Den etiopiske hoffmann

Apg 8:26 - 39

   26 Men en Herrens engel talte til Filip og sa: Bryt opp og dra mot sør på den vei som går ned fra Jerusalem til Gasa. Denne veien er øde. 27 Filip brøt opp og drog av sted. Og se, en etiopisk hoffmann, en mektig embetsmann som hadde tilsyn med skattkammeret hos den etiopiske dronning Kandake, var kommet til Jerusalem for å tilbe. 28 Han var nå på hjemvei, og satt i sin vogn og leste profeten Jesaja. 29 Da sa Ånden til Filip: Gå dit bort og hold deg nær til den vognen! 30 Filip løp da borttil, og hørte at han leste profeten Jesaja, og sa: Skjønner du det du leser? 31 Han svarte: Hvordan skulle jeg vel kunne det når ingen rettleder meg? Og han bad Filip stige opp og sette seg sammen med ham. 32 Men det avsnitt i Skriften som han leste, var dette: Som et får ble Han ført bort for å slaktes, og lik et lam som er stumt for den som klipper det, slik åpner Han ikke sin munn. 33 I Hans fornedrelse ble dommen over Ham borttatt. Hvem kan fortelle om Hans ætt? For Hans liv blir tatt bort fra jorden. 34 Hoffmannen sa da til Filip: Jeg ber deg si meg: Hvem er det profeten sier dette om? Er det om seg selv eller om en annen? 35 Da tok Filip til orde, og idet han gikk ut fra dette skriftsted, forkynte han evangeliet om Jesus for ham. 36 Mens de nå kjørte frem langs veien, kom de til et sted hvor det var vann, og hoffmannen sa: Se, her er vann, hva er til hinder for at jeg blir døpt? 37 Filip sa: Tror du av hele ditt hjerte, så kan det skje. Men han svarte og sa: Jeg tror at Jesus Kristus er Guds Sønn! 38 Så bød han å stanse vognen. Og de steg begge ned i vannet, både Filip og hoffmannen, og han døpte ham. 39 Men da de steg opp av vannet, rykket Herrens Ånd Filip bort, og hoffmannen så ham ikke lenger, for han drog sin vei med glede.
 

   Det som slår en her er hvor lite «støy» det er rundt dette som skjer her, i grunn. Her er ingen tungetale, høye jubelrop eller lignende. Det er rett og slett en apostel som stiger opp i vognen til denne hoffmannen, og utlegger Ordet for ham – og han kommer til tro på det han har lest og nå hører fra apostelens munn. Den Hellige Ånd levendegjør altså det han leser, ved den utleggelse av Ordet Filip gir. Slik kommer et menneske til en levende tro. Det er ingen annen måte å komme til denne levende tro for deg som er her heller. Og merk deg altså – det er ved denne tro på den Herre Jesus du er frelst. Er et menneske kommet til denne tro, da er det mennesket helt og fullt frelst. Det har i samme stund helt og fullt del i alt Gud i sin nåde har gitt.
   Det er altså ikke snakk om det minste i tillegg her. Det er aldri tale om å opparbeide deg noe i den sak som heter frelse og forsoning – det er nemlig helt og fullt noe Gud har tilveiebrakt for deg. Det vil si noe du kommer til. Eller noe du føres til tro ved. Og fordi det er slik, kalles troen også full visshet. (Hebr 11:1).
   Du hører Filip si til den etiopiske hoffmann: «Tror du av hele ditt hjerte, så kan det skje.» (v.37). Umiddelbart vil du gjerne tenke: For et umulig ultimatum! Hvem kan med overbevisning si at en tror av hele hjertet? Det vil si, uten fnugg av tvil.
   Jeg kan det! Oi, nå er jeg vel hovmodig? Du, det hele kommer an på hvor du får festet blikket. Hvor kommer tvilen fra? Hva er årsaken til den? Jo, grunnen til tvilen er at du ser på deg selv. Når du hører et slikt ord, så vender du straks blikket til ditt eget hjerte for å se om du kan finne den der, for det er jo med ditt hjerte – ja, endatil hele ditt hjerte du skal tro. Ja, da er det vel også dit du må se for eventuelt å kunne konstatere at du har denne tro, ikke sant? Er ikke det logisk? Å, men så feil!
   Hvor er det jeg med 100% sikkerhet kan se at jeg er frelst? Det er jo i Ordet, ikke sant? Det ord hoffmannen satt og leste her fra Jesaja: «Som et får ble Han ført bort for å slaktes, og lik et lam som er stumt for den som klipper det, slik åpner Han ikke sin munn. I Hans fornedrelse ble dommen over Ham borttatt. Hvem kan fortelle om Hans ætt? For Hans liv blir tatt bort fra jorden.» (v.32-33).
   Er det noen tvil om hva som skjer her? Jesus tar på seg dommen for mine synder – ja, Han gjør for evig og alltid opp med hele mitt syndige kjød. Han betaler denne regningen fullt ut, så jeg som skyldig er går fri. Så lenge jeg får ha blikket festet på det, så tror jeg av hele mitt hjerte. Men vender jeg blikket fra dette til mitt hjerte – ja, da går det med meg som det gikk med den godeste Peter, der han i tro ville vandre til Jesus på den opprørte sjøen. Så snart han så på bølgene, sank han i dypet. Ser du dette?
   Ja, men jeg kan vel ikke alltid og i alle situasjoner være så sterk i troen, sier du vel da – og så er du straks tilbake hos deg selv. Og der er det jo ikke noe å finne som holder i denne sammenheng. Du kan ikke tro ved noen egeninnsats eller egenvilje – troen formidles ved Ordet alene.

