Tilbake            
                                               3 søndag i advent

 




 

 

 

Profetordet el. Morgenstjernen!

2 Pet. 1, 19 - 21

   19. Og desto fastere har vi det profetiske ord, som dere gjør vel i å akte på. Det er som en lampe som lyser på et mørkt sted, inntil dagen lyser fram og morgenstjernen går opp i deres hjerter. 20. For dere vet først og fremst dette, at intet profetord i Skriften er gitt til egen tydning. 21. For aldri er noe profetord brakt frem ved menneskers vilje, men de hellige Guds menn talte drevet av Den Hellige Ånd.
 

   «- aldri er noe profetord brakt frem ved menneskers vilje,» leser vi. Det er altså tale om noe som mennesket selv aldri ville ha kommet på, for det er så imot alt det som er naturlig for mennesket.
   Mennesket er i utgangspunktet selvrettferdig. Det vil rettferdiggjøre seg selv - frelse seg selv - og det er en fullkommen umulighet for det å komme på den tanke, at det ikke selv skal kunne bidra med noe når det gjelder dets egen frelse. Prøv nå bare å finne én eneste religion i verden, som ikke har dette som et sentralt punkt - at vi selv må ofre og bidra.
   Legg da merke til at de aldri bare har det med som en del av gudsdyrkelsen, men det er det sentrale punkt! Og det er dette som også viser oss, at det stammer fra menneskets eget hjerte.
   Derfor finner du også i kristelig sammenheng så mye mer tale om, og tro på lovens nødvendighet, enn tale om, og tro på evangeliets. - Fordi det gamle vesen ennå råder. Det som ikke forstår Guds vei.
   Paulus sier om dette: «Det som intet øye har sett og intet øre hørt, og det som ikke oppkom i noe menneskes hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker Ham.» (1 Kor. 2,9).
   Det som altså er helt og aldeles fremmed for alt mennesket kan tenke og tro.
   Enhver menneskeskapt religion - altså en som nettopp oppkommer i menneskets hjerte - må nødvendigvis bli en lovreligion. - Det vil si en religion hvor guddommen som tilbes krever av deg! Noe annet ville være mot vår natur.
   «Hva skal vi gjøre for å bli frelst?» spurte jødene. Og: «Hva er de gjerninger Gud vil vi skal gjøre?» Lov og gjerninger hører jo sammen.

   La oss trekke en logisk slutning: Der hvor det ikke lenger er noen lov, der kreves det heller ikke lenger noen gjerninger! Men der hvor loven ennå er, der kreves det også ennå noen gjerning.
   Jeg vil spørre deg: Hva vil du oppnå ved denne lov - denne Guds lov - innfor Gud? Hva hjelp skulle du nå ha av den? Den taler jo om hva Gud krever av deg, menneske. - Altså om gjerninger.
   «Bare hvis det var gitt en lov som hadde kraft til å gjøre levende, kom rettferdigheten virkelig av loven,» sier Paulus. (Gal. 3,21).
   Dette måtte han minne de arme galatere om. - De som hadde slått inn på nettopp denne farlige avveien. Men konklusjonen er altså denne: Noen slik lov er ikke gitt!

   Når Paulus forkynte dette, måtte jo jøden nødvendigvis tenke: «Hvordan skal jeg da bli frelst?»
   Ja, nettopp! - Hvordan da? - Da må det jo være tale om en helt annen vei!
   Men nå var det slik blant jødene - som det også er blant oss - at mange tenkte på loven, men de hadde aldri gjort den! Derfor tok de anstøt av den forkynnelse apostelen kom med, for de trodde ennå på loven som en farbar vei til frelse.

   Men så hadde du disse som ble kalt for syndere da. - Det var alt fra disse som lå under for ustyrlige og uregjerlige lyster og begjær, til mentalt tilbakestående. - Alle disse som iallfall hadde gjort dette opp med seg selv at noen rettferdig fariseer kunne de aldri bli, for de hadde ikke det i seg som skulle til.
   Og hva var den naturlige konsekvens av dette? - Jo, disse menneskene betraktet seg selv som fortapte. Det var altså ikke bare de egenrettferdige fariseere og skriftlærde som så slik på dem, men det gjorde de også selv. Det var jo ingen vei ut! - Den eneste vei de kjente til var lovens vei, og den var de ikke i stand til å gå.
   Hvordan tror du de hadde det? - De hadde det vondt!

