Tilbake            
                                               5 søndag i påsketiden

 

 




 

Hedningene får vende om el.  Lov og evangelium

Ap.gj. 11, 1 - 18

   1 Apostlene og brødrene omkring i Judea fikk nå høre at også hedningene hadde tatt imot Guds ord. 2 Da Peter kom opp til Jerusalem, gikk de av omskjærelsen i rette med ham og sa: 3 Du gikk inn til uomskårne menn og spiste sammen med dem. 4 Da begynte Peter å forklare alt for dem i sammenheng, og han sa: 5 Jeg var i byen Joppe. Mens jeg var i bønn, kom jeg i henrykkelse og fikk se et syn: Det dalte ned noe, likesom en stor duk, som ble senket ned fra himmelen etter de fire hjørner. Og den kom like bort til meg. 6 Jeg stirret på den og så nøye etter. Da fikk jeg se de firføtte dyr som er på jorden, og villdyrene og krypdyrene - jordens dyr og himmelens fugler. 7 Jeg hørte også en røst som sa til meg: Stå opp, Peter! Slakt og et! 8 Men jeg sa: På ingen måte, Herre! Aldri er noe urent eller vanhellig kommet inn i min munn. 9 En røst fra himmelen svarte meg da annen gang: Det som Gud har renset, skal ikke du kalle urent. 10 Dette skjedde tre ganger, og så ble alt dratt opp til himmelen igjen. 11 Og se, straks stod tre menn utenfor huset hvor jeg bodde. De var utsendt til meg fra Cæsarea. 12 Ånden sa til meg at jeg skulle gå med dem uten å tvile. Disse seks brødre drog også med meg, og vi kom inn i mannens hus. 13 Han fortalte oss hvordan han hadde sett engelen som stod i huset hans og sa: Send bud til Joppe etter Simon med tilnavnet Peter! 14 Han skal tale ord til deg som du skal bli frelst ved, du og hele ditt hus. 15 Men da jeg begynte å tale, falt Den Hellige Ånd på dem, likesom på oss i begynnelsen. 16 Jeg mintes da Herrens ord, at han sa: Johannes døpte med vann, men dere skal døpes med Den Hellige Ånd. 17 Gav altså Gud dem den samme gave som han gav oss, da de var kommet til troen på Herren Jesus Kristus, hvem var da vel jeg, at jeg skulle være i stand til å hindre Gud? 18 Da de hørte dette, slo de seg til ro, og de priste Gud og sa: Så har da Gud også gitt hedningene omvendelsen til livet.
 

   Hedningene fikk vende om - og som vi ser også her, så skjedde det ved Ordet og Ånden. Her ble ikke foretatt noen bestemt handling - det var ganske enkelt det forkynte ord som virket dette hos hedningene i Kornelius' hus. Ikke noen håndspåleggelse, ikke noen dåp, ikke noe annet enn forkynnelsen av Ordet. Det skal vi merke oss, så vi ikke skal tro at vi må gjøre en eller annen lydighetshandling for å oppnå noe hos Gud. Nei, dette skjer ved åpenbaringen av grunnen til syndenes forlatelse. Og grunnen til syndenes forlatelse er altså ene og alene Jesus selv.
   Vi leser i Ap.gj. 10,43-44: «Ham gir alle profetene det vitnesbyrd at hver den som tror på Ham, får syndenes forlatelse ved Hans navn. Mens Peter ennå talte disse ord, falt Den Hellige Ånd på alle dem som hørte Ordet.»
   De gjorde ingenting for å få dette, de hørte bare Ordet - Ordet om at de allerede var renset for Gud, i Ham. Da falt Den Hellige Ånd på dem, kan vi lese om det. Det vil altså da si, at Den Hellige Ånd sanksjonerer dette budskapet om din frelse. Så sier da også Peter av den grunn: «
Gav altså Gud dem den samme gave som han gav oss, da de var kommet til troen på Herren Jesus Kristus, hvem var da vel jeg, at jeg skulle være i stand til å hindre Gud?» (v.17).

