|
Ja,
menneskenaturen er virkelig en ustadig ting - og vi er så hjelpeløst
gitt hen til den.
Vi kjenner jo til det berømte eksemplet fra Jerusalem, hvor
de samme mennesker
roper: «Hosianna!» den ene dagen og like etter: «Korsfest!
Korsfest!» over samme
mannen.
Og det var ikke mannen som hadde forandret seg.
Som Paulus må minne disse galaterne om også,
at det evangelium som dere ble frelst ved, det
har
ikke forandret seg! - altså må det ha skjedd noe med dere!
Og det evangelium som de var blitt frelst ved, det
kaller han her ganske enkelt: Kristi
nåde. (v.6).
Og det er jo underlig da, når de virkelig hadde opplevd å
bli tatt imot og komme inn i et levende samfunn med Gud, nettopp ved
denne Kristi nåde; at de i det hele tatt skulle kunne komme
på den tanke, at det nå krevdes noe mer.
Det som har dette i seg, at det bringer deg i samfunn med Gud, det
må da være nok! - en gang for alle!
Men
nå var det altså ikke bare dette, at de i det hele tatt
ble inntatt av denne tanke etter hvert, som om ikke det var ille nok,
men det skjedde også så snart.
Slik at Paulus må si: «Jeg undrer meg over at dere så
snart vender dere bort fra Ham som kalte dere ved Kristi nåde,
til et annet evangelium.» (v.6). Jeg undrer
meg!
For disse galaterne hadde ikke bare sluttet seg
til noen læresetninger, som de da skulle prøve å
holde fast ved etter beste evne, - nei, de hadde virkelig opplevd
den nådige og frelsende Gud, gjennom det ord som Paulus forkynte
dem, slik at han (Paulus) vitner sånn om det: «Dere vet
jo at det var på grunn av skrøpelighet i mitt kjød
jeg første gang kom til å forkynne evangeliet for dere.
Og enda mitt kjød* kunne friste til det, foraktet og avskydde
dere meg ikke. Dere tok imot meg som en Guds engel, som Kristus Jesus
selv. Hvor dere den gang priste dere salige! For jeg gir dere det
vitnesbyrd at hadde det vært mulig, så hadde dere revet
ut øynene deres og gitt meg dem.» (Gal 4:13-15). Skal
si evangeliet hadde nådd inn! Tenk å ville rive ut sine
øyne og gi ham dem, om det var mulig! Hvordan kan dere da vende
dere bort fra det, så snart? Og vi taler jo om det:
evangeliet; - men hva innebærer det å vende seg seg fra
det? Jo, den som vender seg fra det, fra evangeliet, fra Kristi nåde,
han vender seg fra Ham!
Og det slår Paulus så klinkende klart
fast for dem, med en gang: Dere skal være klar over, hva dere
nå har gjort: «Jeg undrer meg over at dere så snart
vender dere bort fra Ham.»
(v.6a).
Du skal altså ikke bare få lov til å
tro Kristi nåde, som din frelsesvei helt frem, men det finnes
ingen annen. Idet du vender blikket bort ifra Kristi nåde, til
noe annet, så stiger du i virkeligheten ut av «båten»
og vil gå på sjøen i egen kraft. Hør hva
Paulus forkynner: «Dere er skilt
fra Kristus,
dere som vil bli rettferdiggjort ved loven, dere er falt
ut av nåden.»
(Gal 5:4).
Slik tenker ikke vi om dette; vi tenker at dette
må da være noe positivt, dette at vi vil gjøre
noe mer ut
av det. Jesu vitnesbyrd til deg, det siste Han uttalte her i sitt
jordeliv, det var jo ordet: Fullbrakt!
- og går det an å legge noe til det som er fullbrakt?
- hva skulle så det være? Det er jo en meningsløshet,
å legge noe til et fullbrakt verk.
