Her møter vi apostelen i hans tjeneste for evangeliet. Og du ser at han – sammen med sine medarbeidere – i størst mulig grad søkte å livnære seg selv, og ikke ligge denne menigheten til byrde på det viset. Men ikke dermed sagt at han ikke hadde rett på lønn av dem, men han valgte denne vei selv, så sant det lot seg gjøre. Men han tok også lønn, da han så det nødvendig. I 2 Kor 11:8, skriver han endatil: «Andre menigheter plyndret jeg, ved å ta lønn av dem for å kunne gjøre tjeneste hos dere.»
   Plyndret! - det er da et sterkt uttrykk! Men han bruker det.

   Han valgte denne vei selv. Her er vi inne på noe vesentlig, når det gjelder skillet mellom lov og evangelium, friheten i Kristus og kjærligheten til sin neste.
   Apostelen gjør han valg ut fra hva han der og da ser som viktig og riktig, men han er ikke bundet til det. Han kunne valgt annerledes – det ville kan hende satt ham i et dårligere lys i medmenneskers øyne, men det ville ikke røre ved Hans gudsforhold. Merk deg dette!
   Formaningene i Skriften har det vært mye strid om opp igjennom historien, og er det også i dag. Noen har satt dem aldeles til sides – det er loven, sies det, og den skylder vi intet lenger. Andre igjen binder de troendes samvittighet ved formaningene og fører de frikjøpte inn under trelldommen igjen – inn under forbannelsen, som hver den som holder seg til lovgjerninger er under, som vi kan lese i Gal 3:10.
   I denne teksten kommer en rett og ekte forkynnelse av formaningene klart frem. Apostelens egen livsførsel blir i seg selv et forbilde og en formaning til de troende. Ellers hører vi: « Dere vet også hvordan vi formante hver enkelt av dere, som en far gjør det med sine barn, og oppmuntret og vitnet.» (v.11).
   Som en far! Hva mener apostelen med det? Fedre kan være av så mange slags, vet vi. Jo, tidligere i teksten skrev han: «Men vi var milde iblant dere, som en mor når hun varmer sine barn ved sitt bryst.» (v.7).
   Dette var det han mente! Ikke det strenge bud, men vi «oppmuntret og vitnet.» Det er å få se den milde Jesus klart, som virker forandring i en troendes livsførsel, og ikke lovens tunge bud. Dette at ikke noe kan lenger fordømme meg – mine mange svakheter i liv og karakter - for jeg er i Herrens hender med alt hva i meg er! Jeg skal ikke til himmel og salighet på min livsførsel – jeg skal ikke til liv og salighet på min tjeneste, jeg skal dit på Jesu livsførsel, på Jesu tjeneste! Spørsmålet blir da dette ene: Holdt Han mål? Dette ene! La det få prente seg dypt inn i hjerte og sinn, for ut fra det skal en troende bedømme alt annet!

   De tilfelle hvor apostelen talte og formante strengt, men da under tårer og smerte, det var de tilfelle hvor de troende var i ferd med å gli bort fra dette synet. For det var å gli bort fra selve frelsens grunn, som Gud i sin nåde og kjærlighet har lagt for oss, ved å ikke engang spare sin egen Sønn, men gi Ham for oss alle – og ut i den evige fortapelse. Her så apostelen selve djevelen i virksomhet, som på den første fallets dag!

   Vel, slik oppførte altså apostelen og hans medarbeidere seg der i Tessalonika – men hør nå hva tjenesten deres gikk ut på: « Da dere fikk det ord som vi forkynte.» (v.13). Kommer i hu ordet fra Matt 10:8, når jeg leser dette: «For intet har dere fått det, for intet skal dere gi det.»
   Hør du som sitter her: Du har fått det for intet! Det gis deg for intet! Hvis ikke du har fått det for intet, så har du ikke fått i det hele tatt! Det gis nemlig bare for intet! Som det heter i Skriften i Rom 3:24: «Og de blir rettferdiggjort uforskyldt av Hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus.» I Åp 21:6: «Jeg vil gi den tørste å drikke av livets vannkilde uforskyldt.» Og Åp. 22,17: «Og den som tørster, han får komme! Og den som vil, han får ta livets vann uforskyldt!»
   - uforskyldt av Hans nåde, leser vi - ved forløsningen i Kristus Jesus.

