Tilbake            
                                               2 søndag i åpenbaringstiden

 

 





 

Skapelse og forsoning el. Du gikk for meg ...!

Kol. 1, 15 - 20

   15. Han er et bilde av den usynlige Gud, den førstefødte fremfor enhver skapning. 16. For i Ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, enten det er troner eller herredømmer eller makter eller myndigheter. Alt er det skapt ved Ham og til Ham. 17. Han er før alle ting, og alt består ved Ham. 18. Og Han er hodet for legemet, som er menigheten. Han er opphavet, den førstefødte av de døde, for at Han i alt skal være den fremste. 19. For det var Guds vilje å la hele sin fylde ta bolig i Ham, 20. og ved Ham forlike alle ting med seg selv da Han gjorde fred ved Hans blod på korset, - ved Ham, enten det er de som er på jorden, eller de som er i himlene.!
 

   Jesus, Han som vi har hørt om, Han som vi tror på, Han som vi håper på, Han som vi taler om, Han som vi ber til - ja, Han som vi har satt vårt evighetshåp til - hvilket jo ikke er lite! – det vil jo si, at det står eller faller med Ham! – denne Jesus, Han var et menneske, som det også heter om Ham - «født av en kvinne.» (Gal. 4,4). Det vil altså si, at Han kom til verden som alle oss andre.
   Men så leser vi her i teksten ting som ikke kan sies om noe menneske - nei, det kan bare sies om Gud selv. For eksempel v.16: «For i Ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, enten det er troner eller herredømmer eller makter eller myndigheter. Alt er det skapt ved Ham og til Ham.» Altså også du og jeg! Du er skapt ved Ham og til Ham. Det er hva teksten her sier.
   Men du som er skapt ved Ham og til Ham, du er også i utgangspunktet - i din naturlige tilstand, som det heter - tapt for Ham. Det er som det står om det, et annet sted i Skriften: «Han var i verden, og verden er blitt til ved Ham, og verden kjente Ham ikke. Han kom til sitt eget, og Hans egne tok ikke imot Ham.» (Joh. 1,10-11).
   Det er deg vi leser om her. Du er den som er skapt ved Ham og til Ham, men som ikke kjenner Ham. Det gjør du fremdeles ikke, selv du som har vært en kristen i mange, mange år, etter ditt naturlige menneske - nei, du kjenner tvert imot, ettersom årene går bare mer og mer til dette gjenstridige kjødet, som likesom alltid er på gli bort fra Jesus og inn i sitt eget - og som ikke er i stand til å leve etter det nye sinn, det som er nettopp av Jesus Kristus.
   Vi er altså i utgangspunktet fremmede, og må bli opplyst ved Ham, som det sies i Johannesevangeliet. (Joh. 1,9).
   Alt som har med Gud å gjøre, alt som har med Jesus å gjøre, alt som har med vår frelse å gjøre - ja, alt som er sant åndelig, det må vi få! – Det må bli gitt oss. Det er ikke noe å hente ut av vårt eget hjerte, vår egen tanke, som sier oss noe sant om dette - det er tvert imot det som forkludrer så mye for oss, og skaper forvirring.
   Jesus er vår skaper, sier teksten oss så enkelt og likefremt her. Kort og godt: Han har skapt deg! Er det så vanskelig å forstå det da? Nei, ordene som står der er lett forståelige, men det er å tro det som er problemet, ikke sant? Ja, og det er her sannheten om oss, virkelig stiger frem i lyset - som Jesus sier om Den Hellige Ånds oppgave her i verden: - Han skal blant annet overbevise verden om synd: «- Om synd, fordi de ikke tror på meg,» sier Han. (Joh. 16, 9).
   Men hør nå som et barn - ikke prøv å tro engang, men bare hør og overlat din sak til Herren: «Alt er det skapt ved Ham og til Ham!» Hørte du det? Så kan du begynne å takke Ham for, at Han har åpenbart deg denne sannhet i sitt ord, så du ikke behøver å lure på hvor du egentlig har ditt opphav - du er skapt av Ham. Og da skal du også få høre noe som er enda bedre, du som nok tror at Gud har skapt deg, men som har sett hvor langt borte fra Ham og Hans sinnelag du er, med all din synd og elendighet. Tenk du ville gjerne være en Jesu disippel, og ikke bare det, men også en Jesu etterfølger – men hva har du erfart? – Jo, at du på alle måter faller igjennom - samme hva du går inn for, ender du likesom opp som det motsatte av hva du ville! Og så er du ikke av den typen som vil jukse det til heller, du vil ha sannheten og det ekte, men da blir du også stående skyldig på alle punkt. Hva da? Ja, det er noe av et spørsmål - men det er et spørsmål det ikke er deg gitt å svare på. Men det er altså en som har svart på det - Han svarte på det, mange tusen år før du spurte. Og det er det svaret du skal få høre, legge øret til, og høre som et barn hører, for det er like enkelt og likefremt sagt dette som det forrige - vi begynner noen vers før den teksten vi leste nå, og leser: «Med glede kan dere da takke Faderen, som gjorde dere skikket til å få del i de helliges arv i lyset. Han er den som fridde oss ut av mørkets makt og satte oss over i sin elskede Sønns rike.» – Og så lyder det så klart, og bare la det stå der for deg: «I Ham har vi forløsningen, syndenes forlatelse!» (Kol 1, 12-14).
