3 søndag i påsketiden

Apostlene for Rådet el. Lidelse for Navnets skyld

Apg 5:27 - 42

27 De kom så med dem og stilte dem frem for Rådet. Og ypperstepresten spurte dem og sa: 28 Vi gav dere streng befaling om at dere ikke skulle lære i dette navn. Og se, dere har fylt Jerusalem med deres lære og vil føre dette menneskes blod over oss! 29 Da svarte Peter og apostlene: En skal lyde Gud mer enn mennesker! 30 Våre fedres Gud oppvakte Jesus, Ham som dere drepte ved å henge Ham på et tre. 31 Ham har Gud opphøyet ved sin høyre hånd til høvding og frelser, for å gi Israel omvendelse og syndenes forlatelse. 32 Vi er Hans vitner om alt dette, og det er også Den Hellige Ånd, som Gud gav dem som lyder Ham. 33 Men da de hørte dette, skar det dem i hjertet, og de rådslo om å slå dem i hjel. 34 Da stod det opp i Rådet en fariseer ved navn Gamaliel, en lovlærer som var høyt aktet av hele folket. Han bød dem å føre mennene ut en liten stund. 35 Og han sa til dem: Israelittiske menn! Se dere vel for hva dere gjør med disse mennesker! 36 For en tid siden stod Teudas fram. Han utgav seg for å være noe. Omkring fire hundre mann slo lag med ham. Men han ble drept, og hele flokken som hadde adlydt ham, ble oppløst og forsvant. 37 Etter ham, i skatteutskrivningens dager, stod Judas fra Galilea fram og forledet folket til å følge seg. Også han omkom, og alle de som adlød ham, ble spredt. 38 Og nå sier jeg dere: Hold dere fra disse menn og la dem være i fred! For er dette råd eller dette verk av mennesker, så vil det gå til grunne. 39 Men er det av Gud, vil dere ikke kunne ødelegge det. Ta dere i vare så dere ikke må finnes i strid mot Gud! 40 De hørte på hans råd. Så kalte de apostlene inn igjen og lot dem hudstryke. De befalte dem at de ikke skulle tale i Jesu navn, og så lot de dem gå. 41 De gikk da bort fra Rådet, glade over at de var aktet verdige til å bli vanæret for Navnets skyld. 42 Uten opphold fortsatte de med å lære hver dag i templet og hjemme, og å forkynne evangeliet om at Jesus er Messias.

   De måtte lide for Navnets skyld. Det er normalsituasjonen for en kristen i denne verden. At en som bærer Navnet skulle ha det godt og bekvemt i denne verden uten å møte hån og spott og forfølgelser av noe slag, og bare slenge innom et møte eller en kirke på søndag med idel fred, det er en høyst unormal situasjon. Hør bare hva som sies om det noen steder i Skriften – først 2 Tim 3:12: «Og alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, skal bli forfulgt.» Det er to ord du skal merke deg her: alle og skal. Det sto at dette kom til å bli situasjonen for alle dem – og det sto ikke at det kunne skje, men skal skje. Videre kan du lese i Apg 14:22: «Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler.» Hvem er disse vi han taler om her? Jo, de «som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus.»
   Og så et par steder om de som har en mer fremtredende plass i Guds rike – og det taler det meste av det som er normalt i norsk kristenliv midt imot. I Apg 9:15-16, kan vi lese om Guds utvelgelse av Paulus til apostel: «Men Herren sa til ham: Gå av sted! For et utvalgt redskap er han for meg, til å bære mitt navn frem både for hedningefolk og konger og for Israels barn. For jeg skal vise ham hvor mye han må lide for mitt navns skyld.» Hvor mye han må lide! I 2 Tim kan vi lese hva denne lidende Herrens tjener skriver til sin unge venn Timoteus. Først i 1:8: «Skam deg derfor ikke ved vår Herres vitnesbyrd eller ved meg, hans fange, men lid ondt sammen med meg for evangeliet, i Guds kraft!» I 2:3: «Lid ondt med meg som en god Kristi Jesu stridsmann!» Og i 4:5: «Men vær du edru i alle ting. Lid ondt, gjør en evangelists gjerning, fullfør din tjeneste.»
   Du merket deg vel hva som gikk igjen her? Lid ondt!