   Det er på denne bakgrunn du må høre Jesu ord: «Det er ikke de friske som trenger til lege, men de som har ondt!» (Blant annet Luk. 5,31). Og: «Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt.» (Mt. 18,11; Luk. 19,10).

   Her sier Han hvem og hva slags mennesker Han er kommet for - disse som ikke fikk det til på noen måte. Så dersom du er her nå, så ...!

   Dette kunne aldri oppkomme i noe menneskehjerte - det måtte bli dem forkynt utenfra. Og derfor heter det at «alle tollere og syndere holdt seg nær til Ham for å høre Ham.» (Luk. 15,1).
   Hør nå det, du som stadig tenker at du må
«dresse deg opp,» før du kommer til Ham - ja, det er nettopp det som oppkommer i det naturlige menneskes hjerte - men hør nå fra Guds eget ord det som ikke oppkommer i menneskehjertet: Hvem holdt seg nær til Ham? - Syndere! SYNDERE! For de hørte noe her som ga dem håp - som ga nettopp dem håp! En helt annen vei!
   Jesus utla Ordet for dem slik som Den Hellige Ånd hadde forkynt det, og ikke slik den menneskelige forstand og fornuft hadde forstått det.
   «- men de hellige Guds menn talte drevet av Den Hellige Ånd.» (v.21b).
   Hele Det Gamle Testamentet sikter inn mot det ene nødvendige, Jesus Kristus.    
   Gud trenger ikke fariseernes rettferdighet. - Hva skal Han vel med den? Gjør godt der du er, sier Han. Det er jo bra for menneskene. Men hva skal Han med en oppstyltet egenrettferdighet? Han har fått den rettferdighet Han har krevd av mennesket, og den har Han fått av mennesket Jesus Kristus!
   Så må du høre hva som faktisk blir sagt om det: «Men der det er forlatelse for syndene, trenges ikke lenger noe offer for synd.» (Hebr. 10,18).

   Du som har dette så i deg - at du selv må bidra - hørte du ikke! - Det trenges ikke!
   Synes du det er vondt å bli så arbeidsledig? Ja, dette kan vi likesom ikke forstå. - Kan det være slik da?
   Ja, var det ikke slik, kunne Jesus aldri ha sagt: «Det er fullbrakt!» Men nå har Han jo sagt nettopp det, og det er hva apostelen understreker her: «Men der det er forlatelse for syndene, trenges ikke lenger noe offer for synd.»

   Skal jeg bare få sitte her og tro det da? JA! Hører du ikke med blant disse som ikke ser noen farbar vei - noen annen farbar vei - enn nettopp denne, at Han forlater deg dine synder? For det er jo det du har! Det er jo det du alltid blir stående igjen med. Altså, ikke med det som bringer deg inn i himmelen, men med det som stenger deg ute.
   Kanskje hører du englenes sang da, hva vet jeg: «I dag er det født dere en frelser!» - Er ikke engang det nok for deg, så hør videre!: «Han er Kristus, Herren!» synger de.  Er det nok!

   «Og desto fastere har vi det profetiske ord, som dere gjør vel i å akte på. Det er som en lampe som lyser på et mørkt sted, inntil dagen lyser fram og morgenstjernen går opp i deres hjerter.» (v.19).
   «For Jesu vitnesbyrd er profetordets ånd,» står det i Åpenbaringsboken. (Åp. 19,10).
   Det er hele hensikten med denne boken – Bibelen - at du skulle få høre og se: «Jeg var død!» Og døden er syndens lønn «- men se jeg lever!» - Og lønnen betales ikke ut to ganger.
   Du må altså være der hvor syndens lønn allerede er utbetalt: I Ham! Det er derfor Han forkynner sitt evangelium til deg!

   Profetordet - det profetiske ord, vitnesbyrdet om Jesus, Jesu eget vitnesbyrd «- det gjør du vel i å akte på,» for «det er som en lampe som lyser på et mørkt sted, inntil dagen lyser fram og morgenstjernen går opp i deres hjerter!» (v.19).
   Det er dette som Øivind Andersen uttrykte så fint: «Hjertets rettethet på Jesus!»
   Det skjer ikke ved noen lovtrelldom, men ved Ordet om Ham!


   Jesus kommer til ditt hjerte,
Banker som så ofte før,
Skal Han vente der med smerte
Enda lenger ved din dør?

   Se, Han kommer, ærens konge
Enda en gang just til deg.
Vil du palmer eller torner
Kaste for Ham på Hans vei?

E.K.