Tilbake            
                                               2 søndag i treenighetstiden

 

 




 

Forenet med Kristus i dåpen

Rom. 6, 3 - 8

   3. Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til Hans død? 4. Vi ble altså begravet med Ham ved dåpen til døden, for at likesom Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, så skal også vi vandre i et nytt liv. 5. For er vi blitt forenet med Ham ved en død som er lik Hans død, så skal vi også bli det ved en oppstandelse som er lik Hans oppstandelse. 6. Vi vet at vårt gamle menneske ble korsfestet med Ham for at syndelegemet skulle bli tilintetgjort, så vi ikke lenger skal være slaver under synden. 7. For den som er død, er rettferdiggjort fra synden. 8. Men døde vi med Kristus, da tror vi at vi også skal leve med Ham.
 

   «Eller vet dere ikke...?» - slik begynner vår tekst her.
   Og den slags spørsmål blir også andre steder stilt til de troende: «Vet du ikke?»
   Vi har vel alle hørt dette utsagnet: Gud har mer å gi! - men det er altså ikke sant! Da Gud gav oss sin Sønn, Jesus Kristus, da gav Han oss alle ting i og med Ham. Og merk deg: - i og med Ham!
   Han gav deg seg selv. - Han ga deg himmel og salighet, det evige liv, sin Sønns Ånd, Den Hellige Ånd, Abrahams velsignelse, det vil si velsignelse over alt i ditt liv. - Han gav deg barnekår. Han gav deg alle løftene oppfylt i Ham - og slik kunne vi fortsette. Men igjen, merk deg: Alt i Ham!
   Vet du ikke det? - kan vi da spørre.
   Det er ikke å få mer av Gud det er tale om, men å få mer innsikt i, hva du har fått!

   Her i dette første verset, leser vi om en ufattelig gave: «- alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til Hans død.» (v3). Hans død! - Vi har fått Hans død!
   Har du sett den gaven? Den har Gud gitt deg i Ham. Det er den eneste grunn til at vi kan stå ved en troendes grav og ha håp. Ta denne gaven bort og alt er håpløst og meningsløst!
   Altså, du som vender evangeliet og Jesus ryggen, du velger ved det håpløsheten og meningsløsheten! Det hjelper ikke om du har lagd deg noen egen kristendom - du må kjenne Ham som Faderen har sendt til jord. Det er Hans død som berger oss, og altså ikke all vår åndelighet, kristelighet, gjerninger og hva du ellers måtte komme på. Vi er døpt til Hans død!

   Og så kommer teksten inn på noe som er svært vanskelig for mange i dag - nemlig dette som kalles helliggjørelse.
   Men her står det jo like ut hva det er for noe, og hva som virker det. Det er ved troen på Jesus Kristus!
   Troen er jo ikke en død teori - den sanne tro gir deg del i Ham, og da eier du det samme som Han! Og døde du med Kristus, da skal du også leve med Ham! (v.8).

   Vi tenker så snart, og det igjen og igjen, at helliggjørelse eller vekst i kristenlivet har med vår innsats å gjøre - og dersom den tanken får feste hos oss, ender vi inn under loven igjen. - Og da begynner strevet, det strev som er så fåfengt, så fåfengt. - Ikke bare er det slik at vi ikke oppnår målet, men det fører oss lenger og lenger bort fra det! Vi må bli frelst fra det!
   Å, det er mange som lever her og tror at det er kristendom. Men kristendom, det er jo dette å ha kommet til tro på, at alt dette er gitt deg i Jesus Kristus! - Dette å ha kommet til tro på, at alt dette er av Faderen gitt deg av nåde, i Jesus Kristus. Alt!
   Dette er det du er døpt til! Du behøver ikke døpe deg en gang til - nei, hva skulle vel det tjene til! - Du skal få tro på det du er døpt til - nemlig Guds gave, den som er gitt deg fra evighet av og lå ferdig for deg, før du ble unnfanget i mors liv.

   Så skal vi lese litt om det nye livet. - Paulus taler om det i Kol. 2,6, og sier: «Likesom dere altså tok imot Kristus Jesus som Herre, så vandre i Ham.»
   Ja, hvordan tok du så imot Ham som Herre? Som en som kom for å gi deg det du fortjente ved dine gjerninger? Nei, det er jo bare én måte - som en fortapt synder, som ikke har noe eget å bidra med, slik som den forlorne sønn som hadde skuslet bort hele arven og kom der ribbet for alt!
   Er det noen annen måte å komme til Jesus på?
   Jeg skal sitere et par ord av Jesu egen munn, som burde være kjente nok: «Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men for å kalle syndere.» (Mt. 9,13; Mrk. 2,17; Luk. 5,32). Og: «Menneskesønnen er kommet for å frelse det som var fortapt.» (Mt. 18,11; Luk. 19,10).
   Altså, dersom du virkelig har kommet til Jesus, Skriftens Jesus, må du jo nødvendigvis ha kommet som en av disse - syndere og fortapte! Det er jo ifølge Hans eget ord bare dem Han er kommet for!
   Kjenner du deg ikke hjemme blant disse, får du det samme spørsmål som han som var kommet inn i bryllupssalen uten bryllupskledning på: «Venn, hvordan er du kommet inn her?» (Mt. 22,12).

