Tilbake            
                                               3 søndag i treenighetstiden

 

 




 

Vi får kalles Guds barn

1 Joh. 3,1-3

   1 Se, hvor stor kjærlighet Faderen har vist oss, at vi skal kalles Guds barn, og det er vi. Derfor kjenner verden ikke oss, fordi den ikke kjenner Ham. 2 Mine kjære, nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke åpenbart hva vi skal bli! Vi vet at når Han åpenbares, da skal vi bli Ham like, for vi skal se Ham som Han er. 3 Og hver den som har dette håp til Ham, renser seg selv, likesom Han er ren.
 

   Skriften setter skille mellom mennesker, og det stemmer svært så dårlig overens med den tidsånd som råder nå. Vi er jo alle like osv. Men dette er vel kjent fra Skriften. Her er ikke tale om skille mellom raser, folk, kulturer og lignende, men noen hører Herren til og er på vei til himmel og salighet, mens andre ikke gjør det og er på vei til fortapelsen.
   Vel kjent i Skriften ja, men du møter lite av den forståelse i den kristne forsamling i dag. Jeg tror personlig dette skyldes at et humanistisk syn har intatt menigheten, og til dels drevet Guds Ånds sannhet ut.
   Den tekst vi nå skal dele kan vel synes som et noe underlig utgangspunkr for å tale noe om dette, men vi får se.

   Her møter vi denne fulle overbevisning som er så særpreget for Paulus - også hos Johannes: «- at vi skal kalles Guds barn, og det er vi.» «Mine kjære, nå er vi Guds barn.» «Vi vet at når Han åpenbares osv.»
   Ikke noen tvil her – nei, slik er det rett og slett, for Gud kan ikke lyve og bedra noen.
   Men vi må ikke glemme at Johannes taler til et bestemt folk her. Disse som han her kaller vi, de er ikke hvem som helst. Det er ikke engang alle dem som kaller seg ved kristennavnet. Det gjør Skriften svært klart for oss – men en får slett ikke inntrykk av at det svært klart for kristenfolket. Nei, det blir heller sett på som negativ holdning, når en holder frem Jesu ord, som blant annet sier: «Ikke enhver som sier til meg: Herre, Herre! skal komme inn i himlenes rike.» (Mt. 7,21).
   Men ifølge Jesu egne ord her, er det altså ikke alle i menigheten heller som kommer inn under dette vi, som vi møter i teksten vår her. Det er mennesker som sier til Jesus: Herre, Herre! Uten å høre til disse vi som er Guds barn, og en dag skal bli Ham like.
   Det er en humanistisk tankegang som har inntatt menigheten i vår tid, som gjør at dette sannhets ord – for det er nemlig hva det er - ikke blir tålt. Blir døyvet ned. Blir sett på som direkte ondt.
   Det blir gjerne sagt: Det er ikke vår sak å dømme! Nei, det er ikke vår sak å dømme det enkelte menneske, men det er vår sak å ha sannheten som utgangspunkt. Det er saken.
   Konsekvensen av dette falske synet er at det hele ender opp i hyggetreff, fremfor samling under den Ånd - og dermed den Ånds atmosfære – hvor vi holdes åndelig våkne.

   Gud vil at du skal vite deg frelst, men det kan bare skje på sannhets grunn. Det spørres i en av de sanger som ofte blir sunget i våre sammenhenger: «Men Jesus er jeg en av dem, Vil du meg kalle din?»
   Det går an å få et klart svar - jeg vil kalle det for sjelen - på dette spørsmålet, men det må ha sin grunn i Guds ord. Den overbevisning som er av Den Hellige Ånd, ved Ordet. Uten dette kan du komme til å bli en slik –

ja, det er da stor sannsynlighet for at du blir en slik, som fører mennesker inn i det samme bedrag du selv er gjenstand for.
   Gud er blitt fremstilt for deg som så god, vennlig og kjærlig at du har kunnet anerkjenne Ham. Det er ikke slik at det er det største under i livet ditt, at Gud kan ha med en slik en å gjøre. Og at det eneste du spør om i ditt kristenliv er om dette er hva Ordet forkynner.

   To ganger i sine brev til Timoteus nevner Paulus noe han kaller sannhets erkjennelse. Første gang i 1 Tim. 2,4: «Han som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse.» Og andre gang i 2 Tim. 3,7: «- som alltid vil lære, men aldri kan komme til sannhets erkjennelse.»
   Vi ser her at disse vi han skriver til i teksten vår apostelen – det er slike som er blitt frelst og har kommet til sannhets erkjennelse.
   Den sanne troende er en som har en erkjennelse – han har erkjent selve sannheten.
   Når du har fått del i denne erkjennelse går du ikke rundt som i blinde, men du er våken. Denne erkjennelse holder deg våken. Som han skriver det Paulus i 1 Kor. 9,26: «Så løper jeg da ikke som på det uvisse, jeg kjemper ikke som en som fekter i løse luften.»