Når du tror, at det også kreves noe
av deg, at også du må være slik eller slik i tillegg;
da viser du jo bare med det, at du egentlig ikke tror dette: Fullbrakt!
fra Jesu lepper! Du tror ikke at Kristi nåde er nok! Men det
var altså det
Paulus
forkynte galaterne, og det
hadde
brakt dem inn i det salige samfunn med Herren selv.
De som hadde vært hedninger, uten Gud og uten
håp i verden, hadde plutselig fått adgang til selve himmelens
helligdom, hvor de kunne gå innfor Gud som innfor en far. Og
det eneste kriteriet var, at de gikk inn dit på en annens
regning.
I alt skulle de få regne med en annens
gjerning.
Har Han gjort det tungt for deg? - kan du hevde det? Og denne gjerning,
som du altså skal få regne med, dens fullkommenhet viste
seg nettopp i, at de fikk samfunn med Gud ved den. Så altså,
på denne
gjerning
kunne de gå trygt gjennom livet og inn i evigheten - og til
overmål; denne gjerning er en fullført
gjerning!
Med andre ord, noe som har
skjedd!
Du kan snakke om at Han har satt våre føtter på
en klippe! Og det er altså ikke noe annet evangelium, Han har
å forkynne deg deg i kveld.
Hør hva som hviler over meg, om jeg skulle
finne på det: «Om noen forkynner dere et annet evangelium
enn det som dere har mottatt, han være forbannet!» (v.9).
Ja, han sier endatil: «Selv om vi eller en engel fra himmelen
skulle forkynne dere et annet evangelium enn det vi har forkynt dere,
han være forbannet!» (v.8). Selv om vi
- sier han Altså: selv om jeg, Paulus, kom tilbake til dere
siden, og forkynte et annet evangelium, enn det dere først
fikk del i frelsen ved, ja, så skal jeg være forbannet.
For det evangelium dere fikk del i frelsen ved, det er Guds
evangelium;
og det har ikke jeg eller noen annen skapning lov til å røre
ved. Og det har altså bevist seg for dere å være
Guds evangelium,
rett og slett ved at dere fikk del i frelsen ved det. Og dette Guds
evangelium er altså Kristi
nåde!
|
Da
Jesus ropte ut sitt: Fullbrakt! - på Golgata, da ropte Han:
Nå har jeg fullendt løpet som var lagt opp for meg; nå
har jeg i mitt liv tilfredsstilt alle Guds krav til mennesket i menneskets
sted, og når jeg nå utånder, så har jeg sonet
all verdens synd! Og dette: Fullbrakt! var jo ikke bare et rop ut
i luften! - det har jo en adresse! - noen skulle høre det -
og den som skulle høre det, det var du!
Når du hører Jesu ord: «Det er fullbrakt!»
- så skal du føye navnet ditt til, for det er jo for
deg Han har fullbrakt det. Han trengte det ikke selv - Han hadde ingen
synd, Han var ikke utestengt fra himmelen, Han behøvde ikke
å skaffe seg noen rettferdighet. Men du
trengte
det! Og nå har du fått det! Det er det evangelium Han
forkynner deg i dag. Ikke at du skal
få
det, men at du har
fått
det. Men det er altså gitt deg i
Ham!
«Jeg
undrer meg over at dere så snart vender dere bort fra Ham som
kalte dere ved Kristi nåde, til et annet evangelium, skjønt
det ikke finnes noe annet.» (v.6-7a).
Det er i tilfelle bare et fantasiprodukt altså,
uten noe hold i virkeligheten. Det eneste virkelige evangelium, ved
hvilket vi blir frelst, det er Kristi
nåde,
åpenbart oss i Hans stedfortredende liv og død.
Hør
hva Jesus sier ute ved Jordan, da døperen vegrer seg for å
døpe Ham: «La det nå skje! For slik er det riktig
av oss å
fullføre all rettferdighet. Da lot han det skje.» (Matt
3:15). Er det ikke vi som skal gjøre det da? - ved Guds hjelp.
Nei, her står altså Han, som er kommet for å fullføre
all rettferdighet!
Da skjønner du hva Hans fullbrakt!
innebærer.
