3 søndag i fastetiden

   Det blir ofte sagt at Paulus ikke sier hva denne tornen i kjødet var for noe, men det er bare en halv sannhet. Hvordan det artet seg helt konkret i livet hans er riktignok ikke åpenbart, men i teksten her sier han nemlig like ut hva det var, og det var ikke noe mindre enn en Satans engel! En Satans engel vil jo si en Satans tjener, med en helt bestemt oppgave - å slå apostelen. Nå måtte denne tjeneren tjene en større Herre enn Satan, og han måtte tjene apostelen. Han var nå et redskap til å berge apostelen fra den farligste synd for en kristen, nemlig selvopphøyelse. Denne demonen som brant etter å knuse apostelen og føre ham i fortapelsen med seg, han måtte nå være med på å bevare apostelen for himmelen, og sørge for at mange ble frelst, helt frem til våre dager og forbi, ved hans forkynnelse av Guds evangelium!    Et betimelig spørsmål, med et salig svar da: Hvem er Herre?

   Ja, vil vel den si, som synes dette blir noe for voldsomt: «Gud tillot det.» Men det sier ikke Paulus selv. Bare hør: «… er det gitt meg en torn i kjødet.» Gitt ham. Av hvem?
   Dette var altså en av Guds gode gaver til å bevare apostelen fra en bestemt synd, som nevnt, nemlig hovmodighet som har den følge alltid - selvopphøyelse.
   Så du ser at det Gud gir ikke alltid smaker oss. Kan hende vil du ha ekstraordinære nådegaver? Det ville vel være noe? Men hva med en Satans engel til å slå deg?
   Vi ser at til og med apostelen hadde hatt vanskeligheter med å tro at dette var Guds vilje - ja, Guds gave endatil: «Om denne bad jeg inderlig til Herren tre ganger om at den måtte forlate meg.» (v.8).
   Apostelen hadde nok bedt mer enn tre ganger angående denne, men tre ganger inderlig. Med andre ord, en særlig bønnekamp. Inntil han fikk svaret: «Min nåde er nok for deg, for min kraft blir fullendt i skrøpelighet.» (v.9).
   Vi ser at Herren måtte minne ham om sin nåde. Vi vet at tornen i kjødet var en Satans engel, men vi vet ikke hva utslag det gav i Paulus' liv, som nevnt. Hva slagene besto i. Men i hvert fall så var det noe som ga Paulus et stort behov for å få bekreftet Herrens nåde. At den strakk til! - At den strakk til! - At den også kunne dekke over dette!
   Men hvorfor snakke om dette nå i det Herrens år 2019? Paulus var jo en mann som levde for snart to tusen år siden. Og det er jo rett, mye var annerledes da, men ikke Han som tok seg av Paulus. Han er også den som tar seg av deg og meg som tror, i dag. Og Han har ikke forandret seg (Hebr 13:8) - og det har heller ikke mennesket Han tar seg av!
   Og hva lærte så Paulus ved denne tornen i kjødet? Jo, at Herren tar seg av de små, de skrøpelige, de hjelpeløse, de svake - og at vårt eget aldri kan bestå for Ham uansett hvor høyt det når i menneskers øyne. Og dette er noe vi må minnes på igjen og igjen, for vi gjør oss så snart og så naturlig de tanker, at Herren tar imot oss når vi er sterke, dyktige, rettferdige og gode kristne. Men så hadde Paulus altså fått del i visdommen, og det er å kjenne Herren slik som Han virkelig er! Han tar imot syndere, de som ikke får det til å være gode kristne - og ikke da også dem - men kun dem!.

E.K.

   Ikke den som med vilje vil forbli i synd, og gir seg over til denne vilje, men den som lider og har ondt, sier Ordet. Å ja, jeg ville gjerne vært hellig i meg selv, og ser jo frem til og venter på den dagen da det er en realitet. «Tenk når engang jeg uten synd skal leve, hver tanke ren, hver gjerning uten brist, når aldri jeg behøver mer å beve for muligheten av en syndig lyst!»

   For kjærligheten er ikke at vi har elsket Gud, men at Han har elsket oss, og sendt sin Sønn til en soning for våre synder. (1 Joh 4:10). Han elsket oss altså, mens vi ennå hadde soningsbehov, ennå var lovbrytere i Hans øyne. Og det er og blir vi, i oss selv, så lenge vi er her på jord.
   Til og med denne som vi med rette kaller store apostelen (selv om han selv betegner seg som den minste), måtte altså ha en torn i kjødet for ikke å gå til grunne i hovmodighet! Eller vi kan si det på en annen måte: For å bli bevart i nåden. Hva da med oss?
   La nå dette få lære deg en ting i dag; Kom til Jesus som du virkelig er! Herre, du kjenner og vet om alt. Likevel kommer jeg til deg, fordi Ordet forkynner og lærer meg at du tar imot syndere, skrøpelige og fortapte.
   Skrøpelig. Det er enhver sann kristens vitnesbyrd, at det har jeg i grunnen alltid vært. Aldri fått til min kristendom. La meg nå spørre deg om en ting: Når tror du Paulus slapp denne tornen i kjødet? Tror du det var i dette livet? Tror du han nådde et slikt punkt, eller nivå etter hvert, at han ikke lenger sto i fare for hovmodighet? Nei, Paulus ble nok bevart i bevisstheten om sin egen skrøpelighet livet ut, og dermed også i Guds nådesord.
   Mange lover nok altfor mye fra prekestolen. Mye mer enn de har fått myndighet til - om hvor herlig du skal få det, og hvor sterk og seierrik du skal bli osv. - om du bare … og så er det gjerne knyttet en eller annen betingelse til, som du må oppfylle.
   Det kan jeg ikke se at Skriften lover noen på den måten, men det skal du erfare om du forlater deg på Ham, slik som du virkelig er - at Hans nåde også er nok for deg, og at du er berget for tid og evighet. Og ikke minst, at du skal få lov å være og komme til Ham akkurat slik som du er til enhver tid, og få overlate til Ham å forandre hva som måtte forandres.
   Hvile var det Han kalte deg til. Er det slik du erfarer det også? Er det hva du forbinder med å være en kristen - hvile?
   «O, Jesus åpne du mitt øye at jeg må se hvor rik jeg er.» I deg!
   «Men Han sa til meg: «Min nåde er nok for deg, for min kraft blir fullendt i skrøpelighet.»
   Det er ikke det å kunne sitere Bibelen utenat! - det er ikke det å være lærd, skriftlærd! - det er ikke det å ha hatt store åndelige opplevelser og lignende, men å komme til Jesus som den synder helt og fullt avhengig av den soning og nåde som er gitt deg i Ham! - Kort og godt, å komme til Ham i sannhet!