2 søndag i fastetiden

   Hvor går egentlig veien? - Det ligger det nær å spørre om for den som er av sannheten, eller er berørt av sannheten, når han leser tekster som dette, selv om han jo kjenner sannheten. Jesus selv har jo besvart det spørsmålet fra mennesket: Hvor går veien til Gud? - Det vil si, den vei som fører frem! - «Jeg er veien,» sier Han. (Joh 14:6). Og du skal da merke deg, at Han ikke som andre religionsstiftere sier: Jeg skal vise dere veien, eller lære dere veien, slik at dere kan gå den - men Han sier: Jeg er!

   Men hvorfor spør da den som er av sannheten slik? Jo, nettopp fordi han er av sannheten - og det å være av sannheten det har ingenting å gjøre med en slik allmennreligiøs Gud Fader tro, som en kan finne mye av blant folk - men det innebærer ved siden av å ha fått et sant blikk på Herren - det vil si å ha fått et sant kjennskap til Ham - også å ha fått et sant blikk, et sant kjennskap til seg selv. Og da blir en skeptisk og mistenksom overfor alt som har med ens egen person å gjøre - for en har erfart at en er en synder i alle ting, og tvers igjennom.

   «Men som medarbeidere formaner vi dere også at dere ikke forgjeves tar imot Guds nåde.» (v.1).
   Paulus peker her på noe som burde skremme enhver som har tenkt seg til himmel og salighet. En kan ha tatt imot nåden forgjeves!
   De gamle, de brukte et uttrykk som het, kjødelig sikkerhet. Skal undre meg på om dette finnes iblant oss i dag? - En skulle vel tro at det er noe som får leve i beste velgående, aldeles uforstyrret, i og med at det aldri tales om eller advares imot det. Enhver får stanse litt opp ved sin egen dørterskel: Er det noe som har fylt huset, noe som ikke skulle være der? - Noe som ikke er blitt jaget på dør, rett og slett fordi det ikke er avslørt, som hva det i virkeligheten er?
   Når de talte om kjødelig sikkerhet, var det et åndelig begrep, en åndelig tilstand de talte om, og de tenkte ikke da på den åpenbare verden, den som er ganske så likegyldig eller direkte fiendtlig overfor kristendom, Jesus og Hans frelse og alt som har med den åndelige (det vil si, den sanne Guds) verden å gjøre - men de talte om en åndelig tilstand også en levende kristen kunne komme inn i, og som mange levde i, i den sikre tro, at alt sto vel til med dem.
   En tekst som denne kunne kanskje uroe noe - men så ser de på seg selv, og finner såpass mye bra, tross alt, at de ikke finner noen umiddelbar grunn til å uroe seg for sin egen sjelstilstand.
   Ikke så med den som står i et sant forhold til Jesus, et rett forhold til sannheten. Han finner alltid grunn til å stille spørsmål ved seg selv, og når han blir stilt overfor slike tekster, blir det alvor. Viser jeg meg som en Guds tjener i alt? - I alt!
   Nåden, der et menneske virkelig lever i den, der viser det seg i livet - ikke i dette at vi går inn for å gjøre alle mulige slags gode gjerninger - det må du gjerne gjøre - og det oppfordrer jo Skriften deg til også - men det kan hedningen og fariseeren også gjøre - ja, de kan langt overgå deg som en kristen - men som det står her, det viser seg i alt. I alt du kommer opp i, i livet, viser det seg at du lever med Herren.
   «- la deres saktmodighet bli kjent av alle mennesker,» som apostelen sier det i Fil 4:5. Saktmodighet, det er å ha lagt sin sak i Herrens hånd - det er et saktmodig menneske, en som har lagt sin sak i Herrens hånd, overgitt sin sak, eller sitt liv til Herren - noe som er umulig uten et sant kjennskap til Guds nåde, slik som den er åpenbart i Jesus Kristus.
   Det er dette som vil skinne igjennom i alle ting, dersom vi virkelig lever i nåden, og altså ikke har tatt imot den forgjeves.

Det som er så svært for oss ofte - vi kan vandre på denne måten - etter Guds bud og formaninger - og glede oss både over nåden og at vi får leve på denne måten - det følger nemlig en velsignelse med dette å rette seg etter Guds ord i livet - men så skjer så snart dette med oss, at loven, kravet, begynner å tordne i samvittigheten: Hva er nå dette for noe? - Hva slags liv og hva slags gjerninger er vel dette, du forgår deg jo så ofte! Passer det seg for en kristen å være så utålmodig som du så ofte er? - Tror du dette usle lille livet ditt skal holde for Gud? - Burde du ikke ha kommet mye lenger etter å ha vært en kristen så lenge? - Og slik kan vi fortsette. Jeg tenker nok du kjenner røsten igjen.