Som en eldre dame et sted, uttrykte det, da evangeliet
gikk opp for henne: «Jeg ble arbeidsledig,» sa hun. Alt
var
jo gjort!
Men
tror du, at du dermed blir helt uten gjerninger? - det er jo det fariseeren
i oss, og om oss er så livende redd for, nettopp fordi han har
sitt håp i egne gjerninger; - men nei, om dette evangelium virkelig
begynner å gå opp der inne i hjertets dyp, så er
det første som skjer, glede i Gud, takk og lovprisning til
Ham, - og så får du trang til å prate om det, fortelle
det til andre, bringe det videre - ja, om det virkelig får skinne
der inne, så blir du endatil oppfinnsom
i
ditt ønske om å bringe det ut! Men du ser, det følger
på evangeliet,
fordi du ser at du i evangeliet, alt har fått hele lønnen
utbetalt, uten å ha beveget en finger for det; - det går
ikke foran evangeliet
i et forsøk på å oppnå lønn, ved noe
av ditt eget.
Det
står om denne striden for å holde evangeliet rent og uplettet
imot disse såkalte judaistenes angrep, også i Apg 15 -
og les gjerne hele det kapittelet igjennom ved anledning - det er
om apostelmøtet i Jerusalem. Vi skal bare stanse ved noe her:
«Det kom da noen ned fra Judea og lærte brødrene
slik: Hvis dere ikke blir omskåret etter den skikk vi har fra
Moses, kan dere ikke bli frelst.» (Apg 15:1).
Det var foranledningen for apostelmøtet.
Disse var det som også hadde infiltrert galatermenigheten. Og
hør hvordan det endte, og det er en apostels
ord
- det vil altså si, at det egentlig ikke er Peter
som
taler til deg nå, men Herren selv - så du kan trygt ta
imot det - det er ditt - og hva sier Han så til deg nå?:
«Da det nå oppstod et skarpt ordskifte, reiste Peter seg
og sa til dem: Brødre, dere vet at Gud for lenge siden utvalgte
meg blant dere, så hedningene av min munn skulle høre
evangeliets ord og komme til tro. Og Gud, som kjenner hjertene, gav
dem vitnesbyrd, idet Han gav dem Den Hellige Ånd likesom oss.
Han gjorde ingen forskjell på oss og dem, for ved troen renset
Han også deres hjerter. Hvorfor frister dere da Gud og legger
et åk på disiplenes nakke som verken våre fedre
eller vi var i stand til å bære? Men vi tror at vi blir
frelst ved Herren
Jesu nåde,
på samme måte som de.» (Apg 15:7-11).
Har så du og jeg tenkt å bli frelst
på noen annen måte? Dersom Gud selv har vitnet, at det
er ved Herren Jesu nåde, hva er det da som får deg til
å tenke, at det skulle være noe ved deg? - det er iallfall
ikke Guds Ånd! - for hva vitner Guds Ånd om deg og ditt?:
Det ble naglet til korsets tre med Ham! Så
mye
var det verd i denne striden!
Har Han vitnet, at det er ved Jesu gjerning, ja, så er det jo
ikke noe mindre enn en stor frekkhet, å komme dragende med noe
eget. Klarere kan du jo ikke si, at du ikke tror evangeliet, enn ved
å komme med egen gjerning.
Til og med apostelen Peter sier til deg i dag: «Heller
ikke jeg ble frelst på noen annen måte! - det var ved
Herren Jesu nåde!»
Lenger
ute i brevet til galaterne, skriver apostelen: «Uforstandige
galatere! Hvem har forhekset dere? Dere som har fått Jesus Kristus
malt for øynene som korsfestet!» (Gal. 3,1).
Ja, men hva da med min egen gjerning god eller ond?
Slik uttrykker apostelen det: «Jeg er korsfestet med Kristus.
Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå
lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn,
Han som elsket meg og gav seg selv for meg.» (Gal 2:20). Se,
alt er blitt nytt! (2 Kor 5:17).
|
5
søndag i treenighetstiden