E.K.

   Hvorfor gjør han ikke det? Fordi han har sannheten som utgangspunkt! Spør deg selv alvorlig i kveld: Er det bare humanisme jeg har fått del i, og overført på en gud jeg har skapt meg selv, eller er det virkelig sannhets erkjennelse jeg har fått del i, så jeg kan si at jeg kjenner Herren, og er kjent av Ham?
   Da ser du ikke lenger på deg selv og finner svaret på ditt samfunn med Gud der, men du ser det som apostelen peker på her i teksten: «Se, hvor stor kjærlighet Faderen har vist oss, at vi skal kalles Guds barn.» (v.1).
   Se, hvor stor kjærlighet Faderen har vist oss! Han gav sin Sønn i vårt sted – og dette blir så uendelig stort for oss, fordi vi ser sant på oss selv. For dette er sannhets erkjennelse, at du kjenner Gud både i Hans hellighet og Hans kjærlighet, og din egen falne tilstand i møte med begge dele. Da blir hele kristenlivet ditt en forunderlig historie. Ikke noe du forstår, men noe du får tro, fordi Guds egen Ånd overbeviser deg ved Ordet.

   Hør hva Han skriver her nå, apostelen: «Derfor kjenner verden ikke oss, fordi den ikke kjenner Ham.» (v.1b). Altså skulle det være en her, som ikke forstår dette vi har talt med hverandre om nå, så skyldes det at han ikke hører Herren til, men verden. For ifølge apostelen er det verden som ikke kjenner til dette.
  Noen synes altså at slikt er hård tale. Men hvordan skal et menneske bli frelst om det ikke blir klar over sin sanne stilling? Kan du si meg det? Nei, skal vi tale om hårdhet her, så må det være den bløtaktighet som lar et menneske forbli i sitt bedrag.

   Menneskelig godhet, vennlighet, kjærlighet, barmhjertighet osv., det er store verdier. Det vet den som har vært det foruten, men ikke noe av dette kan frelse et menneskes sjel. Det kan bare Guds usminkede ord. Det er sann kjærlighet tvers igjennom - også når det sender deg ut på de frådende bølgene, for at du skal komme til sannhets erkjennelse av din egen synd og hjelpeløshet.

   Herren vil berge deg – men skal du bli berget, må Han være alene om det! Han må få åpenbare deg dette som verden aldri tar imot så lenge den har noen tro på sitt eget – at frelsen er fullbrakt ved Jesu Kristi liv, død og oppstandelse. Din frelse er fullbrakt ved det!
   Kan hende er det det eneste budskap som kan trøste din sjel, fullt ut? Det er i tilfelle et godt tegn!
   Du har ikke lenger noen trøst i ditt kristenliv – verken i det ytre eller det indre - men kun i Jesus, Hans person og Hans gjerning alene. Ja, slik har de det disse vi apostelen skriver dette herlige budskap til her.

   «Mine kjære, nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke åpenbart hva vi skal bli! Vi vet at når Han åpenbares, da skal vi bli Ham like, for vi skal se Ham som Han er.» (v.2).
   Nå er vi! Og: Vi vet! Å. Salige stunder, når vi får se noe inn i dette – det Jesus har gjort nettopp for meg kan ingen makt i tilværelsen rokke ved. Den eneste som kan rokke ved det, det er Han som har opprettet det, og vil derfor aldri i evighet kunne underkjenne sitt eget verk.
   Så fast står vår frelse i Jesus Kristus! Kan ikke rokkes! La oss forkynne fred på rette grunn, folk!

   Og så slutter teksten vår slik: «Og hver den som har dette håp til Ham, renser seg selv, likesom Han er ren.» (v.3).
   Spiller det ikke noen rolle hvordan du lever livet ditt her på jord, fordi frelsen ikke beror på gjerninger? Det er nå en tvers igjennom råtten tankegang. En kristen tenker jo ikke slik. Nei, han har tvert imot fått dette inn, at han gjerne vil være lik Jesus i sinn og skinn – nettopp fordi han har mottatt den store nåde og gave at hans synd ikke lenger kan bli ham til dom.
   Vi er så langt fra syndfrie – og vi faller så ofte, dessverre – men det er ikke slik vi ønsker å være lenger.