerning er. 13. Jeg er Alfa og Omega, den første og den siste, begynnelsen og enden. 14. Salige er de som tvetter sine kjortler, så de må få rett til livets tre, og til å gå gjennom portene inn i staden. 15. Men utenfor er hundene og trollmennene og de som driver hor og drapsmennene og avgudsdyrkerne og hver den som elsker og taler løgn. 16. Jeg, Jesus, har sendt min engel for å vitne om dette for dere i menighetene. Jeg er Davids rotskudd og ætt, den klare morgenstjerne. 17. Ånden og bruden sier: Kom! Og den som hører det, la ham si: Kom! Og den som tørster, han får komme! Og den som vil, han får ta livets vann uforskyldt!
 

   Det er åpenbart når du leser Guds ord, at på den siste dag, når mennesket står for Guds trone, vil det bli utdelt to ting - lønn og straff. Og dette med straff, det er vi troende fortrolige med - Guds ord taler jo klart om straff - men dette med lønn? - Er ikke alt av nåde da?
   Jo, men Guds ord taler likevel klart om lønn. Og lønn er jo noe et menneske får som følge av en innsats. Hør bare det første vers i teksten vår: "Se, jeg kommer snart, og min lønn er med meg, for å gi enhver igjen etter som hans gjerning er." (v.12).

   I dag kan vi registrere en utrolig sløvhet i forsamlingene, overfor hva Guds ord lærer. Det er likesom ikke så farlig hva Guds ord virkelig lærer. Denne sløvheten må kalles utrolig, sett på bakgrunn av hvordan tidligere tiders kristne så på dette. Og jeg tror det hadde sin grunn i at de var mer klar over dette alvorlige, at det var en lønn å miste, og en lønn å vinne. Du vet, dess mindre risiko, dess mer likegyldig blir du.
   Det dette i virkeligheten åpenbarer, det er ditt hjerte, forstår du. Ditt hjerteforhold til Herren, vil alltid åpenbare seg. Fine kristelige talemåter kan ikke skjule det i lengden - hvordan du egentlig har det.

   På den siste dag er det to ting dommen faller i forhold til, nemlig troskap eller troløshet.
   Ja men, er jeg ikke da fortapt? Hvordan skal jeg en synder kunne bli tro overfor Gud? Å være en synder, er jo nettopp å være grunnleggende troløs i forhold til Gud. Du kjenner det reformatoriske uttrykket: å "være født med ryggen mot Gud." Og så skulle jeg få lønn for troskap! - Det må da være en gjerning av Gud. Han som gjør det umulige mulig.

   Er du deg det bevisst, at dersom du en dag befinner deg i himmelen, er det fordi det umulige er gjort mulig? - Eller, at dersom du lever i det fortrolige samfunn med Herren her og nå, er det fordi det umulige er gjort mulig. For det er i utgangspunktet en umulig ting at Gud og synderen kan ha noe samfunn.

   Tilbake til dette med troskap - som ikke er det vi blir frelst på grunn av, men vi blir frelst ved det vi er tro imot. Derfor kan du godt si, at ingen blir frelst uten denne troskap. Og her støter vi på Guds forunderlige vei.
   Men først dette velkjente fenomen blant oss mennesker, at vi skal forandre vår natur til noe annet enn hva den faktisk er. Dette trår momentant i kraft der hvor Guds lov berører et menneskes hjerte. Det er nemlig lovens klare budskap til oss: Du må bli annerledes! Derfor blir også et slikt menneske så opptatt av gjerninger! Av å gjøre "nye" og bedre gjerninger enn før - av å bli god, snillere, mer tålmodig osv. og ikke minst - mer tro. Peter kom så langt i sin iver på denne veien at han lovte å følge Jesus i pine og død.

   Men hvordan ender dette, der det virkelig tas på alvor? Det ender med at menneske forbanner Guds eksistens - Han som legger så tunge byrder på det og avslører det så ynkelig - for det lykkes ikke!
   Men det er her de mest ivrige da begynner å søke alle slags åndelige hjelpemidler, for at det om mulig må lykkes ved hjelp av det - for det er tungt for det stolte mennesket å måtte erklære seg selv konkurs - og det er her mennesker da virkelig faller inn under djevelens villfarelser. Når mennesker begynner på denne farlige vei, å ville komme utenom Guds klare dom: "Du er fortapt!" - og altså vil gjøre denne dom til skamme. Og så søker de hans falske erstatninger for det ekte og sanne. Og det kan være blendende saker det. Men bærer alltid dette kjennemerke, at du slipper å være helt fortapt i deg selv.

   Hva er så Guds løsning? Hans lov viser seg jo maktesløs på grunn av kjødet. (Rom. 8,3).
   Jo, det er denne forunderlige vei: Han gir synderen en ufattelig stor skatt uforskyldt av nåde, mens han ennå er en synder! Som vi leser det her: "Og den som vil, han får ta livets vann uforskyldt." (v.17c). Og i Rom. 5,6: "For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige."

   Og når det står, den som vil her, så er det så visst tale om dette å "stålsette" viljen til og lignende. Jeg må jo ville! - Og så vil du så mye du orker! Nei, du kan oversette med: den som har lyst, trang, behov, ønske, begjær. Dette igjen står eller faller med hvilken verdi du ser i dette livets vann.
   Du ser, til mer lys Gud gir deg i evangeliet, til mer tro blir du mot det, for lyset i evangeliet stiger i forhold til det lys du får over deg selv. "Der synden ble stor, ble nåden enda større!" (Rom. 5,20). Det er Guds vei med mennesket.

