Tilbake            
                                               2 søndag i påsketiden

 

 

 

 



 

Et levende håp

1 Pet. 1, 3 - 9

   3 Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, som etter sin store miskunn har gjenfødt oss til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde, 4 til en arv som er uforgjengelig og uflekket og uvisnelig, og som er gjemt for dere i himlene - 5 dere som ved Guds makt blir holdt oppe ved tro, til den frelse som er ferdig til å bli åpenbart i den siste tid. 6 Derfor jubler dere av glede, selv om dere nå en liten stund, når så skal være, har sorg i mange slags prøvelser. 7 Dette skjer for at deres prøvede tro, som er langt mer kostbar enn det forgjengelige gull - som jo lutres ved ild - skal finnes til lov og pris og ære ved Jesu Kristi åpenbarelse. 8 Ham elsker dere, enda dere ikke har kjent Ham. Ham tror dere på, enda dere nå ikke ser Ham. Og dere fryder dere med en usigelig og herliggjort glede, 9 når dere vinner frem til endemålet for deres tro: sjelenes frelse.
 

   «- selv om dere nå en liten stund, når så skal være, har sorg i mange slags prøvelser.» (v.6).
   Ja, det er vel noe en troende er vel kjent med etter hvert - sorg i mange slags prøvelser. Det er så mye du møter i dette livet – på sorgens jord, som det kalles i en sang – som vil tynge en ned og ta fred og frimodighet fra en. Dette er særlig farlig for den som er mer eller mindre inntatt av dette som heter fremgangsteologien eller herlighetsteologien. Altså denne forståelse at dersom du bare lever rett med Gud og har den rette, sterke tro skal det gå deg vel på alle hold – og det etter de mål det måles med her i verden. Hva da når sorg i mange slags prøvelser viser seg? Da har jo troen feilet! Du har feilet! Du har ikke den rette tro, så hvordan kan du da rette blikket mot himmelen med noen frimodighet?
   Det er mange som har gått til grunne på grunn av denne falske lære. For en falsk lære er det jo – den taler imot Guds ord, som du blant annet ser det her, og derfor skal du kaste den fra deg som om du hadde fått en slange lagt i hånden. En skal ikke lefle med dette, som det gjerne blir gjort i dag. Det fører nemlig til at dette sniker seg stadig mer inn også blant oss som i utgangspunktet ikke har denne læren. Om en ikke går så langt som de mest ytterliggående av disse, så smittes dog troen av denne tanke, at skal det lykkes – ja, så kreves det noe av deg. Det vil si noe mer enn at du i din nød tar din tilflukt til den frelser og forsoner som er sendt deg til redning og en sann fremgang og vekst.
   En sann fremgang og vekst, det er – også ifølge apostelen Peter – å «vokse i nåde og kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus!» (2 Pet. 3,18).
   «Dette» – det vil si, disse prøvelser – «skjer for at deres prøvede tro, som er langt mer kostbar enn det forgjengelige gull - som jo lutres ved ild - skal finnes til lov og pris og ære ved Jesu Kristi åpenbarelse. Ham elsker dere, enda dere ikke har kjent Ham. Ham tror dere på, enda dere nå ikke ser Ham osv.» (v.7-8).
   Altså er de gitt for å drive deg fastere inn til Jesus – Han som holder deg oppe ved troen gjennom alt dette. Og hva er det du i alle disse mange slags prøvelser får tro? Jo, det vitner Skriften så klart for deg her: «Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, som etter sin store miskunn har gjenfødt oss til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde, til en arv som er uforgjengelig og uflekket og uvisnelig, og som er gjemt for dere i himlene - dere som ved Guds makt blir holdt oppe ved tro, til den frelse som er ferdig til å bli åpenbart i den siste tid.» Derfor jubler dere av glede, leser vi videre, til tross for de mange slags prøvelser. (v.3-6). Derfor! Det er en virkelighet i himmelen de skal få feste blikket på, noe som fører til jublende glede – og merk deg! – til tross for de mange slags prøvelser. Til tross for!

