|
Ikke noen mangel på frimodighet her - han visste hvor han
skulle hen, apostelen, den dagen han skulle forlate dette livet. Her
finner du ikke noen vaklende tvil - nei, jeg skal hjem til Herren. For
meg er døden en vinning, for det er så mye, mye bedre. Legg merke til det
- når han taler om den saken bruker han ordet mye to ganger. - Han
smører liksom på: «- det er så mye, mye bedre!»
Men denne frimodighet med tanke på evigheten, den kan bare eies ut fra
den åndelige tilstand du befinner deg i her og nå. Vissheten om himmelen i
evigheten, må ha sin grunn i vissheten om frelsen i Jesus Kristus her og
nå. Er du i tvil om dette, blir også tanken på evigheten en tanke full
av uro.
Vær sann og ærlig når du tenker på Jesus, ditt forhold til Ham. Når du tenker på din frelse, på evigheten og
lignende, blir du da urolig? Hvorfor
blir du det? Jeg ser på meg selv. Men hvorfor gjør du nå det da, når
Herren har gitt deg full og hel tillatelse til å se bort fra deg selv, og
til Ham i stedet? Ja, jeg vet dette, men så viser det seg at jeg må slite
med dette allikevel.
Det hviler en dom over den tvilen. - Det er jo klart
- tvil er mangel på tro, det er å holde Herren for ikke helt pålitelig,
men det er en tvil som det er forlatelse for. Det er noe som hører
dette gamle menneske til, og som en troende derfor sliter med, men
skulle ønske var annerledes. Det er bare en ting vi fremfor alt skal
legge oss på hjerte her - en troende kan aldri slå seg til ro og være
fornøyd med å være tvilende og urolig i forhold til Jesus. Og når
jeg da sier troende, så tenker jeg på den som David omtaler som «uten
svik i sin ånd.» (Sal 32:2).
Det høres så veldig ut dette med å være uten svik i sin
ånd, når en ser på seg selv og må gi profeten rett i sin dom: «Svikefullt
er hjertet, mer enn noe annet, det kan ikke leges. Hvem kjenner det?»
(Jer 17:9). Hvordan kan du da vite om du er uten svik i din ånd?
Det betyr rett og slett dette, at jeg vet ikke noe med meg selv som jeg
forsøker å skjule for Herren. Jeg vet ikke om noe som ikke er i lyset i
mitt liv, og legges åpent frem for Ham. Finnes det, så er det fordi jeg
ikke kjenner til det. Men jeg søker og ønsker full åpenhet.
«Fortell Ham
synden med dens rette navn,» heter det i en kjent sang. Med dens rette
navn, det er saken så ofte, forstår du. Det finnes mennesker som
saktens bekjenner synd, slik i det store og hele, og det gjerne offentlig
så tårene triller, og det er ikke måte på hvor falske og hyklerske og
dårlige de beskriver seg selv som. Det kan se så åndelig og tillitvekkende ut, men sannheten
er like gjerne den at dette er deres avlat. Slik prøver de å
skaffe seg noe ro og lindring i en urolig samvittighet, et urolig sinn,
som de har nettopp fordi de ikke vil slippe en eller flere bestemte
synder - fordi de ikke i dypet av sitt hjerte vil gi Gud rett - fordi de
ikke vil kalle synden, den bestemte synd, ved dens rette navn! De
er med all sin syndsbekjennelse ikke frelste mennesker, men under
forbannelse.
Du ser, nå taler jeg om en annen tvil enn den som en troende
sliter med og skammer seg over. - Nå taler jeg om en tvil som mer eller
mindre bevisst faktisk er ønsket!
– Du vil beholde en viss tvil, for du er redd for å få Herren alt for tett
innpå deg. Han kunne jo komme til å ruske opp i ett og annet! Du vet ikke
hva du år glipp av, og du vet heller ikke hva du går til. Tenk å få ha det
som Paulus her, lykkelig både i liv og død! Jesus kom ikke for å ta noe
fra deg - iallfall ikke noe som det er verd å ha, og som Han ikke kan
oppveie hundre ganger. Gud kaller ikke på deg for å gjøre livet ditt
ulykkelig, men tvert imot.
Også en kristen kan komme i denne ulykkelige situasjon
at han prøver å skjule og dekke over noen synd, men han kan aldri
få det godt der, det blir som David vitner i en liknende stilling:
«Da jeg tidde, ble mine ben borttært, idet jeg stønnet hele dagen.
For dag og natt lå din hånd tungt på meg. Min livssaft svant som i
sommerens tørke.» (Sal 32:3-4).
Men nå skal du få høre et godt budskap, du som måtte
ha det slik: Også du kan få vende deg til Ham, og du skal slippe å
stå til ansvar eller ta noen som helst straff for det - du har en
hel og full forlatelse i Ham, som bare venter på at du skal ta den
til deg. Hør bare hva David vitner videre i den samme salme som vi
siterte fra: «Jeg bekjente min synd for deg og skjulte ikke min skyld.
Jeg sa: Jeg vil bekjenne mine misgjerninger for Herren! - Og du tok
bort min syndeskyld.» (Sal 32:5).
Tenk, ikke et
bebreidende ord! Bare en hel og full forlatelse! Det er nemlig ikke Gud
som anklager oss, det er djevelen og vår egen synd! Han (Gud) åpenbarer
bare vår synd, vår sykdom, for at vi skal søke legedom for den.