   Dersom jeg la en million kroner på bordet foran deg, og sa til deg: Vær så god, det er ditt! Kom og ta det! Jeg tror ikke du hadde måttet "stålsette" viljen så veldig for å komme. Hvorfor? Fordi du kjente verdien! Og til større fattigdom og økonomisk nød du befant deg i, med alle dine, desto større ville begjæret etter denne gaven være.

   Hvordan gjør Gud et menneske tro? Ved å gi! Hvordan blir et menneske tro? Ved å !
   Men da blir synderen forundret, og sier: Men jeg må vel gjøre noe først? Jeg må vel bli noe annerledes først? Jeg må vel, ett eller annet? Jeg kan vel ikke bare tro å ha fått det, slik som jeg er her og nå? Fått himmel og salighet, uten å ha gjort noe for det! Tenk! den lønn Jesus har med seg til sine, den har alene sin grunn i at de har tatt imot og er blitt hengende ved, denne store nåde. Det er forholdet til denne nåde som gjør oss til hva vi er.

   Tenk deg at du går i byen med en femtilapp i lommen. Du tenker da ikke på det. Kan hende stikker du hånden tilfeldig i lommen og finner den: Nei, se det, en femtilapp, den hadde jeg glemt at jeg hadde.
   Noe ganske annet hadde det vært om du bar på ti tusen - da ville du nok stadig kjent etter om du fremdeles hadde dem - for ikke å tale om en million! Du ville kanskje sett en potensiell raner i hvert eneste menneske, og gått strake veien til en bankboks.

   Hva er Guds nåde for deg i dag? Den som strekker seg så langt at den sier: "- er vi troløse, så forblir Han trofast, for Han kan ikke fornekte seg selv." (2 Tim. 2,13).
   Full av nåde! Slik holder Han synderen fast. Og den Han ikke får holde fast ved sin nåde, den har Han heller ikke tak i. Der er bare hykleri og selvstrev, om det ser aldri så åndelig ut det hele. Strev etter å bli en bedre kristen, mer enn bevissthet og takknemlighet for hva du allerede er i Kristus. Det er ikke å være tro mot evangeliet. - Det er å fornekte evangeliet.

   Hvem er salige? - Det vil si, frelste? "Salige er de som tvetter sine kjortler, så de må få rett til livets tre, og til å gå gjennom portene inn i staden." (v.14).
   Det er ikke en hvilken som helst tvetning det her er tale om, men som vi leser tidligere i Åpenbaringsboken: "- de har tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod." (Åp. 7,14). Derfor er de for Guds trone osv. (Åp. 7,14f.). Og som vi leser i teksten vår: Derfor - ved det - får de retten til livets tre, og til å gå inn osv. (v.14b).

   Tenk! ved å la oss tjene - la oss rense - av Ham, så får vi retten. Han har vunnet den og vi får den.
   Og du som ikke måtte se den store verdien i dette - det lyder også et utenfor, i denne teksten: "Men utenfor er hundene og trollmennene og de som driver hor og drapsmennene og avgudsdyrkerne og hver den som elsker og taler løgn." (v.15). Altså de som lever i, og ikke vil la seg omvende og rense fra disse synder.
   De er klare nok disse henvisningene, men la oss bare stanse for en av disse gruppene, som nevnes her: "Hundene." Det er ikke tale om disse stakkars skapningene som springer omkring oss på fire bein. Leser du
5 Mos. 23,18, ser du der, at mannlige prostituerte - gjerne i forbindelse med tempeltjeneste - ble betegnet som hunder. "Du skal ikke komme inn i Herrens, din Guds hus med skjøgelønn* eller hundepenger**, (de pengene en mannlig prostituert mottar), selv om du skulle ha lovt det. For begge deler er en styggedom for Herren din Gud." Disse opptrådte gjerne i forbindelse med en pervertert gudsdyrkelse. Med andre ord en styggedom.
   I Filipperbrevet bruker Paulus denne betegnelsen, idet han sier: "Hold øye med hundene! Hold øye med de onde arbeidere! Hold øye med de skamskårne!" (Fil. 3,2).
   Den som har lest noe i Paulus' brever, skjønner da straks hva slags folk han her taler om. Det er de som legger gjerninger til troen. Det er loviske lærere og forkynnere. Det forstår vi også av det han skriver videre i filipperbrevet: "For det er vi som er de omskårne, vi som tjener Gud i Hans Ånd og roser oss i Kristus Jesus, og som ikke setter vår lit til kjød." (Fil. 3,3).
   Hunder kaller han disse. - Med andre ord skjøger, altså dette troløse.
   Og så leser vi da dette alvorlige i teksten her: "- utenfor er hundene!"

   Åpne deg for Guds godhet i denne stund - Hans uforskyldte nåde, og drikk av livets vann uforskyldt. Da gleder du Guds hjerte! - Da tror du Hans kjærlighet! - Da er du på himmelvei! Ved nåden alene!


    Slik som eg var!
Å, eg fekk sleppa den børa eg bar!
Døra var opna for syndaren store,
Ja, det var nok det som Frelsaren gjorde.
Barn fekk eg vera, og Gud var min far,
Slik som eg var.

E.K.