   Men selv om de her ble døpt i Den Hellige Ånd, ved Ordet - ja, i Den Hellige Ånd og ild, som vi kan lese i Mt. 3,11 og Luk. 3,16 - ble de likevel døpt i vann. Ifølge Skriften kommer Ordet til oss i tre forskjellige former - i det talte Ord, ordet i form av brød og vin i nattverden, og i form av dåpens vann. Det er frelse i Ordet. Som for eksempel i dåpen - du døpes til, er altså mottaker av det Gud har gjort for deg før du kom til i denne verden. Derfor er det trøst for en troende i dåpen. Altså ikke i selve handlingen i seg selv, men i det du ble døpt til. Forstår du? Det er jo det samme som enhver troende til enhver tid har sin trøst, sitt håp og sin visshet om frelse i - nemlig hva Jesus har gjort for ham. Men for vår svakhets skyld har Gud gitt oss Ordet også i slike synlige ting. Du kan altså være viss på at det Gud gav deg i dåpen, det tar Han aldri tilbake. Du må derfor aldri gjøre dette til en lydighetshandling, og du må heller aldri forakte det, som enkelte gjør. Men at Guds Ånd tar bolig i oss ved disse forskjellige former for Ordet, det kan forvirre oss. Du må bare alltid ha det klart for deg, at det i alle tilfeller er Ordet.

   Se bare på nattverden - Jesus har sagt i forbindelse med nattverdsmåltidet i Luk. 22,19: «Dette er mitt legeme, som blir gitt for dere. Gjør dette til minne om meg!» Det kan umiddelbart høres ut som om Han innstifter en lydighetshandling. Men er nattverden en lydighetshandling? Går du til nattverden for å gjøre noe, eller for å noe? Og den som deler ut nattverden står da i Kristi sted. Du må bare bli innforstått med dette, at alt i Guds rike er gave! Alt! Du får alt for intet! Alt for Jesu skyld! Det nytter ikke å komme med noe eget der.
   Og dette absolutt uforskyldte, det demonstreres så klart for jødene, og også oss her nå, nettopp i dette at Den Hellige Ånd tok bolig i hedningene ved Ordets mottakelse.

   Disse jødene i Jerusalem, og Peter selv, var ikke klar over evangeliets omfang, før han fikk denne åpenbaring om de urene dyr direkte fra himmelen. Da gikk Peter inn i huset til denne i jødenes øyne urene hedningen. For nå så Peter at de ikke lenger var urene i Guds øyne - nei, i Kristus Jesus aldri hadde vært det.

   Bare hør her hvilket stadium av åpenbaring menigheten var på dette tidspunkt: «Da Peter kom opp til Jerusalem, gikk de av omskjærelsen i rette med ham og sa: Du gikk inn til uomskårne menn og spiste sammen med dem.» (v.2-3). Du ser de satt ennå fast i jødedommen. Men det står noe fint om disse, når Peter bare fikk lagt saken frem for dem: «Da de hørte dette, slo de seg til ro, og de priste Gud og sa: Så har da Gud også gitt hedningene omvendelsen til livet.» (v.18).
   De ikke bare slo seg til ro med det, men de priste Gud for det, står det. De gledet seg oppriktig over at hedningene var tatt imot av Herren, og inkludert i Riket.
   Det var ikke slik med alle - men disse får altså det vitnesbyrd. Andre mente jo at hedningene måtte omskjæres og pålegges å holde Mose' lov, ellers kunne de ikke bli frelst. Og det kan dukke opp lignende ting i den kristne forsamling i dag - og gjør det også, dessverre. Derfor er det så viktig å holde fast ved at alt i Guds rike er gave.

   Har du fått en bestemt tjeneste - ja, så har du fått en gave. Hvordan kan vi si at en tjeneste er en gave? Jo, fordi det i virkeligheten er Gud som gjør denne tjenesten ved deg. Har du fått en tjeneste, da har du fått en nådegave - det vil si, alt som skal til for at den tjenesten skal lykkes. Vi kan si - Gud er virksom i deg som redskap, derfor, det eneste som blir igjen til sist, det er det som Han fikk utføre ved deg. Følger du den?