Paulus’ store frimodighet hadde ene og alene sin grunn
i at han kjente sin Herre, «barmhjertighetens Far og all trøsts Gud.»
(2 Kor 1:3).
|
«For Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for
at verden skulle bli frelst ved Ham.» (Joh 3:17). Det var denne
Herre Paulus kjente, og Han er ikke annerledes innstilt mot deg enn
Han var mot Paulus.
Det er en annen sak som det også kan være verd å stanse noe for -
det er ingen falsk beskjedenhet å spore hos Paulus her: «Av
hensyn til dere er det mer nødvendig at jeg blir i kjødet. Og da jeg
er viss på dette, vet jeg at jeg skal bli i live og være hos dere,
til fremgang og glede for dere i troen.» (v.24b-25).
Han trodde ikke at han skulle bli uten frukt iblant dem. Det var heller
ikke noe slikt: «Jeg håper da Gud kan bruke meg, tross alt.» Nei, «da er
jeg viss på!»
Beskjedenheten kan nemlig ha akkurat samme årsak som den falske ydmykhet
vi stanset for nettopp, og da er det tale om en falsk beskjedenhet. Selve
årsaken til den, gjerne godt skjult, er at man ikke vil ha dette med Gud
og Guds rike for tett innpå seg. - En vil ikke bli for involvert, så en
viser det fra seg i all «beskjedenhet.»
Har du lagt merke til uttrykket: Jeg kan så lite med akkurat det. Eller:
Det der ligger så lite for meg. Det kan jo være en rett og slett
konstatering av sannheten selvfølgelig - men hvem har noen gang sagt at
du skal utrette noe i Guds rike ut fra dine forutsetninger? Det er
jo nettopp dette man tar så feil i, i dag, slik at man innsetter folk ut
fra naturgaver, og knapt nok det, i stedet for ut fra nådegaver.
Du skal få be Gud om gaver! Og det er ingen grunn
til å være beskjeden; « - streb etter de beste nådegaver!» (1 Kor
12:31), sier den samme apostelen som vi møter i teksten vår. Ikke
bare streb etter nådegaver, men streb etter de beste!
Han skriver også til korinterne: «Jeg har arbeidet mer
enn de alle – » her sporer du også den totale mangel på den før nevnte
beskjedenhet, - og det skyldes to ting - han visste at det var tilfelle,
og det han tilføyer straks etter dette utsagnet: «- det vil si: ikke
jeg, men Guds nåde som er med meg.» (1 Kor 15:10).
Han skriver jo også i denne sammenheng: «Men av Guds nåde er
jeg det jeg er!» Han aktet altså heller ikke nåden for ringe på denne
måten - han var klar over at den gjorde noe med den som levde i den,
og han visste at den gav en alltid åpen dør til Faderen. Så be om hva
du vil i Jesu navn, og overlat til Ham å vurdere hva du kan brukes
til. Det er jo heller ikke akkurat uttrykk for beskjedenhet å avgjøre
det selv!
Nå, hvordan føles det? Jeg føler meg så inderlig fattig når talen blir om
dette, sier du kanskje. Det er jo ypperlig, det er jo det beste
utgangspunkt. Gud gir jo bare til de fattige. I det øyeblikk du er
fornøyd så hører kilden opp. Han fyller ikke fulle krukker, Han sender de
rike tomhendte bort.
Det fortelles om et tilfelle med profeten Elisa i 2 Kong 4, hvor han
står overfor en kvinne i stor nød, mannen var død og nå truet de med
å ta sønnen fra henne og gjøre dem til slaver på grunn av gjeld hun
ikke hadde mulighet til å betale - og så leser vi «Elisa sa til henne:
Hva kan jeg gjøre for deg? Si meg, hva har du i huset? Hun svarte:
Din tjenestekvinne har ikke annet i huset enn en krukke med salveolje.
Da sa han: Gå til alle dine naboer og be om å få låne hjem noen tomme
kar - bare ikke for få! Gå så inn og lukk døren etter deg og sønnene
dine. Og hell oljen i alle karene. Etter hvert som de blir fulle,
skal du sette dem bort. Og hun gikk fra ham og lukket døren etter
seg og sine sønner. De bar karene frem til henne, og hun helte i.
Da karene var fulle, sa hun til sin sønn: Bær frem enda et kar til
meg! Men han svarte: Det er ikke flere kar. Da stanset oljen.
Så kom hun og fortalte det til Guds mann, og han sa: Gå og selg oljen
og betal din gjeld. Så kan du og dine sønner leve av det som blir
til overs.» (2 Kong 4:2-7).
Her er to ting vi skal stanse for helt til slutt. - Først det som vi
allerede har nevnt: Han helte på så lenge det var tomme kar! Men
da det ikke lenger var tilfelle, opphørte det. Så lenge du er fattig -
men du må ikke anse Han du kommer til for fattig og heller ikke gjerrig.
Det andre er: Hun fikk ikke bare nok til å betale sin gjeld, men hun
fikk også nok til livsoppholdet videre, både for seg selv og sine sønner.
Du kjenner vel igjen Jesus og Hans gjerning her? Han har ikke bare betalt
din gjeld, men også gitt deg nok til hele vandringen frem til målet.
Ta imot det nå! Gud velsigne deg til det!
|
4 søndag
i åpenbaringstiden