   Du som er her nå, hva tenker du om det? Er du villig til det – å lide ondt? Ja, om vi sier oss villig til det, så er det gjerne med største besvær og uten glede. Men hørte du hva som ble sagt om apostlene i teksten vår, etter at de var stilt til ansvar for rådet, risikerte å bli slått i hjel og nettopp var blitt hudstrøket, det vil si, pisket? Jo hør!: «De gikk da bort fra Rådet, glade over at de var aktet verdige til å bli vanæret for Navnets skyld.» (v.41).
   Glade! Du har vel et stykke igjen før du er der, ikke sant? Så spørs det da om slikt får ydmyke oss – at vi ikke tenker høyere tanker om vår egen åndelighet enn vi bør. For Gud ser til det lave. «Så sier Herren Herren: Det lave skal opphøyes, og det høye skal fornedres.» (Esek 21:26).
   Det er det som er den virkelige situasjonen, vet du – vi mennesker har ikke noe å rose oss av innfor Gud – derfor blir menneskets selvopphøyelse noe som reiser seg mot sannheten. Hør bare hva Han sier om oss i sitt ord – først fra Sal 14:2-3: «Herren skuer fra himmelen ned på menneskenes barn for å se om det er noen forstandig, noen som søker Gud. De er alle veket av, alle sammen er fordervet. Det er ingen som gjør godt, ikke en eneste.» Nøyaktig det samme kan du lese i Sal 53. Og det vi kjenner best kan hende, fra Rom 3: «- som det står skrevet: Det er ikke én rettferdig, ikke en eneste. Det er ikke én som er forstandig, det er ikke én som søker Gud. Alle er veket av, alle sammen er blitt udugelige. Det er ikke noen som gjør det gode, ikke en eneste. Deres strupe er en åpnet grav, de bruker sin tunge til svik, ormegift er under deres lepper. Deres munn er full av forbannelse og bitterhet. Raske er deres føtter til å utøse blod. Ødeleggelse og elendighet er det på deres veier. Freds vei kjenner de ikke. Gudsfrykt er det ikke for deres øyne.» (v. 10-18).
   Litt av en karakteristikk, ikke sant? Og merk deg – ikke én kommer utenom denne karakteristikken fra Gud. Ikke én! Det vil si – heller ikke du. Slik ser du ut i Guds øyne. Vil du fremdeles karakterisere deg selv som verdifull i denne sammenheng?

Og da kan du lese videre i Rom 3: «Derfor» – altså fordi vårt kjød er slik – «blir intet kjød rettferdiggjort for Ham ved lovgjerninger.» Altså å gjøre ytre gjerninger – gjøre det gode og la være det onde - tenke fine tanker, bekjempe onde både tanker og lyster osv., det forandrer ikke vårt kjød. Tvert imot: «For ved loven kommer erkjennelse av synd,» står det. Vi makter det ikke for vårt kjød er ikke godt, derfor må det tvinges til dette og det virker ikke glede, men vrede. (v.20).

Men så må du høre hva apostlene og de første kristne forkynte i Jerusalem – og som de altså ble trukket for rådet for – det står videre i Rom. 3: «Men nå er Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, blitt åpenbart uten loven, det er Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus, til alle og over alle som tror. – For det er ingen forskjell, alle har syndet og står uten ære for Gud. Og de blir rettferdiggjort uforskyldt av Hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus.» (v.21-24).
Hørte du budskapet? Den rettferdighet du aldri i evighet kunne oppnå på grunn av ditt onde kjød, den får du nå som en uforskyldt gave i Jesus Kristus. Den er blitt åpenbart uten loven! Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus! Og så må du høre, for også her gjelder det nemlig alle. «- til alle og over alle som tror.»

Det var dette det innebar å forkynne Navnet! Som engelen forkynte Josef som en forberedelse på Jesu fødsel: «Hun skal føde en sønn, og du skal gi Ham navnet Jesus, for Han skal frelse sitt folk fra deres synder.» (Matt 1:21).

Det er jo også hva vi nettopp hørte fra apostlenes forsvarstale for det høye råd: «Våre fedres Gud oppvakte Jesus, Ham som dere drepte ved å henge Ham på et tre. Ham har Gud opphøyet ved sin høyre hånd til høvding og frelser, for å gi Israel omvendelse og syndenes forlatelse.» (v.30-31). «- for å gi Israel omvendelse og syndenes forlatelse.»

E.K.