   Nå er det ikke lenger nåden som råder, men loven! - Nå skal du ikke bare ved Guds nåde få leve som en kristen her i verden, men nå skal du plutselig bli rettferdig for Gud ved dette livet du lever. Du har med andre ord sporet av, du har kommet inn på en vei, hvor det er umulig å ha fortrolig samfunn med Gud. Den eneste vei som finnes under himmelen, hvor du kan ha fortrolig samfunn med Gud, frimodig og helt uten noen som helst frykt, det er nåden, det er Jesus Kristus.

   Når Paulus og medarbeiderne levde dette livet som de peker på her, da var det ikke for å bli rettferdige, verken for Gud eller mennesker, for sin rettferdighet den hadde de i Jesus, de var fri - men de fryktet for at tjenesten skulle kunne bli lastet. Og deres tjeneste var å forkynne, som vi leser det i teksten her: «Se, nå er nådens tid, se, nå er frelsens dag!» (v.2b). De fryktet for at de ved sitt liv, skulle forårsake at Ordet ikke nådde frem til mennesker.
   Hvor tror du de fant styrke, hvor tror du de fant trøst og nytt mot, glede og fred i tjenesten? - Tror du det var fordi de lyktes i sitt ytre liv på alle måter? - eller noen måte i det hele? - Nei, var det noen som var klar over at mennesket ikke kan stå for Gud ved egne gjerninger, om så de beste som kan oppvises på jord, så var det apostelen Paulus. - De tok sin tilflukt til det budskap som de selv forkynte! «- se, nå er nådens tid!» Se du nå, nå, nettopp nå, er nådens tid! - Nådens tid! Dette levde de i! - Dette bar de med seg frem for Gud. - De visste at Han ikke kunne lyve, og når Han hadde forkynt dem, at de skulle leve ved nåden i Jesus Kristus - ja, så var de overbevist om det - for hvordan kunne de komme på den tanke at Gud skulle lyve!
   Hva med deg her? - Ser du ikke denne åpne dør? Du tror vel ikke at Gud lyver, når Han nå, nettopp nå, forkynner deg, at dette er nådens tid? - Han har ennå ikke trukket frelsestilbudet i Jesus Kristus tilbake fra oss, ennå gjelder Hans blod som en løsepenge for enhver som vil ha det.
   Du har vel ikke et forgjeves forhold til nåden - slik at du taler om nåden, men lever i loven! Han spør i sangen, Per Nordsletten: «Hvor skal jeg gå med denne nød? Jo, ile til min Frelsers skjød.»
   Slik er det med den som er av sannheten - i alle ting vet han seg ikke noe annet enn å fly til sin frelser! Da har du funnet veien - da lever du ikke i kjødelig sikkerhet, men sann sikkerhet, du har funnet plassen under Jesu vinger, hvilket vil si at du har funnet din frelse i Hans rettferdighet. - Han får brede sin rettferdighet utover deg. - Derfor er Han også kommet til verden, med det ene mål for øye, å skjule deg i sin rettferdighet.
   Å, tenk om jeg ved mitt liv skulle være med på å skjule dette budskapet for noen! - Jesus ikke la det skje! Slik er tonen der hvor nåden og sannheten råder i et menneske. En drives alltid til Jesus, og aldri til å stå på egne bein - nei, det er nåden som bevarer oss! (2 Tim 2:1; Hebr 13:9).
   Jesus fikk aldri samlet Jerusalems innbyggere, jødefolket, under sine vinger. De var, som Paulus beskriver det, altfor opptatt med å grunnlegge sin egen rettferdighet. De ville altså stå på egne bein - de ville bare ha Guds hjelp, Guds nåde, til selv å kunne stå. Vi kjenner det dessverre så altfor godt igjen, ikke sant? Nidkjærhet for Gud, uten den rette forstand, kaller Paulus det (Rom 10:2), og da ender vi opp, ikke som tjenere for evangeliet, men som tjenere for oss selv, vi blir kretsende omkring oss selv.
   Kan du her og nå, med hånden på hjertet si, at du kan fri deg selv fra dette? Men hvorfor flyr du ikke til Jesus da, og lar det være nok for deg? For den nåde som var nok for Paulus, den er jo også nok for deg - og her hører du: Nå er nådens tid!
   Har du lest eller hørt noe sted, noe rykte kanskje, om at det ikke er nådens tid lenger? Har Herren forandret sitt budskap, slik at det vi leste i Bibelen sammen her nå, ikke har gyldighet i dag? Nei, nei!

   Som du ser av teksten vår, det vil koste å gå igjennom verden som en kristen - men altså, i alt viser vi oss som Guds tjenere, det vil si, som tjenere for evangeliet, for nåden!
   Synes du livet ei vil svare, som når det rett var hjertets sak? - Henger du fast i noen bestemt synd, skrøpelighet, karakterbrist eller annet? - Hvor skal jeg gå med denne nød? Jo, ile til min Frelsers skjød!