   Ser du, hele veien er det Han som handler, og derfor Han alene som har hele æren. Hvem er det som har «gjort oss skikket til å få del i de helliges arv i lyset?» Faderen svaret Ordet her. Hvem er det som «fridde oss ut av mørkets makt og satte oss over i sin elskede Sønns rike?» Faderen svares det igjen.
   Men hva med vår synd? – Den må vi da få lagt av oss, den må vi da få gjort noe alvorlig med, før vi kan ha med Ham å gjøre! – Vi kan da ikke komme så skitne og elendige som vi er? Du hørte svaret - svaret i fra Ordet: «I Ham har vi forløsningen, syndenes forlatelse!» Syndenes forlatelse! Syndenes avleggelse? – Nei, syndenes forlatelse! La nå det stå fast, for all del, ellers blir du aldri frelst!
   At en kristen, en som har fått med Guds Hellige Ånd å gjøre, gjerne vil legge synden av seg - ja, være helt kvitt den, det er sikkert nok, ellers er det noe alvorlig galt på ferde, men aldri kan det ta plassen fra syndenes forlatelse. Det vil si, at aldri kan du bli frelst ved det, men – og det må du virkelig høre – ved syndenes forlatelse er du frelst! Det er nemlig Guds gjerning! Ja, teksten vår forkynte oss det jo her, like ut, at syndenes forlatelse er forløsningen! Det er altså ikke en del av noe - nei, det er selve saken! Det er Guds forløsning for meg og deg! Som Han skapte oss alle ved Ham, så har Han også forløst oss alle ved Ham.
   Hva gjorde du for å bli skapt? Hva har du gjort for å bli frelst? Er det ikke heller slik, at når du ser på din egen innsats, må du rødme av skam. Det er noe jeg helst ikke vil bli minnet om - nei, «Klippe du som brast for meg, La meg gjemme meg i deg!»
   Tenk, jeg skal få lov til å tro på hva Gud har gjort, ikke på hva jeg har gjort. Er ikke det en tryggere grunn? Og hør hva Han har gjort: «For det var Guds vilje å la hele sin fylde ta bolig i Ham, og ved Ham forlike alle ting med seg selv da Han gjorde fred ved Hans blod på korset.» (v.19-20).
   Det vil altså si, at Gud tok selv bolig i, ble mennesket Jesus Kristus, og utgjød sitt blod på korsets tre, til en forsoning - ja, Han ble en forbannelse, vår forbannelse, for oss – og ved det tok Han forbannelsen bort.
   Og det er en ting her som jeg gjerne vil minne om igjen og igjen, mot alle disse i vår tid som sier, at du godt kan ha tatt imot Jesus, men dermed har du ikke fått alt, du må få Den Hellige Ånd på en spesiell måte også! Hvem er Den Hellige Ånd? Han er den tredje person i den treenige Gud. Og hva leste vi her, i Guds eget ord: «For det var Guds vilje å la hele sin fylde ta bolig i Ham!» Hva leste vi? Var det Guds vilje å la en del av sin fylde ta bolig Ham? Nei! – Men kanskje det var Guds vilje å la det meste av sin fylde ta bolig i Ham? Nei! – Det var Guds vilje å la hele sin fylde ta bolig i Ham! Og hva er mer enn hele Guds fylde! Er det da noe mer å få? Nei, begynn å glede deg i hva du har fått! Det var Gud selv som åpenbarte seg i Jesus Kristus, som din frelser og forsoner, som den som vil bo i ditt hjerte og ta seg av deg og bruke deg. Det er Han som gjør alt fra A til Å - og det av den grunn blant annet, at du kan ingenting gjøre i denne saken. Ikke kan du gjøre noe til din egen frelse, og ikke kan du gjøre noen gjerning for Jesus. Men Han kan både frelse deg, og bruke deg i sin tjeneste, der hvor Han får rom.
   Og da kommer vi inn på noe viktig her: Han får ikke rom hos den som ennå har noen tro på seg selv og sitt eget!
   «Vi kan ingenting gjøre!» - Å, hvor negativt lyder ikke det i ørene på den som ennå har noen tro på sitt eget, det stolte og hovmodige menneske! - En tenker at det da ikke blir greie på noe - men det er nettopp her Herren får virke - der hvor det leves i en slik erkjennelse: Han er virksom nettopp i min skrøpelighet!
(2 Kor. 12,9).
   La nå det få synke inn her til slutt: Hvem er Han som har gjort opp din sak? «Han er før alle ting, og alt består ved Ham,» svarer teksten oss her. (v.17).
   Tror du da, at det ikke er bra nok det Han har gjort for deg, slik at du må legge noe av ditt eget til? La det være et alvorlig spørsmål for deg, hver gang du tenker på din frelse: Er Hans Fullbrakt! - fra korset nok, eller ikke? Hva svarer du på det?

   Du gikk for meg en blodig sti
Og jeg som skyldig var slapp fri.

E.K.