   Men når vi nå vet det, da blir Paulus' ord underlig for alle som vandrer i sine naturlige tanker om kristendom: «- så vandre i Ham!»
   Vi - du og jeg - kommer aldri lenger! - Alt har vi i Ham!

   Å, sier da disse som aldri har vært i denne situasjon - dette er da så negativt, dette er da så mørkt! Hvorfor det? - Fordi de ikke kjenner Guds gave - det levende vann som blir i oss en kilde med vann som veller frem til evig liv! (Joh. 4,14) - den Ånd de skulle få, de som trodde på Ham. (Joh. 7,39).

   En kristen, det er en som har vendt seg, eller vel rettere sagt, er blitt vendt fra sitt eget, og begjærer i stedet Kristi Ånd!
   De andre de lever i virkeligheten fremdeles i det første bedrag «- dere skal bli som Gud!» (1 Mos. 3,5). Det er dette de tror på, det er dette de forventer og streber etter - at de skal bli noe mer enn hva de faktisk er. Men Jesus har bare med fortapte syndere å gjøre - de som har sitt alt i Ham!
   Ikke slik at de aldri kan se noe spor av sitt samfunn med Herren, men at de aldri kan bli fornøyd med det, da det for det første er så blandet sammen med deres eget, og for det annet deres overbevisning om at det ikke er frelse i det!
   Det disse andre trenger å se og erfare, det er at ikke engang Gud kan gjøre noe ut av dem, men at de må bli frelst av nåde!

   Du som ikke riktig kan finne deg til rette i dette budskapet «- det kan da vel ikke være så ille fatt med oss!» Jeg skal ikke legge hele loven, Guds hellige vilje frem for deg - det er da heller ikke nødvendig - hør bare det 1 bud som det lyder: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt.» (5 Mos. 6,5).
   Slik hadde de første mennesker det, før de falt og ble fortapte!
   Nå kan du prøve og se om du er lik dem før eller etter fallet. Du skal ikke bare tenke på Gud, gå til gudstjeneste, ha visse læresetninger for deg osv. - nei, du skal elske Ham! Elske - det er en hjertesak det! - Og om du ikke gjør det, lever du jo i synd mot det første bud! Og her er ikke bare tale om noen gode følelser nå og da, men hør: - av hele ditt hjerte! - av hele din sjel! og av all din makt! Guds vilje og Guds behov alltid fremfor din egen! Alltid!
   For din egen skyld - la dette få tale helt ut til deg! - Ikke juks!
   Og så vil jeg gjerne høre fra deg den dagen det har lykkes.
   Er du fortapt? - Eller for å tale mer i tråd med tekstens begynnelse: Vet du ikke at du er fortapt?
   «Menneskesønnen er kommet for å frelse det som var fortapt,» leste vi. (Mt. 18,11; Luk. 19,10). Altså ikke det som kunne settes i stand, og bygges noe på, men det som var fortapt!

   Det er ikke slik at Han kunne bygge noe på vårt, men vi måtte settes over i Ham! - Vi måtte settes på den grunnvoll som er lagt, og det er Kristus, som Paulus vitner. (1 Kor. 3,11). Det er tale om å bli frelst!
   Og så er det altså ikke som den naturlige tanke fremstiller det, at dette fører til passivitet, men tvert mot, det er i et slikt hjerte Jesus får rom. Der blir det liv og der bryter lovsangen frem - ja, der blir liv i Gud og med Gud. Utenfor dette blir det bare lovgjerninger og eget strev!

   Hva sier vel ikke teksten her om vårt naturlige menneske: «Vi vet at vårt gamle menneske ble korsfestet med Ham for at syndelegemet skulle bli tilintetgjort, så vi ikke lenger skal være slaver under synden.» (v.6).
   Det duger bare til å korsfestes, og altså ikke til å settes i stand og inn i tjeneste for Gud, enn si leve med Gud! Hvordan skulle det som Han ved sitt eget legeme måtte nagle til korsets tre, kunne leve med Ham! Nei, som det uttrykkes i en sang: «Mitt liv det er i Kristus, Den levande Guds Son!»
   Jeg ble døpt til Hans død, og altså begravet! (v.4). Ved det!
   «Det er Herrens velsignelse som gjør rik, og eget strev legger ikke noe til!» (Ordsp. 10,22). Og Herrens velsignelse, dette som også kalles Abrahams velsignelse, den er gitt oss i Jesus Kristus vitner apostelen Paulus for oss.

   Hør hva som her forkynnes i de neste tre vers etter vår tekst - og nå må du ha det bibelske perspektiv på det, du som i din nød over deg selv har tatt din tilflukt til Jesus, at alt som sies om Ham kan nå med rette også sies om deg: «For vi vet at etter at Kristus er oppreist fra de døde, dør Han ikke mer. Døden har ikke lenger noen makt over Ham. For sin død, den døde Han én gang for synden, men sitt liv, det lever Han for Gud.» Og så - på denne bakgrunn kommer formaningen/oppmuntringen til deg: «Slik skal også dere regne dere som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus.» (v.9-11).
   Måtte Gud i sin nåde unne oss alle å se det!

.


   Må Herrens Ånd ta dekket bort
Så syndere kan se
At det som er ved Sønnen gjort,
Gjør sjelen hvit som sne!

E.K.