E.K.

   Hvis du kan peke på en flekk i deg selv som skulle være noen årsak til at du er en kristen, da har du selve Guds vitnesbyrd imot deg! For Han vitner, at eneste grunn er Hans nåde, slik den er kommet til uttrykk i Jesu villige frelsergjerning. Hva har du så å rose deg av i denne sammenheng? Alt av nåde! De fikk ordet, av apostlene! Du får ordet av Bibelens blader, formidlet ved min tunge i denne stund. Forløsningen i Jesus Kristus er nok for deg og resten av denne verdens syndere!
   Og så står det så fint om disse tessalonikerne videre, at da «tok dere imot det, ikke som et menneskeord, men som det i sannhet er, som Guds ord, som virker med kraft i dere som tror.» Som vi også kan lese om dem i 1 Tess 1:6: «Og dere ble våre og Herrens etterfølgere, idet dere tok imot Ordet under stor trengsel med glede i Den Hellige Ånd.»

   Hva blir du fremfor alt annet en apostlenes og Herrens etterfølger ved? Hvordan går det til? Da ser de aller fleste nok hen til lov og formaninger – men du kan aldri bli en Herrens etterfølger ved det! Det er ikke noe å hente der i så måte! Nei, du blir det ved det samme som disse tessalonikerne ble det – ved å ta imot Ordet! Det Ordet som du altså har fått! I samme øyeblikk som du har hørt evangeliet forkynt, kan det sies om deg at du har fått det! For det er ordet om frelse for alle mennesker, og derfor også deg. Derfor også et slikt alvor med alle disse som går borte fra det, uten å ha enset, enn si tatt imot det, selv om de altså har hørt det forkynt og dermed altså fått det. Du fikk det, men du så det ikke verd å eie – eller du ville heller betale deg inn i himmel og salighet ved egen fortjeneste.

   Hvem er Ordet? Ordet det er Jesus og Jesus Han er Ordet! Og Ordet er deg gitt! Det kan vi vitne blant annet ut fra Joh 3:16, den lille Bibel, som det gjerne kalles: «For så har Gud elsket verden (du kan vanskelig befinne deg utenfor dette, ikke sant?), at Han gav osv.»

   La oss be Herren om denne store nåde, at vi i tjeneste og liv, i vårt forhold til Ham, ikke blander sammen lov og evangelium, og med det forkaster Hans nådes ord til til oss, men gjør som Jakob skriver så fint i sitt brev i Jak 1:21: «- ta ydmykt imot Ordet som er innplantet i dere, og som er mektig til å frelse deres sjeler.»
   Underlig tale at du skal ta ydmykt imot et ord som allerede er innplantet i deg, ikke sant? Men det er nøyaktig det samme som apostelen Johannes skriver i 1 Joh 2:24-25: «La det som dere har hørt fra begynnelsen, bli i dere. Dersom det dere hørte fra begynnelsen, blir i dere, da skal også dere bli i Sønnen og i Faderen. Og dette er løftet Han gav oss: det evige liv.» Som du også hører hos Jakob: «Ordet - som er mektig til å frelse deres sjeler.»
   Den som blir i evangeliets ord – det han hørte til frelse – han blir også Faderen og Sønnen!
   Og så skriver han like på Johannes i v.26: «Dette har jeg skrevet til dere om dem som forfører dere.»
   Har du lagt merke til all den tale om å komme videre, i vår tid? Nei, bli i! Bli værende i! Det er Skriftens rop til oss. For der – i det budskap du den gang hørte – er Herren virksom i sine troende ved Ånden.
   Derfor må også tjenesten være underlagt dette – den hele og fulle hjelpeløshet i vårt eget, men den totale fullkommenhet i Kristus alene! Så, dersom du blir i det du hørte fra begynnelsen, skal du også få gå i Hans navn i tjenesten.
   Som du jo ser av Jakobs ord, blant annet, må også den i hvem Ordet allerede er innplantet igjen og igjen ta ydmykt imot det! Slik er det i Guds rike – Han er byggmesteren , det vil si, Han er den som gjør, og Han er vingårdsmannen, det vil si, den som prøver frukten – om Han kjenner den igjen som sin egen.