Tilbake            
                                               Stefanusdag / 2 Juledag

 

 

 




Kjemp for evangeliet el. Lev evangeliet verdig!

Fil 1: 27 - 30

   27 Se bare til at dere lever et liv som er Kristi evangelium verdig, slik at jeg, enten jeg kommer og besøker dere eller er fraværende, kan få høre om dere at dere står fast i én Ånd, og med én sjel kjemper for troen på evangeliet, 28 og på ingen måte lar dere skremme av motstanderne. For dem er det et varsel om fortapelse, men for dere er det et varsel om frelse, og det fra Gud, 29 idet dere har fått den nåde, ikke bare å tro på Kristus, men også å lide for Ham. 30 Dere står i den samme kamp som dere så meg kjempe, og som dere nå hører at jeg fremdeles har.

   Lev et liv som er evangeliet verdig! Hva vil det egentlig si? Er det å leve et høyverdig moralsk liv, slik som loven maler det ut for oss? Ja, det er jo tanken som slår ned i oss med det samme – og det er jo hva som mye er blitt forkynt også. Men er det rett for det?
   La nå det være sagt – når en som bekjenner Jesu navn lever det som med et noe gammelmodig ord kalles et usømmelig liv, da finnes det ikke noe forsvar for det. Usømmelig betyr rett og slett å leve imot det som er rett – og hvordan skulle en kristen kunne forsvare det? Vi skjønner jo umiddelbart at dette er feil. Å leve usømmelig det er jo galt enten det gjelder kristne eller hedninger. Det er en selvfølge for en kristen at han viker tilbake for synd – ja, at han lider under synd. Men vi spurte: Hva vil det si å leve evangeliet verdig? Evangeliet!
   Da må vi jo først vite hva evangeliet virkelig er, og hva det bærer med seg. I Ef 6, hvor Paulus taler om den kristnes rustning, beskriver han evangeliet slik i det 15 vers: «Ha som sko på føttene den beredskap som fredens evangelium gir.» Fredens evangelium. Det er altså et budskap om fred mellom Gud og mennesker. Hva er det motsatte av fred?
   I 2 Kor 5:19, leser vi: «Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv, så Han ikke tilregner dem deres overtredelser og la ned i oss ordet om forlikelsen.» Det er altså et budskap om forlikelse/forsoning. Hva er det motsatte av forsoning?
   Tidligere i samme kapittel, skriver Paulus til denne menigheten: «- for fra første dag og like til nå har dere hatt samfunn med meg i arbeidet for evangeliet.» (v.5). Og som vi leste i teksten vår: «Se bare til at dere lever et liv som er Kristi evangelium verdig, slik at jeg, enten jeg kommer og besøker dere eller er fraværende, kan få høre om dere at dere står fast i én Ånd, og med én sjel kjemper for troen på evangeliet.» (Fil 1:27).
   Her leser vi om noe som går dypere enn bare dette å likesom være enige om visse ting – her tales om samfunn og én Ånd! De har samfunn i arbeidet for evangeliet og kjemper for det i én Ånd!

   Dette forutsetter jo at det har skjedd noe med disse menneskene på et dypere plan - de er plantet i samme jord ved det samme Ord. De er seg bevisst hva de ble født inn i dette riket ved, og dermed har de samfunn med hverandre i arbeidet for å bre det videre ut. Det menneske som ikke er kommet inn på denne måten vil falle utenfor dette samfunnet. Det blir som apostelen skriver i 1 Kor 2:14: «Men et sjelelig menneske (det er pr. definisjon et ugjenfødt menneske som følgelig ikke har Guds Ånd) tar ikke imot det som hører Guds Ånd til. For det er en dårskap for ham, og han kan ikke kjenne det, det kan bare bedømmes på åndelig vis.» Disse filipperne hadde altså Guds Ånd, og virket ifølge den.