   Så spør du meg: Er du en kristen? Er du sikker på at du er frelst? Ja, Ordet sier det. Jeg har ikke noe annet å vise til! Ordet gir meg altså visshet om frelse. Jeg leter altså ikke etter troen, om jeg kan finne, måle og veie den – jeg ser etter Ordet. Hva sier det?
   Det er altså den tro som Jesus favner, som han skriver sangeren. Det vil si flyr til dette lammet allerede Jesaja vitnet om. Ikke den tro som troen favner – nei, som Jesus favner. Hør du! Det er ingen tvil i Ordet, og derfor kan også et syndig, fallent og vaklende menneske eie full visshet om frelse. Jeg har det skriftlig!

   Hvordan kan du tenke at Gud skulle bedra deg? Han som sier om seg selv: Jeg er sannheten! (Joh 14:6). Han som i sin yppersteprestelige bønn i Joh 17:17, ber: «Hellige dem i sannheten! Ditt ord er sannhet.» Ditt ord er sannhet! Og der Han står for Pilatus i Joh 18:37: «Til dette er jeg født, og til dette er jeg kommet til verden, at jeg skal vitne for sannheten. Hver den som er av sannheten, hører min røst.»

E.K.

   Så skriver da også apostelen Paulus til korinterne: «For vi makter ikke noe mot sannheten, bare for sannheten.» (2 Kor 13:8), og til galaterne: «Dere løp godt! Hvem hindret dere fra å være lydige mot sannheten?» (Gal 5:7).
   Det er den fulle og hele sannhet uten snev av noe bedrag vi møter, når vi møter evangeliet om Jesus.
   Så svarer da hoffmannen som nettopp har sittet og lyttet til utleggelsen om dette Guds lam som bærer verdens synd, og svarer enfoldig og likefrem: «Jeg tror at Jesus Kristus er Guds Sønn!» (v.37). Han hadde altså blikket festet på dette Ordet han nettopp hadde hørt. Herren hadde nådd ham gjennom det. Nådd ham med hva? Med sannheten!
  Så var det ikke noe til hinder for at han kunne bli døpt. Fikk du spørre denne hoffmann, der han er nå, om hva som var den viktigste dagen i hans liv her på jord, så ville han nok uten tvil vise deg til Apg 8. Da Gud sendte Filip til ham.

   I de kretsene jeg vanket som ny på veien – om det ble talt over dette skriftstedet, så var det dette at Filip ble rykket bort av Herrens Ånd, og siden dukket opp et helt annet sted, det ble talt så varmt om. Det var likesom det som var så stort. Det hadde jo vært så kjekt å få oppleve noe sånt, ikke sant?
   Ja men, bekrefter ikke denne teksten at du må tro før du kan bli døpt? Det bekrefter bare at hoffmannen var en udøpt hedning før han kom til tro. Du som er døpt, du er ikke kalt til å gjøre det en gang til – hva skulle vel det tjene til! Nei, du er kalt til tro på Ham du ble overgitt til i denne dåpen – det Han gav deg i den. Det samme som Han har gitt deg fra evighet av, før verdens grunnvoll ble lagt – nemlig en fullkommen frelse i sin Sønn, Jesus Kristus.
   Det er noe svært som skjer når du blir stående overfor slike tvilsspørsmål, og det er at også Satan er på pletten der, for der ser han en mulighet for inngang – en mulighet for forførelse. Fly til Jesus med alt slikt, så skal du nok få svar.

   «Og se, en etiopisk hoffmann, en mektig embetsmann som hadde tilsyn med skattkammeret hos den etiopiske dronning Kandake, var kommet til Jerusalem for å tilbe.» (v,27).
   Han holdt seg altså så langt til det som kalles jødenes tro. Han «var kommet til Jerusalem for å tilbe.» Og det vises jo også av at han satt og leste i Jesajas’ bok. Men jødene kunne ikke utlegge dette slik at han fikk del i sannheten. Det måtte en apostel til – en som selv var opplyst ved Den Hellige Ånd og frelst nettopp ved Ham Jesajas’ bok talte om.
   Gud tenkte på hoffmannens sjel, og ville hans frelse, men mer enn det: hoffmannen var på vei hjem - Ordet om Jesus skulle til Etiopia.
   Det levende og frelsende ord følger den som som selv er kommet til tro. Du er rett og slett et vitne i samme øyeblikk.

   «I Hans fornedrelse ble dommen over Ham borttatt,» leste hoffmannen om Ham - og vi nå. Men hvordan kunne en dom ramme en uskyldig med Guds vitende og vilje? Jo, den dommen var min, vitner Guds ord – og ingen kan bli dømt to ganger for samme synd. Og absolutt ikke når straffen for synd er døden. Ser du hva du har fått i Ham? Du er i Ham død for dine synders skyld, og fra dine synder. Ja, vi ser det og tror det av hele vårt hjerte, ikke sant? Men trellen i deg vender blikket bort fra Ordet til deg selv. Vi skal vokte oss for ham!
   Hør Per Nordsletten hvordan han vitner i sangen:

  Ja, ditt ord sier så
at jeg nåde skal få,
at du ikke min synd minnes mer.
Ditt velsignede blod
gir meg nåde og mot
til å tro at min brudgom du er.

   Her er hjertet rettet på Jesus, ikke på hjertet - og den fulle visshet er dermed til stede.