   Vi kan ikke ut fra noen egne egenskaper tjene Gud - nei, skriver apostelen Paulus i 2 Kor. 3,5: «Ikke så at vi av oss selv duger til å tenke ut noe som av oss selv.» Altså ikke engang tenke det, og da langt mindre gjøre det! Men så kommer det videre: «- men vår dugelighet er av Gud!» Det er Han som gjør det!
   Dette har direkte å gjøre med det som vi leser i teksten - dette lovens folk, jødene, måtte nå se forskjell på lov og evangelium, om de skulle bli frelst, og om de skulle bli tjenere for Ordet. Og jeg må spørre i den sammenheng: Er vi i noe mindre behov av dette i dag, enn hva de var den gang? Jeg er redd det blir et, dessverre, nei!

   Guds ord taler om fast føde og melk. Vi trenger alltid begge dele - for ingen av oss er kommet så langt i erkjennelse og forståelse i alle ting, at vi ikke er på melkestadiet i noen sammenheng. Men det som er så tragisk å møte i dag, er at så mange ikke engang er på det stadiet. De er ikke engang i stand til å ta imot melk.
   Hebreerbrevets forfatter skriver i Hebr. 5,12: «For skjønt dere etter tiden burde være lærere, trenger dere igjen at noen lærer dere de første grunnleggende ting i Guds ord. Dere er blitt slike som trenger til melk, ikke fast føde.»
   Dette burde jo ha vakt dem opp, og skapt et rop til Herren i dem. Muligens gjorde det nettopp det også. Det vet vi jo ikke. Men hva mer interessant er: Hva skaper det her i kveld? Må du rope til Gud over dette? «Vekk oss op av sløvhets dvale,» synger vi en våre kjente sanger. Trenger vi en slik vekkelse - eller er vi blitt som Laodikeamenigheten: «Jeg er rik, jeg har overflod og har ingen nød.» (Åp. 3,17). Har ingen nød! Nei, du blir jo nærmest slått på munnen, om du sier noe som skaper nød i den troende forsamling i dag. Da er du lovisk!

   Men vi forkynner jo ikke lovens Gud verken til frelse eller vandring her på jord, men hør nå!: «Men om noen av dere mangler visdom, da må han be til Gud - for Gud gir alle, villig og uten bebreidelse - og så skal han få den.» (Jak 1,5).
   Ser du igjen: Gave? Uforskyldt av nåde! Og hør dette ordet nå: «Gud gir alle!» Alle! Da gir Han jo også deg! Og hvordan gir Han? Jo, det fikk vi jo også presentert her: «- villig og uten bebreidelse!» Ja, tenk det! Og så dette løftet knyttet til for den som ber om det: «- og så skal han få den.» Skal få!
   Har Herren gjort det vanskelig for deg? Nei, men det er kanskje bare blitt så behagelig å sove? I en seng hvor ingenting stikker lenger. Verden er blitt et så godt sted for deg å være, at hva skal du vel med himmelen i dag - og hvorfor risikere noen ubehageligheter.
   Nå har vi hørt fra Guds eget ord at alle som er her inne nå, og alle de som går der ute i verden, de har renselse i Lammets blod. Du vet det - men hvem skal fortelle dem det? Ville du ikke gjerne være i stand til det? Det er bare én måte å bli i stand til det på - å se det som ble åpenbart Peter her: Gud har i sin uendelige nåde renset meg synderen i Jesu blod, fra alle mine synder, fra all min urettferdighet. For jeg kan betro deg: Mine synder er mange, og min urettferdighet er stor - men jeg ser i Ordet: Guds nåde er større!

   «En røst fra himmelen svarte meg da annen gang: Det som Gud har renset, skal ikke du kalle urent.» (v.9). Dette fikk Peter høre direkte fra himmelen - og så kommer dette: «Men da jeg begynte å tale, falt Den Hellige Ånd på dem, likesom på oss i begynnelsen.» (v.15).

   Nå skal vi ha nattverd - og igjen: Du kommer vel for å få, ikke for gi? For å motta og igjen minnes på denne usigelige gaven, som er gitt nettopp deg.


   Jeg vil ikke tigge lenger
der hvor intet er å få.
Makt og ære, gods og penger,
si, hvor langt kan de vel nå?
Da jeg var i sjelenød,
var den hele verden død.
Ingen kunne, ingen ville
hjertets dype lengsel stille.

   Jesus, Jesus, Han alene,
Han er den som kan og vil!

E.K.