   Paulus skriver også i samme kapittel, vers 7: «Det er jo bare rett at jeg tenker slik om dere alle, fordi jeg bærer dere i mitt hjerte; for dere står sammen med meg i nåden, både når jeg er i lenker og når jeg forsvarer og stadfester evangeliet.»
   «-dere står sammen med meg i nåden!» I nåden! Her beskriver Paulus grunnlaget for det samfunn de hadde med ham i arbeidet for evangeliet – at de sto i nåden! Som Hebreerbrevets forfatter også formaner de troende til i Hebr 10:23: «La oss holde urokkelig fast ved bekjennelsen av vårt håp, for Han er trofast som gav løftet.» Holde urokkelig fast ved det, til tross for alt som skjer. Alt det onde du finner i deg for eksempel – og det begrunnes med at «Han er trofast som gav løftet.» Det er å stå fast i nåden!
   Paulus konstaterte altså at disse filipperne gjorde nettopp det.

E.K.

   Det menneske som har tatt sin tilflukt til nåden i Jesus Kristus, det mennesket blir frelst om så alt i livet hans brenner opp i dommen. Han blir frelst, men dog som gjennom ild. Det høres ikke godt ut – nei, tvert imot, det er noe vi burde unngå, men frelsen står nå likevel fast om du tar din tilflukt til Ham. «Brenner hans verk opp, da skal han miste lønnen. Men selv skal han bli frelst, men da som gjennom ild,» leser vi i 1 Kor 3:15.
   Stå fast i nåden, men venn! Hold urokkelig fast ved bekjennelsen av det håp du har i Herren! La ikke det også glippe, for da er du tapt! Men altså – lev ikke livet som om det er en lek vi er med på. Det er nemlig blodig alvor!

   Vi hørte om fredens evangelium, forlikelsens evangelium, samfunnets evangelium, nådens evangelium, og over alt, som vi ser av 1 Joh 4:9-10: «Ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart iblant oss, at Gud har sendt sin enbårne Sønn til verden, for at vi skal leve ved Ham. I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at Han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.» Altså: Kjærlighetens evangelium! Vi kunne fortsette med barmhjertighetens evangelium, miskunnhetens evangelium osv. – alle disse ting er både grunnen for at evangeliet er et faktum i denne verden, og alle disse ting blir en frukt av at evangeliet råder i et menneske – det apostelen i Rom 5:21 kaller at nåden hersker.
   Forstår du bedre da, hva det vil si å leve evangeliet verdig? Enn si: uverdig? Der hvor det er strid og splid, baktalelser, maktkamp, ubarmhjertige dommer osv., ja, der lever de rett og slett ikke evangeliet verdig. Å leve evangeliet verdig er å leve i samsvar med evangeliets ånd. Du er jo ved nettopp evangeliet blitt en representant for fred, forsoning, sambånd, barmhjertighet osv.
   Du er kalt til – ikke å få dette til i livet ditt – men å la evangeliet få prege deg, det vil si, å stå fast i nåden du er kommet inn i, så den kan få prege ditt sinn.

   Det er mange som lever et høyverdig moralsk liv, men er kalde som is og harde som stein. Det er fariseismen Jesus stadig støtte mot, med det sinn Han hadde. Og disse to sinn støter mot hinannen også i dag. Men kjærligheten - Guds kjærlighet - er ikke å godta alle ting. Kjærligheten brenner jo nettopp for å rense bort og ut alt ondt - alt som bryter ned, alt som ødelegger, men den har det i sitt vesen at den ønsker å inkludere, ikke støte ut. Se bare på Golgata, hvor langt Gud var villig til å gå for å kunne inkludere oss, som i utgangspunktet fortjente å bli støtt ut. Et spørsmål til slutt da: Står vi sammen med apostelen i én Ånd? Har vi samfunn med ham i arbeidet for evangeliet? Står vi fast i nåden? Vi kan inkludere mennesker i den ytre menighet her på jord, og gjøre det både varmt og godt - all ære verd - men er vi oss bevisst at å inkludere et menneske i Guds rike, det kan bare skje ved Ordets forkynnelse? Det kan bare skje ved en ny fødsel! Bevisstheten om dette gjør oss til bønnemennesker.