   De andre – de som er blitt forført ved denne falske lære – de kan først glede seg når det ikke er mer prøvelser. Først da kan de tro at deres tro har ført dem dit de skal. Du ser vel hvor skjørt dette er? Og skjørt er det fordi det bygger på mennesket og menneskets evner. I dette tilfelle menneskets evne til å tro.

   Du, jeg kan forkynne deg nå at du har fått noe langt bedre å bygge på – ja, noe himmelhøyt bedre! Du skal få bygge på det Gud har gjort! Både når det gjelder frelse og liv.

E.K.

   Se nå, hvordan Han har tatt vare på din frelse. Hvordan Han har sikret din frelse, så den ikke skulle gå tapt. Det har Han gjort ved å ikke la det være betinget av deg og dine evner, og satt den inn i den sikreste bank som finnes i tilværelsen – nemlig i selve himmelen. Har du ikke hørt hva Jesus sier i Mt. 6,19-20: «Samle dere ikke skatter på jorden, hvor møll og rust tærer, og hvor tyver bryter inn og stjeler. Men samle dere skatter i himmelen, der verken møll eller rust tærer, og tyver ikke bryter inn og stjeler.»
   En skatt i himmelen! Tenk å få ha en skatt der, hvor ingen kan bryte inn og stjele – og ingen av de nedbrytende krefter her på jord finnes. Det er Jesus det. Det er Han som er selve skatten. I Ham har du fått del i alt – og da ikke minst en frelse som er fullført for deg
én gang for alle. (Hebr. 7,27; 9,12; 10,10).

   Her i teksten leser du om «en arv som er uforgjengelig og uflekket og uvisnelig, og som er gjemt for deg i himlene.» (v.4). «- gjemt for deg i himlene!» Tatt vare på for deg der, med andre ord. Han «har gjenfødt oss til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde,» kan vi lese her – og det vil da si at Jesus er dette vårt levende håp. Levende håp fordi Han lever. Og hør du!: Dør ikke mer! Derfor heter det om dette håp at det er «en arv som er uforgjengelig og uflekket og uvisnelig.» Han er fullkomment ren, hellig og rettferdig. Det er ikke du slik du er i deg selv – derfor måtte du ha noe bedre å bygge og håpe på – ja, tro på.
   Og så står det at du holdes oppe ved denne tro! Har du noen annen tro innblandet enn denne ene som ikke vet seg noe annet til frelse en Jesus Kristus og Ham korsfestet, og derfor kan glede deg midt i smerten over hva du finner i deg selv, da har du ikke en tro som er av Gud. Og det er svært!
   Tenk at Gud i sin nåde har gitt deg det fullkomne, og så bygger du på noe ved siden av dette. Nemlig hvordan du er også. Som om du skulle frelses både ved Lammets blod og det som er i deg. Nei, sier Ordet – den tro som er av Gud ser bare Jesus alene. Skatten og arven som er i himmelen.

   Nå kan jeg være trett og sliten. Det kan også være bekymringsskyer på himmelen. Kan hende har slite med noen synd jeg ikke riktig får lagt av, og anfektelsen banker derfor kraftig på døra. Det er da ingen grunn til glede å finne i noe av dette, og jeg kjenner da heller ikke noen glede – men midt i dette kan jeg løfte blikket opp til Ordet og la det feste seg på det: Jeg har fremdeles en evig arv i himmelen! Ja, så får jeg glede meg over det, tross alt. Ser du dette?

   Kanskje du gleder deg over ting i livet og takker Gud for det. God helse, greie barn, barnebarn, en god jobb, godt vær, fin natur – ja, det kan være så mangt. Det er fint å takke Gud for slike gaver, men det er verken samfunn med Gud eller frelse i noe av dette – og du står deg heller ikke bedre for Gud fordi du takker for dette. Nei, det en enste gave fra Gud som bærer dette med seg at den forandret hele din situasjon innfor Gud – det er det Guds lam som bærer verdens synd.
   «Ham elsker dere, enda dere ikke har kjent Ham. Ham tror dere på, enda dere nå ikke ser Ham. Og dere fryder dere med en usigelig og herliggjort glede, når dere vinner frem til endemålet for deres tro: sjelenes frelse.» (v.8-9).
   Endemålet for din tro: sjelens frelse!