   Så var de altså «glade over at de var aktet verdige til å bli vanæret for Navnets skyld.» (v.41). Frelsernavnet! Det er verd å gi akt på det, for det sto ikke i Guds ord at alle som vil leve gudfryktig skal bli forfulgt – å nei, verden kan i mange tilfelle rose det, menneskets søken etter sannhet og lignende, men det sto alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus – og det er noe annet.
   All annen gudfryktighet levner mennesket selv noen ære. Det blir altså en gudfryktighet man kan peke på som en dyd i seg selv. Mens den gudsfrykt som har Jesus for øye, den ser all ære nettopp i Ham og i seg selv kun en fortapt, det vil si – for å bruke et noe gammelmodig ord – en fordømmelsesverdig synder. Fordømmelsesverdig – smak litt på det ordet og se om du befinner deg vel med det. Men en kristen – det vil si, en som har måttet gå gjennom den døren som heter uforskyldt av nåde for Jesu Kristi skyld – han er umiddelbart enig i den karakteristikken.
   Har du ikke gått inn gjennom den døren de fordømmelsesverdige går, står du fremdeles utenfor. Det vil si, uten bryllupskledning.
   Den som er kommet inn i helligdommen elsker dette ordet - dette budskapet, men verden derimot hater det. Det er jo en dom over den, for dette er dommen som vi hørte, over alt kjød!
   Det står om Noah som bygde sin båt på land. En komplett uforstand i menneskers øyne, så de ristet vel bare på hodet av ham – bygdas tulling. Men det skapte nok ikke bare latter, men også vrede og forakt, for som vi leser om dette i Hebr 11:7: «Ved tro bygde Noah, i hellig frykt, en ark til frelse for sin husstand, etter at han var blitt varslet av Gud om det som ennå ikke var sett. Ved den fordømte han verden, og ble arving til rettferdigheten av tro.»
   La du merke til hva som sto her?: «Ved den fordømte han verden.» Og det er jo klart nok, for ved den forkynte han jo dommen over alt kjød. Over dem alle! Det er jo også hva den sanne forkynnelsen av Jesus – eller gudfryktigheten i Jesus Kristus – innebærer: Verden og alt kjød er fordømt, og det er ikke frelse i noen annen!
   Vår tro har jo begge disse sider ved seg. Det vil si, det er innsikt i begge dele som en åpenbart Guds sannhet, at alt vårt er under dommen på en slik måte at det verken kan forbedres eller frelses, og at den nødvendige rettferdighet er i Jesus alene. Denne fullkomne rettferdighet er hva Gud har gitt oss i Ham. Men utenfor Ham finnes ikke noen slik rettferdighet. Bare en menneskelig rettferdighet som vi ser det nedfelt i våre lover og er delvis virksom i vår samvittighet som en skygge av denne fullkomne rettferdighet som er i Gud. Så ser vi også at når Gud forkastes i et samfunn – det vi kaller avkristning – så svinner også denne menneskelige avskygning, og det blir ulover i stedet. Lover som strider direkte mot Guds rettferdighet. Så langt er det kommet i vårt samfunn for eksempel.
   Men for jødene – det høye råd – var denne forkynnelsen særdeles problematisk. Den slo jo bena vekk under alt de sto for. Var dette sant – ja, da hadde jo de en fullstendig vrang tolkning og forståelse av Guds ord. De hadde rett og slett ikke forstått det rett, og derfor levde de i et bedrag og på en løgn. De var ved sin forståelse av Guds ord ikke blitt Guds folk og Guds venner, men tvert imot var de blitt fremmede for sant gudsliv og Guds fiender. De hadde ikke Guds velsignelse og velbehag over seg, men Guds mishag, vrede og dom. Og slik kunne vi fortsette – og dette var nettopp hva de så og erfarte i møte med apostlenes lære og forkynnelse – alt deres smuldret opp for dem og var ingenting verdt.
   Ikke å undres på at de ville tvinge dem til å ikke forkynne dette Navnet. I stedet for å bøye seg for denne åpenbarte sannhet og bli frelst, sto de det imot og gikk fortapt under Guds dom – Han de mente å tjene med alt sitt.
   Du som lytter nå – får møtet med dette Navnet Jesus noe til å smuldre opp hos deg? Da vil jeg si – ja, rope til deg: La det smuldre! - for da står det i tilfelle mellom deg og din Gud. Der er det bare én som skal stå nemlig – Han som blant annet i 1 Tim 2:5, kalles mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus. Og det står: Kun én!
   Prøv deg selv på dette! Alt annet enn Jesus alene er forurensning i denne sammenheng. Og hør du hva Ordet forkynner deg: Der hvor Jesus får stå alene – det vil si, være ditt alt for Gud – der vil også alt annet falle på rett plass.
   Hør hva Gamaliel sier her, selv om han var en fariseer: «For er dette råd eller dette verk av mennesker, så vil det gå til grunne. Men er det av Gud, vil dere ikke kunne ødelegge det.» (v.38-39).
   Stans først for denne uhyrlige tanke, om ditt kristenliv ikke skulle være et verk av Gud! Da vil det jo gå til grunne. Det vil brenne opp i møte med Den Hellige. Men stans også for den salige tanke at, om det er et verk av Gud, da vil ikke noe kunne ødelegge det.
   I Joh 10:28-29, sier Jesus: «Og jeg gir dem evig liv, de skal aldri i evighet gå fortapt, og ingen skal rive dem ut av min hånd. Min Far, som har gitt meg dem, er større enn alle, og ingen kan rive dem ut av min Fars hånd.» Ingen! Ingen skal og ingen kan! Vi kan med all god grunn si: Lovet være Gud som har gitt oss dette for intet – for, for intet måtte vi ha det, om vi skulle bli frelst!
   Så er det en sannhet du kan ta med deg herfra nå: For intet! Uten grunn i meg! For Jesu skyld alene!